Lille Solstråle

Lille Solstråle

Jeg våkner av en slags trøtt pludring fra barnesenga på rommet vårt. Fortumlent og trøtt går jeg ut av senga og henter lille Solstråle ut av senga si. Klokken er ti over halv fire på natten og det er tid for nattmåltid for den lille. På vei bort til senga går pludringen hennes over til utålmodige “gimegmatenminnålyder” så jeg skynder meg tilbake med henne over i storsenga hvor matstasjonen åpnes i all hast, halvt i ørska. Full av energi og livskraft suger hun i seg den livgivende morsmelka. Fint det. Bare synd det er gal tid på døgnet . Vi skulle jo ha sovet nå.

Skrevet av Britta Karin Strømholt, gjesteskribent i boken Ikke Bare Mamma

Det ser ikke ut som hun er ferdig med det første. I håp om at det allikevel skal gå fort før hun sovner igjen tenker jeg på hvor godt det hadde vært å sove hele natten gjennom. Det er nesten som jeg har glemt hvordan det var å sove en hel natt uten avbrudd. Trøtt og fortumlet tenker jeg at jeg gleder meg til amming og nattevåk er over. Gleder meg til hun blir stor og kan lage seg mat selv. Mens hun ligger der og slurper i seg melken kommer jeg til å tenke på hvordan livet var før. Det var så enkelt. Jeg hadde ingen forpliktelser. Kunne leve mitt eget liv. Det var kun meg og videre bare meg selv å ta hensyn til. Eller la være. Alt som falt meg inn kunne jeg ta meg til. Det var jo bare jeg som ville fått smake på eventuelle konsekvenser. Slik er det ikke lenger… De spurte meg om dette da lille Solstråle var på vei. “Er det ikke tidlig? Har du virkelig levd livet ditt?”…

Tankene vandrer videre tilbake til de gamle dager hvor det bare var meg. Inni hodet mitt blar jeg i de tilbakelagte kapitler. De fleste av sidene er fargerike, fulle av minner om vennskap, lek og moro. Noen av sidene er likevel rablet til. De ser gråe og triste ut. Heldigvis er det ikke så mange av dem. De ble nok bare til etter en kjedelig dag på skolen eller en mislykket tur ut på byen. Jeg tenker videre tilbake på livet jeg levde for et drøyt år siden. Helger fulle av moro og det som hører med. Seine kvelder med voksenbrus og hurramegrundt-byturer i de sene nattetimer. Det var fine tider med mange festligheter. Nå er de erstattet av nattevåk og barnegråt…

Den energiske glupsingen fra Solstråle begynner å gi seg nå. Øynene ser tunge ut. Hun titter opp på meg med de mørkeblå dype øynene sine og gir meg et vagt, men dog tilfreds smil før øynene faller igjen. Hun ligger i armene mine og sover sin uskyldigste søvn. Så skjør, så nydelig, så vakker. En sterk trang til å beskytte henne oppstår og jeg nøler før jeg reiser meg opp for å legge henne i sin egen seng igjen. Vil bare verne om henne, holde henne og ha henne nær meg. Jeg ser på henne mens hun sover. Hun har virkelig snudd opp ned på både døgn og liv. Hodet mitt våkner og med ett vil jeg ikke at hun skal bli stor. Ikke enda. Vil bare holde fast ved denne stunden litt til. En dag skal hun bli stor. Da skal hun bli selvstendig, voksen… Mer nattevåk og den slags ? Ja, for dette er ikke dagen for lille Solstråle å bli stor på. Først skal jeg klemme henne, kose henne, elske henne og være bunnløst glad i henne - som den lille solstrålen hun er nå.

Jeg vil så gjerne svare dem. De som spurte. Jeg har virkelig ikke levd livet. Jeg har ikke det. Ikke før nå.

Ung og gravid? Del dine refleksjoner på forumet ung mamma.

Foto: Line Sveen, http://www.linefotograf.no