Tenåringsmødre klarer seg når de støttes

tenåringsmor

Hvordan opplever tenåringsmødrene sin livssituasjon? Hvorfor er det noen som takler det, andre ikke? I den danske boken ”Et nyt liv” av Lene Byriel kan en lese om tenåringsmødrenes personlige erfaringer. Kvinnene er opptatt av å klare morsrollen, men noen opplever motgang. I samtaler jeg har med tenåringsmødre er erfaringene delte.

Skrevet av Line Konstali

Stygge blikk og kommentarer.
”Det verste med å være tenåringsmor er alle blikkene og de stygge kommentarene. Og her snakker vi om voksne mennesker, altså.” Kvinnen som sa dette til meg var 20 år. Hun hadde blitt mor som 17-åring. Som gravid tenåring opplevde hun blikk og kommentarer på gaten. Det la sten til byrden i en livssituasjon som i utgangspunktet er vanskelig. Kvinnen har fullført videregående med gode karakterer. Da jeg spurte henne hvordan hun klarte å få til dette ved siden av å være småbarnsmor sa hun følgende: ”Jeg har en fantastisk mamma som har støttet meg hele tiden. Fra første stund har hun stilt opp og ønsket det beste for meg og datteren min. Dessuten er ting lagt til rette på skolen slik at jeg skulle klare dette best mulig.”

Å mestre rollen som tenåringsmor.
I 2003 ble 1221 barn født av tenåringsjenter. Antall tenåringsmødre er blitt redusert fra 44 barn per 1000 kvinner i 1971 til 11 barn per 1000 kvinner i 2001. Gunnas Salvanes har forsket på dette fenomenet og mener at mer obligatorisk utdannelse for tenåringsjenter kan være grunnen til at antall uønskede tenåringsgraviditeter har gått ned. ”Dette er en utelukkende positiv utvikling,” sier han i en artikkel publisert på forskning.no.

Tenåringsmødre har lavere utdannelse og er mer avhengig av statlige overføringer enn resten av befolkningen. Dette viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.  Samtidig viser en undersøkelse fra Karolinska institutt i Stockholm at barn av tenåringsmødre er mer voldsutsatt. Et barn som er født av en tenåringsmor øker risikoen med 40%. Elisabeth Backe Hansen ved Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring er ikke overrasket over resultatene. I følge forskeren viser engelske studier at jo lenger tid det går mellom barn nr. 1 til barn nr. 2, jo større sjanse er det for at moren takler ansvaret. ”Når kvinner får barn tidlig, er det viktig at morens nettverk, foreldre, svigerforeldre og barnefaren stiller opp. Det er viktig for unge mødre at de blir gitt mulighet til å finne ut av hva de vil med livet sitt,” sier hun. (VG 28/7 – 2004)

Hva vet vi om tenåringsmødre?
Danmark er et land som er naturlig for oss å sammenligne oss med. Også her får de fleste kvinner sitt første barn når de er rundt tredve. Svært få er tenåringsmødre, og også mødre i gruppen 20-24 er liten. Susanne Riber skriver i ”Sundhetsplejerskens magasin om børn” at  tenåringsmødre klarer seg bra hvis de får støtte. Undersøkelser viser dog at tenåringsmødre har et svakt nettverk, lav utdanning og dessuten en hverdag preget av dårlig økonomi. Mange er avhengig av sosialhjelp fra staten. Samtidig er også enslige mødre overrepresentert i denne gruppen. Jentene har ofte selv tenåringsmødre, og de har ofte opplevd omsorgssvikt. De ønsker å skape en familie som de selv ikke har hatt.
I Danmark har de flere steder i landet opprettet mødregrupper for unge mødre. Dette har hatt positiv effekt på kvinnenes omsorgsevne og evne til å ta ansvar for eget liv. Gruppen av tenåringsmødre er liten, men samfunnet har ikke råd til å tape dem. Dessuten fortjener barna deres gode mødre. Både undersøkelser og erfaring viser at dersom denne gruppen får støtte og hjelp allerede tidlig i svangerskapet, og følges opp over en lengre periode, vil de komme godt ut av det.

Ensidig fokus på å unngå uønskede graviditeter?
Prevensjonsveiledning er viktig, og det å motarbeide uønskede tenåringsgraviditeter likeså, men har dette fokuset vært for ensidig? Glemmer vi å stille opp for de kvinnene som blir gravide i tenårene? Kanskje er dette grunnen til at mange tenåringsmødre ikke får støtte – de kunne jo tatt abort. Etter at jeg deltok i en diskusjon i et nettforum tok en kvinne kontakt med meg. Hun fortalte følgende om sin livssituasjon: ”Jeg fikk mitt første barn som 18-åring. Ikke planlagt. Deretter fikk jeg tvillinger som 22-åring. Vi bor ikke i byen, men samboeren min jobber der. Han må pendle frem og tilbake til Oslo, fordi det ikke finnes datajobber her vi bor, så i uka ser han nesten ikke barna. Det vil i praksis si at jeg er alenemor i hverdagen. Når jeg er sliten, møter jeg minimal forståelse fra folk rundt oss. "Denne situasjonen har vi satt oss selv i", men jeg ville fremdeles vært sliten selv om jeg var 10 år eldre.

Samtidig står regjeringen og maser om makspris, full barnehagedekning, fjerning av kontantstøtte, at det blir født for få barn i Norge, at unge mødre skal få mer i engangsstønad og at familier med mer enn tre barn skal få ekstra barnetrygd. Det føles som et hån. Jeg er den siste til å belage meg på å få penger fra staten. Jeg vil mer enn gjerne jobbe og klare meg selv. Men det er ingen måter staten vil hjelpe meg på, siden jeg verken vil svindle NAV eller gå på sosialen for å nå målene mine.

Jeg mener jeg er en god mor, likevel må jeg gjøre alt dobbelt så bra, og dobbelt så riktig, bare for å bevise det. Hadde det ikke vært for at jeg fikk datteren min som 18-åring, hadde jeg nok ligget i en grøft et sted nå. Det var å bli mor som fikk meg til å våkne opp og ta tak i livet mitt. Jeg var ikke interessert i å fullføre videregående en gang, før jeg fikk henne. Jeg kommer aldri til å være bitter fordi jeg fikk barn tidlig, jeg føler ikke at jeg har måttet forsake noe på grunn av dem. Men jeg merker at samfunnet ikke er lagt til rette for sånne som meg. Alle forventer at jeg skal mislykkes med alt fra rollen som mor, til samboerskapet, til utdannelsen min. Heldigvis gjør det meg bare mer opptatt av å bevise at de tar feil.”

Er barnet kvinnens ansvar alene?
Er spørsmålet vi bør stille. Det er ikke ideelt å være tenåringsmor, men samfunnet begår en stor feil ved å ikke støtte opp om disse kvinnene og deres barn. Til syvende og sist er det jo barnet som rammes. Vi bør også stille spørsmålet: ”hva er det som skaper en god mor?” I enkelte kulturer oppdras barn i storfamilier. ”It takes a village to raise a child” sies det. Kanskje skal vi smake litt på denne tankegangen også i vår kultur?