Forventninger til morsrollen

Når vi er gravide eller er nybakte mødre, er vi i en fase i livet som kan gjøre oss mer sårbare enn vanlig. Om ikke alt går som planlagt kan vi ha følelsen av å miste kontrollen eller føle oss mislykket. Men hva er egentlig den dyrebare kontrollen laget av? spør kognitiv terapeut Sirpa Markkanen.

Forventninger og skuffelser når man blir mor

Å bli mor er en svært forventningsfull tid. Det skaper mange tanker, følelser og spørsmål som vi ikke har hatt før. Man har mange spørsmål samtidig som man drømmer og er forventningsfull for tiden som kommer.
Når vi er gravide eller nettopp blitt mor, er vi i en fase i livet som kan gjøre oss mer sårbare enn vanlig. Om ikke alt går som planlagt kan vi ha følelsen av å miste kontrollen eller føle oss mislykket.
Men hva er egentlig den dyrebare kontrollen laget av? Og hva kan vi gjøre for å unngå at følelsen av å være mislykket overtar?

Om forventningene

For å takle usikkerhet i livet, legger vi planer og har forventninger. Forventningens evolusjonære mening er å forberede oss til endring som vi tror eller vet kommer til å skje. Forventningene kan variere fra positive; knyttet til håp og glede, og negative; knyttet til frykt og engstelse.
Vi legger gjerne planer om den nye hverdagen som mor og far. Planleggingen gir oss en viss følelse av kontroll, og forutsigbarhet av en situasjon vi ikke har vært i før.

Forventningene er gjerne farget av det vi ser, og lærer underveis i livet og i oppveksten. Vi inntar holdninger fra våre foreldre og fra hendelser fra barndommen som påvirker oss. Disse holdningene blir til våre egne, og er med på å påvirke vår tolkning av virkeligheten.
Stadig leser vi i media og hører fra andre, venner og familie hvordan livet blir når man er blitt mor. Vi blir påvirket av andres erfaringer, og dette er med på å forme forventninger.  Forventningene og andre sine erfaringer er med på å skape og definere noe som heter ”normal” til oss.

Møte med sin egen utilstrekkelighet

Vi har gjerne store forventningene til oss selv. Vi skal klare å ha karriere og fulltidsjobb, trene for å holde kroppen like fin som før graviditet, presentabelt hjem, fritidsaktiviteter til ungene, tid til parforholdet og venner.

Hvordan det blir å møte sin egen utilstrekkelighet, avgjøres av flere faktorer.

• Vår styrke og svakhet er i tankene våre, og det kommer tydelig frem i vanskelige tider; når noe uventa rammer oss. Tankene våre påvirker hvordan vi føler oss, skuffet, trist eller sint.
• En del av oss har tendens til å tenke negativt med det samme vi møter en situasjon vi ikke ønsker eller har kontroll over: ”Dette får jeg aldri til”, ”Nå kommer alt til å bli ødelagt”. Slike tanker kalles negative automatiske tanker.
• Hvor fleksible er vi til å takle uventede situasjoner som skaper endring og skuffelser, og hva tenker vi om endringer generelt. Om man er negativt innstilt til endringer kan man tenke at man har mistet noe av det man hadde før og oppleve motstand til det nye som kommer.
• Behov for å ha kontroll. Forventninger om hva som skulle ha skjedd kolliderer med virkeligheten; livet og man får følelsen av å miste kontrollen. Dette skaper angstfulle følelser som får sin styrke fra våres egne negative tanker og holdninger.

Livet som ferdig skrevet kapittel?

Det er interessant å spørre seg selv: Når sluttet jeg å være adaptiv mot livet og strømmen av endringer som skjer rundt oss? (Adaptiv = at vi endrer oss der det trengs for å tilpasse oss til omgivelsene)
Når begynte jeg å vite isteden før å undre? Å lære noe hver dag, gjør jeg det? Er livet blitt en forutsigbar reise, eller en reise med undring og nysgjerrighet for å møte det som skjer? Hvorfor kan ikke vi voksne kunne lære noe hver dag, lære av livet og tilpasse oss i det? Kan vi?
Tenk deg et barn som lærer å sykle. Etter de første forsøkene feiler jo nesten alle, barna detter og slår seg. Gir de opp for det? Hva gjør de? De øver så lenge at de lærer å sykle! Nesten alle lærer det. Men tenk om barn etter to, tre forsøk tenker: jeg er dårlig, jeg får det ikke til. Jeg er mislykket. Hva skjer da? Barnet gir opp. Gir opp, og prøver ikke mer. Har barnet mulighet til å lære da? Her er det tanken som avgjør utfallet.
I barnas tanker er det naturlig å tillate seg selv å feile, uten at de definerer seg selv som mislykket. dette er en avgjørende egenskap som innebærer fantastiske muligheter til å ha det bedre i hverdagen med seg selv.

Å ha full kontroll

Vi står stadig oppe i nye situasjoner; som barnet som lærer å sykle. Hvordan vi ser på livet, og definerer livet er også med å påvirke hvordan vi takler uventede situasjoner. 
Hvordan passer det inn med noe uventet, noe som vi kaller unormalt, eller uønsket, og hvor fleksible er vi til å takle og å møte disse endringene.
Vi kommer alle til å stå i situasjoner vi ikke har kontroll på.
Balansegangen mellom å tørre og drømme og å legge planer, og samtidig være fleksible når dette  ikke går, er oftest vanskelig. Men de utelukker ikke hverandre. Vi kan ha begge.

Dette å ikke ha kontroll over mye her i livet, gjør ikke tilværelsen håpløs, men bør heller ses som frigjørende. Kan vi ta ansvar for noe vi ikke har kontroll over?

Å være perfekt

Tenk deg denne situasjonen: Barnet vil ikke ta brystmelken.
Negativ tanke dukker opp: 
- Jeg klarer ikke å være sikkelig mor.
Følelsene som følger: skuffelse, kroppslige reaksjoner som anspenthet og angst. Stresshormonene i kroppen utløses. Det blir en uheldig sirkel av negativitet som også påvirker omgivelsene. Utgangspunktet har kanskje vært tanken at alle mødre burde kunne amme.
Når forventninger ikke innfrir realiteten, gir det en dårlig følelse. Man føler seg mislykket og skuffet. Hvorfor?
Om tanken er å være perfekt, blir man skuffet, om tanken er å tillate seg selv å feile og prøve er situasjon helt annen. Hva er å være god nok?

Overgeneralisering

Vi har tendens til overgeneralisering. Vi en tankefeil der man tenker: jeg  har feilet nå, og  kommer alltid til å feile. En enkel skuffelse kan bli til en tankestrøm at man er dårlig mor eller mislukket i andre områder i livet også.
Når vi er i en sårbar situasjon, kan vi generalisere og overføre den negative følelsen til flere områder i livet. Er man trøtt og sliten er det lettere å tenke at man får til ingenting!
Tanken om å få til ingenting er kanskje omfattande, alle får jo til noe uansett det ikke er perfekt!

Om du tenker på den ungen som lærer å sykle, og får det ikke til. Om barnet overgeneraliserer denne ”feilen” til andre områder i sitt liv, kan barnet begynne å tenke: Jeg kan heller ikke knyte skoa mine, jeg kan heller ikke smøre brødskiva osv.
Den ene feilen gir en åpning til negative tanker som gjør at man føler seg totalt mislykket.
Heldigvis tenker ikke ungene sånn!
Det hender vi voksne gjør det.

Å tåle usikkerhet

Det er viktig å kunne å tilgi til seg selv. Behandler vi oss selv med hard kritikk?

Å tillate seg selv å være uvitende og feilbarlig vil frigjøre energi til å løse problemene som kommer istedenfor å bebreide seg selv eller andre. Vi leter ofte etter en syndepukk når noe negativt har hendt. Kanskje er dette min feil, kanskje har jeg ikke vært god nok mor?

I sårbare livssituasjoner møter vi egne fastlåste holdninger. De er våre sannheter og påvirker våre tolkninger av situasjoner vi er i.  Det er nyttig å reflektere over spørsmål som kontrollbehov, forventninger og holdninger vi har. Hvis vi ser livet som en ferdig planlagt reise eller en usikker reise, er det avgjørende hvordan vi møter vanskelighetene. Det å tåle usikkerhet blir en styrke.

Tanken kan vi alltid velge. Vi velger ikke det som skjer, men vi velger hva vi skal tenke om det som skjer. Dette kan ingen ta fra oss uansett hvor livet fører hen.

Skrevet av Sirpa Markkanen, Kognitiv terapeut