Ung mamma mot strømmen

Jeg valgte å bli mor i en alder av 23. I dagens samfunn er det tidlig. Da jeg var gravid med mitt første barn, ble det mottatt med glede og forventning. Som de første i familie og blant venner som fikk barn, var vi stolte. Jeg opplevde i noen sammenhenger merkelige reaksjoner: ”Jammen du er jo så ung?”, ”Vil du virkelig dette?” og ”Hva med livet?” Det er i dagens samfunn mye uvitenhet knyttet til hva man kan få til med barn. 

Skrevet av: Line Konstali, skribent og engasjert i unge mødres møte med samfunnet

Flokkdyr eller stimfisk?
Aristoteles kalte mennesket et flokkdyr. Jeg vil si stimfisk. Fellesskapet innebærer at man må ta del i normer som styrer atferden. Vi lever i et individualismesamfunn der det gjelder å realisere seg selv. Hvem vil vel kaste bort livet sitt på bæsjebleier og ungeskrik når man kan reise til Bali? Og hvem orker nattevåk når man kan leve et uforpliktende singelliv og feste? Hvem vil våkne opp med den samme kjedelige partneren hver dag? Barn kan man alltids få senere. Det er nå vi lever, og vi må bli ferdig med alt før barnet blir født. Helst skal man ha etablert seg på forhånd. På toppen av kransekaka kommer selve kronen på verket – barna.

Nå passer det.
En kvinne i 30-årene forteller Jesper Juul i et brev at hun har samboer og rekkehus. Karrieren er på topp og det føles perfekt å stifte familie. Så spør hun: ”Hva skal jeg gjøre for å forberede meg?” Hm… hva slags forberedelser gjorde jeg? Funnet den store kjærligheten: JA. Og så sluttet jeg med p-piller. Jeg var halvstudert og lite etablert. Vi møtte mange reaksjoner da vi giftet oss, men jeg trodde at det var akseptert at vi hadde valgt bort singellivet. Jeg var gift, i full jobb og jeg hadde vilje og evne til å ta vare på et barn. At jeg måtte sette meg selv på hylla synes jeg var positivt. Jeg var klar for morsrollen.

”Alle sier vi skal bli mødre som 21-åringer, men ingen barn har godt av bitre mødre,” sier Bertine Zetlitz til Dagbladet 30.11.07. Hva ligger det i påstanden ”… men ingen barn har godt av bitre mødre?” Akkurat som om det er en etablert sannhet at dersom du blir mor tidlig, så skal du bebreide deg selv senere. Det er flere som har fått barn tidlig, som har kommet langt. Dorte Skappel for eksempel. Er hun bitter nok for deg, Bertine?

Dagens kjerringer mot strømmen.
I to år har jeg arbeidet med temaet i en bok som skal handle om unge mødre. Hva er egentlig en ung mor? En kollega fortalte at hun var 25 år som førstegangsmor og sist blant venninner. Da datteren ble mor, var hun 35 år. Alle vennene til datteren fikk barn omtrent samtidig, og ingen av dem følte at det var sent. Så fort har utviklingen gått. Vi snakker om en liten parantes i historien. Sett fra mitt perspektiv; da jeg ble mor, følte jeg meg som den barnerumpa. Biologisk er jeg ikke en ung mor, men i dette samfunnet blir jeg det. Jeg følte meg mindreverdig da jeg møtte mine eldre medsøstre på barseltreff, selv om de var søte og hyggelige mot meg. Det ønsker jeg å understreke.

Min identitet.
I dag er jeg stolt av valget jeg tok den gangen. Jeg var den første blant venner som fikk barn og noen venninner besøkte meg bare for å hilse på datteren min. Lenge var jeg ”mammaen”. Da det etter hvert ble flere som fikk barn, måtte jeg skape en ny identitet. En ting er sikkert: barn er ikke et hinder, men en berikelse. Når jeg får spørsmål om jeg savner et uforpliktende singelliv er svaret klingende nei.

Også fordeler.
Arbeidet jeg driver med, er ikke forskning. Meningen er å belyse virkeligheten sett fra vårt perspektiv. Valget innebærer visse utfordringer, men det er også fordeler, og da snakker jeg om mer enn biologi. Vi som får barn tidlig realiserer oss selv på en alternativ måte. Det finnes studentforeldre som sliter, men det finnes også studentforeldre som har det bra. Begge sider må synliggjøres. Dersom vi bare gir en elendighetsbeskrivelse av det å være ung mor – hvem vil da velge det? Og dersom man har et uventet svangerskap og vurderer abort, er det da en større sannsynlighet for at kvinnene beholder barnet sitt dersom de leser at det er umulig å få til? Noen faller utenfor ordningene, men media fremstiller det som om det er noe som gjelder alle.

Det er ikke så vanskelig! Da mormor ble mor var hun 21 år. På den tiden var det uvanlig for kvinner å ta utdannelse. Man hadde ikke de samme mulighetene til skilsmisse, havnet man i uløkka så… (Jeg behøver vel ikke å si mer…) Mormor og morfar levde i et tradisjonelt kjønnsrollemønster og kvinnen hadde i den tid alt ansvar hjemme. Klærne måtte vaskes for hånd (også brukte tøybleier), hun hadde ikke oppvaskmaskin og var hjemmeværende til barna begynte på skolen. Jeg lever i en tid der jeg kan la hybelkaninene florere og plantene visne uten at noen hever et øyenbryn. Jeg har et godt ekteskap og to friske barn. Mannen min bidrar som han skal hjemme. Dessuten kan jeg  kombinere barn og karriere. Jeg kan føde barn som 19-åring og utdanne meg til advokat etterpå. Hva er egentlig problemet?

”Huff, ja det er sikkert ikke så lett å få til. Dere er så flinke, dere som er så unge…” (medlidenhet i stemmen) Flinke? Vi har mer energi, studenttilværelsen er fleksibel og barna har unge besteforeldre. Jeg tror ikke det er vanskeligere å harmonere de ulike rollene som student og mor enn det er å være 42 år, trebarnsmor med villa, to biler, karriere, hyttLine, med sine 2 barne og gamle foreldre. Jeg tror heller ikke det er noe vanskeligere for en studentforelder med kveldsforelesning, enn en sykepleierforelder som må jobbe nattevakt. Enhver livssituasjon har sine utfordringer, og det er ikke synd på noen.

”Stakkars, det er sikkert ikke så lett å være så lite etablert. Dere kommer vel inn på boligmarkedet dere også…” (medlidenhet i stemmen) Hvorfor er det synd på oss fordi vi er lite etablert? Faktisk ser jeg fordeler med det. Når jeg er så heldig å få barn, lar jeg ikke lykke og livskvalitet styres ut fra om jeg kommer inn på boligmarkedet som 25-åring eller 35-åring. Dersom jeg en dag får barnebarn, tror jeg ikke at det kommer til å bli et stort problem at jeg utsatte karrieren tre-fire år.

På mannens premisser.
Mange kvinner på 70- og 80-tallet opplevde nok småbarnstilværelsen som travel. Kvinnene hadde kjempet frem retten til å delta i arbeidslivet, men det ble nok i liten grad fokusert på å få mannen på kvinnens arena. Mange opplevde å bli dobbeltarbeidende. Kanskje er det grunnen til at de i dag råder døtrene til å vente lenge med barn? Kvinnen skal ha karriere og god økonomi. Barn er et hinder og bør utsettes lengst mulig. Etter samtaler med ansatte ved Amathea hentet jeg følgende informasjon: abortforekomsten er høyest blant kvinner i alderen 20-24, altså i den alderen der man biologisk er best rustet til å bli mor. Det er ulike grunner til at kvinnene tar abort, men noen opplever press. Av de som opplever press, er det ofte foreldrene som utøver det, fordi de tror at deres døtre ikke vil få en utdannelse. Barnefar presser fordi han ikke er klar for farsrollen. I samtaler med unge mødre forteller noen at de ikke får støtte fra omgivelsene. Erfaringer på dette feltet er svært forskjellig. De vanligste historiene jeg hører, er at man blir møtt med skepsis under svangerskapet, men klarer å motbevise det senere. Noen opplever at det er akseptert, mens andre opplever at de har tatt et ”annenrangs” valg.

En gravid kvinne fra Haugesund fortalte meg dette:

”Jeg syns du bør nevne noe om hvor raskt ting har endret seg. Jeg kommer til å bli mor bare et halvt år før min mor, i en alder av 23. Da mamma var gravid, hadde parene i deres omgangskrets minst ett barn. 20 år senere er det vanskelig å se for seg at det er normalt å være to- og trebarnsforeldre midt i tyveårene. Hva har skjedd? Hvorfor har de samme kvinnene som da levde i et samfunn der det var normalt å få barn tidlig, plutselig snudd og er med på det at "det er alt for tidlig"? Har frigjøringen på 70-tallet all skyld?”

En ung mor fra Bergen forteller dette om sitt valg:

”Jeg var 21 år da jeg ble mamma og jenta vår er planlagt. Likevel fikk jeg spørsmål om jeg hadde tenkt på abort (hvem tenker vel på det når barnet er planlagt?!), hva jeg skulle gjøre med studiene, hvordan vi skulle klare oss økonomisk osv. Midt i gledesrusen over å vente barn, noe som for meg var "alt jeg ønsket meg", ble jeg veldig trist over at ingen reagerte med glede over at jeg var gravid. Jeg synes ikke det er spesielt vanskelig å være ung mor, men det som er vanskelig med det, er reaksjonene jeg møter. Jeg føler jeg må forsvare mine valg litt mer siden jeg er ung, og det er feil!”

Moderskapspresset.
Mens jeg har holdt på med denne boken, har jeg fått en aha-opplevelse. Jeg så venninner som nærmet seg 30-årene oppleve det motsatte presset – moderskapspresset. Plutselig var jeg blitt en av de som lever riktig. I undersøkelsen ”barn – et fritt valg?” av Malin Noem Ravn, kan vi lese følgende: Dersom man er kvinne i begynnelsen av 20-årene, skal man ikke innrømme åpenlyst at man ønsker seg barn, da dette blir sett som å forsømme selvutviklingsprosjektet. Samtidig ser man at dersom en kvinne når en viss alder i 30-årene og sier at hun ikke ønsker seg barn, må hun også forklare seg. Du skal ønske deg barn, men til riktig tid.

Ikke alle kvinner som føder sent velger det. Det kan derfor være provoserende når mediene ensidig fremstiller at kvinner venter med barn grunnet selvrealisering. Dessuten har mannen statistisk sett en høyere alder som ”førstegangsfar” enn kvinnene. Noe som er undervurdert, er at vi har et samfunn med mange skilsmisser. Samtidig ser man at skilsmisseprosenten øker proporsjonalt med ung alder. Det skremmer nok noen fra å ta valget, og det er forståelig.

Økonomi skal ikke hindre reproduksjon.
Det er viktig at samfunnet sender signaler om at man gjør noe viktig når man får barn, uansett alder. Dagbladets Magasinet skrev om Julie Vega Dahl den 21/6-08. 26-åringen hadde fullført utdannelsen og livnærte seg på ulike strøjobber. Plutselig ble hun gravid og falt ut av fødselspengeordningen. Hun ble avspist med et engangsbeløp på 33 500 kroner.

Anne Eskild ved Akershus Universitetssykehus har undersøkt abortforekomsten og er bekymret for utviklingen. 1 av 10 kvinner sliter med å bli gravide. Noe av forklaringen ligger i at de venter for lenge. Abortforekomsten høyest i kvinnens mest fruktbare alder. Professoren mener at man bør garanteres en minimumsinntekt i alle fall det første året etter at barnet er født. Likestillings- og diskrimineringsombudet er konfrontert med saken, men har ikke gjort noe. KRF har foreslått å øke engangsstønad på 120 000. Studentenes Landsforbund støtter forslaget. En slik økning vil etter min mening være bra. Jeg er også tilhenger av å øke foreldrebidraget som utbetales fra Lånekassen.

Jeg er derimot uenig i at man trenger å ta abort grunnet utdannelse. En kvinne jeg intervjuer i boken ble enslig mor som 22-åring. Dersom hun legger sammen alle støtteordningene hun fikk det første året var beløpet 20 000. Hadde hun valgt abort, ville hun sittet igjen med ca. 7500 i måneden. Ulempen er at overgangsstønaden i utgangspunktet varer i 3 år. Dersom en enslig mor vil ta en bachelorgrad, følger overgangsstønaden henne i studieperioden. Ønsker hun å ta en master og de 3 årene er gått, får hun bare vanlig studielån med foreldrebidrag samt noe ekstra som enslig mor. Det er også et problem at noe av stipendet blir gjort om til lån, siden en enslig mor får mye trygd.

Når skal kvinner føde?
Få debatter engasjerer mer enn debatten om når kvinner skal føde barn. De unge mødrene er uvitende og kommer til å angre valget sitt, mens de eldre mødrene har gamle kropper og lite energi. Etter min mening er det individuelt. En ung mor med et usunt kosthold og som røyker er ikke nødvendigvis sprekere enn en moden mamma som spiser sunt og trener regelsmessig. Samtidig kan 21 år gammel kvinne, som nettopp kommer hjem fra voluntørtjeneste i et fattig land, ha mer verdifull livserfaring enn en 33 år gammel kvinne som bare har tenkt på seg selv. Til mine barn forteller jeg følgende: Noen ønsker seg barn tidlig, andre sent. Noen ønsker seg ikke barn i det hele tatt.” Det passer egentlig aldri…” sier vi. La meg innføre et nytt begrep: ”det passer alltid!”

På barnas premisser.
Vi må ta et oppgjør med dagens norm, som er tilpasset et annet samfunn. I dag nyter kvinnen større frihet fordi hun er mer løsrevet fra kjønnsrollemønsteret. Det er blitt vanlig å plassere barn i barnehagen allerede ved 1-års alderen. Det er derfor et paradoks at vi har dette overdrevne fokuset på barna som et hinder. Vi må i større grad fokusere på moderskapet som karrierefordel. Ikke bare på begrensningene.

Mitt syn på det å få barn er at det er helt naturlig. Først har man sex, så blir man gravid. Deretter tar det 9 måneder å modnes til man plutselig sitter der med en liten bylt i armene, og så klarer vi det fordi vi er skapt til det. I dagens samfunn skal man studere, feste, reise jorden rundt, kjøpe seg leilighet og bo der noen år, finne den store kjærligheten, før man synker ned i stresslessen i tredveårene og DA passer det. Slik har vi fjernet oss fra det naturlige, og det å stifte familie virker like vanskelig som en måneferd. Så til alle kvinner i min livssituasjon, dvs. moden ung mamma, vi er dagens kjerringer mot strømmen. Vi tar et radikalt valg når vi sier at barn er gøy, og det skal vi være stolte av! Dessuten er vi ekstra privilegerte. Vi realiserer oss selv som følge av samspillet i en familie. Morsrollen er med på å forme vår identitet. Barna viser oss en ny vei i livet. Det er et lite eventyr.