Pappaer kan snakke, sant?

Er det ikke nesten slik at pappaene bør bli de nye mammaene, spør Cathrine Lyngbø. - Det hadde jo i grunnen ikke vært så rart hvis det skjedde, siden vi mødre bruker alle ledige øyeblikk til å fortelle pappaen hvordan man fester bleien, hvordan vi tar på poden klær, hvordan vi bader han, mater han, kjenner om melken er for varm, triller han i vogna,  hvordan vi får han til å prompe - og så videre, og videre til det uendelige.

Min datter på fire og et halvt år og jeg leker familie. Hun ordner med en stor kengurubamse og en liten babydukke - dette skal være storesøster og lillesøster, mens hun selv skal være mamma.
- Kom! Nå kjører vi! roper Thea Christin med en blanding av Sandnes- og Oslodialekt i stemmen sin.
Jeg setter meg i bilen - som da egentlig er sengen, og blir med på leken.
- Du kan være pappa, sant?
Jeg nikker.
- M-hm...
- Ja, for pappaer kan snakke, sant?

Uten å registrere at jeg blir tankefull, og fortsetter leken noe passivt, kjører mammaen, storesøster og lillesøster til butikken.
Hvor har hun dette fra? At pappaene kan snakke? Men bare kan - sånn nesten? Vil egentlig ikke - men må?

Min datter har ikke rundet fem år enda, og har allerede en såpass god innsikt i, hvor nå det er hun har fått dette inntrykket fra, at pappaen kanskje ikke er den som kjører skuta si selv. Stemmer dette? Jeg må tenke meg om.
For er det ikke slik at mennene våre etterlyses overalt? Er det ikke nesten slik at pappaene bør bli de nye mammaene?
Det hadde jo i grunnen ikke vært så rart hvis det skjedde, siden vi mødre bruker alle ledige øyeblikk til å fortelle pappaen hvordan man fester bleien, hvordan vi tar på poden klær, hvordan vi bader han, mater han, kjenner om melken er for varm, triller han i vogna, hvordan vi bysser han i søvn, hvilken sang han liker best, hvordan han må løftes og bæres, hvordan vi får han til å prompe - og så videre, og videre til det uendelige. Ja, jeg tuller ikke.
Mener mødre å overkjøre pappaen? Nei, selvfølgelig ikke. Men oppfatter pappaene det som det? Ja, jeg tror mange gjør det. Men det snakkes aldri om.

Det tilrettelegges mer og mer for pappaene. Lenger permisjon, flere fordeler, pappa-bøker, pappa-vennlige tøybleier, pappa-stellevesker og alt mulig slags greier.
Det mangler vel egentlig bare gravid,- fødsels- og ammebiten, så kan jo vi mødre bare ta livet helt med ro, ikke sant?

Da nummer to ble født, ønsket min samboer å bli med på kontrollene på helsestasjonen. Jeg husker fortsatt hvor sinnsykt sliten jeg var, og at jeg rett og slett ga blaffen i at han selv kledde av, veide og kledde på igjen den lille puddingen vår - mens jeg satt på en stol og så ikke noe annet enn en tykk ammetåke foran meg. Hva viste vekten, egentlig? Jeg var med som kroppen min, men hodet  mitt lå igjen på puten.
Helsesøster virket begeistret over at pappaen var med, mens fire andre mødre vekslet blikk seg i mellom og hadde sikkert flere tanker om hvorfor jeg ikke gjorde “jobben min” selv.
Ting var nemlig helt annerledes da jenten vår ble født - for over fire år siden. Da dro jeg alene på helsestasjonen - jeg gjorde alt selv og slik var det bare. Det var aldri et tema at min samboer skulle - eller kanskje ønsket å bli med.

Nå ble det å dra på helsestasjonen nærmest en egentid for meg. Det ble kjapt en rutine at jeg satte meg ned, mens min samboer tok seg av gutten. Det beste av alt var at han gjorde det automatisk. Som en pappa som hadde blitt programmert til enkle gjøremål på helsestasjonen. I barselsgruppen min fikk jeg kommentarer på at det var så flott at jeg fikk med meg samboeren min - det var noe de bare kunne drømme om.
- Han har lyst selv til å bli med, svarte jeg.
Det ble helt stille.

Vi lever i 2011 og de fleste menn i dag er vant med arbeidsfordeling hjemme. Vi kjenner alle til det. Hun lager mat, mens han dekker bordet - hun vasker klær, mens han bretter.
Vi har dyttet mennene våre ut på midtbanen, vi skriver lister og henger på kjøleskapet og sender han en tekstmelding om hva han må handle med hjem fra butikken. Men det kan fremdeles virke som om det er langt igjen til mål.

På venninnetreff prates det for eksempel en del om amming.
- Ja, bare tenk om mannen min kunne ammet han også! sier venninnen min med et aldri så lite bittert tonefall.
Jeg nikker samtykkende - jeg vet hva hun føler. Jeg husker spesielt denne samtalen godt fordi jeg var inne i et rent amme-helvete på den tiden. Jeg lekte med tanken om at min samboer bare kunne legge poden til og la han suge, og så kunne vi se hva som skjedde. Så desperat var jeg etter avlastning. Min samboer takket så klart nei til mitt generøse tilbud om dette.

Ammeslitet mitt gikk kort tid etter utover min egen helse, og helsesøsteren vår anbefalte meg å la pappaen mate ett måltid hver dag, slik at jeg kunne få hentet meg litt inn igjen.
Det gikk to uker før jeg tok skrittet, og med tårevåte øyne og et hjerte fylt med betong - rakte jeg gutten til samboeren min klokka fire en ettermiddag. Min samboer satt klar med en flaske - fylt til randen med morsmelkerstatning.
- Har du sjekket at den ikke er for varm? spurte jeg med en skjelvende stemme.
Min samboer nikket bekreftende, og nøt like etter synet av at prinsen hans nå slukte rått melken han hadde å tilby. Det gikk så kjapt og det så ganske enkelt ut. Hadde det nå bare vært melk i... Jeg måtte bite det i meg.
- Å, så jeg har savnet dette! bryter min samboer plutselig ut. Jeg skvetter til. Må tenke meg om.
- Savnet?
- Ja, jeg har jo lyst til å mate jeg også.
- Har du?
- Ja! Selvfølgelig!

Der satt han og hadde et stort smil om munnen, mens han stirret på gutten vår som ble mettere og mettere. Jeg slappet mer av enn på lenge, og min samboer koste seg. Og med ett slo det meg. Det var en vinn-vinn-situasjon. Og jeg ante ikke at den fantes en gang.
Mens jeg hadde slitt og strevet med ammingen - og selvfølgelig nytt synet, lukten og følelsene for nykommeren, hadde jeg også hatt et privilegium jeg ikke var klar over.
Kanskje min samboer hadde tenkt noe slikt som dette i de siste tre månedene: Hadde jeg også bare kunne matet han. Det hadde vært så fint! Hvorfor skal mammaene alltid få gjøre alt?
Ja, pappaene må komme mer på banen - det er det  mange som er enige om. Men kanskje vi skal prøve å la de komme ut dit av seg selv? 

Flere kåserier av Cathrine:

	Offentlig amming - en ekstremsport? Jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Ikke en bitteliten del av meg var forberedt på hva jeg hadde i vente, å skulle amme i offentlighet. Er alle andre enn meg verdensmestere på å amme babyen sin på en benk midt i en stappfull gågate?
	Ja, vi elsker fødsler!  Det var en ting som slo meg her en dag. Jeg satt i bilen på vei til sykehuset, nærmere bestemt til barselhotellet for å besøke en rykende fersk liten baby og to stolte foreldre. Og det er at vi damer elsker å snakke om fødselen vår.
	Ingen supermamma - men en SUPER mamma  Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg er ikke Supermamma! Jeg har ingen drakt med en påsydd “S” hengende i skapet. Jeg kan ikke kaste av meg brillene mine, rive i stykker ammeblusen og hive meg selv og barnevognen inn i et smug i byen, for å fly ut igjen som Supermamma med knøttet hengende på den ene brystvorten. Dessverre.

Om forfatteren: Cathrine Lyngbø jobber som freelancejournalist for Mammanett.no, i Norsk Ukeblad og er hobbyskribent på si. Cathrine er samboer og to-barnsmamma, og deler sine personlige erfaringer innenfor innenfor graviditet, fødsel, mammarollen og familieliv.