Ingen Supermamma - men en SUPER mamma for det!

supermamma

Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg er ikke Supermamma! Jeg har ingen drakt med en påsydd “S” hengende i skapet. Jeg kan ikke kaste av meg brillene mine, rive i stykker ammeblusen og hive meg selv og barnevognen inn i et smug i byen, for å fly ut igjen som Supermamma med knøttet hengende på den ene brystvorten. Dessverre.

Vel, det er kanskje ikke akkurat dette bildet man ser for seg når noen sier navnet “Supermamma”, men dere skjønner. En Supermamma kan best beskrives som en mamma som orker alt. Og da mener jeg ALT!

Jeg prøver stadig vekk å være en sånn mamma. En mamma som har nok energi til å alltid klare alt. Jeg mislykkes hver gang, og rådet som går igjen er: “å senke skuldrene”.
Kanskje man ikke må ha så høye forventninger til seg selv som mor?
Er det virkelig meningen at man skal orke å skjære frukten til barna opp i små figurer? Det sies at dette for eksempel skal få barnet til å spise mer frukt, men helt ærlig; min 4-åring hadde begynt å leke med disse figurene! Og da hadde jeg - som rett før faktisk hadde følt meg som en ekte Supermamma fordi jeg skar opp eplekaniner og pærestjerner - følt meg ti ganger mer sliten enn normalt.

Jeg tror at forventningene man har til å være en typisk Supermamma, er litt som kryptonitt. Den ødelegger superkreftene dine, man brenner i hodet og kroppen din skriker. Og det verste av alt; drakten blir svidd - og det er bare til å gå hjem å legge seg nedpå.
Kast inn håndkle, Supermamma! Dette kommer du aldri til å klare! brøler “the bad guys” inni hodet ditt.

Forventningene og realiteten er to vidt forskjellige ting. Uansett hvor mye man har planlagt alt til punkt og prikke, så er det alltid noe som går i vasken.

Jeg er forresten et utmerket godt eksempel på dette, og nå skal dere høre:
Situasjon A: Min datter blir 3 år, hun skal ha sitt første ordentlige bursdagsbesøk med små venner, papptallerkener og pappkrus. Jeg går amok - og da mener jeg AMOK - og bruker hundrevis av kroner på rosa bursdagsutstyr, godteposer til alle barna som skal komme, jeg skal bake kake, muffins, boller, en til kake og ja, sikkert en til. Jeg la så mye ned i den bursdagen, og mammaforventningene mine var skyhøye til feiringen!
Det var ingen som kom på festen - alle hadde fått omgangssyken. Nice! Blakk, skuffet og selvfølgelig medfølende til de stakkars barna som var blitt syke, satt jeg igjen med en enorm skyldfølelse ovenfor min datter. Men hun forventet jo ingen verdens ting - det var hos meg, Supermammaen - det lå.

Situasjon B: OK, jeg har lært fra i fjor - ikke legg lista så høyt i år. Vi bruker det vi har fra forrige bursdag og prøver å ikke overdrive, sier jeg til meg selv.
Noen må komme å legge litt kryptonitt utenfor døren min, altså, for jeg har allerede bakt tre (!) testkaker til dagen. Og INGEN av dem ble noe særlig bra!
Det er bare noen få uker siden vi skulle ha dåp for nykommeren i huset, hvor jeg helt bestemt mente at det ville gå heeelt fint å lage marsipankaken selv. Skulle tro jeg virkelig hadde lært, men nei...
Nå har jeg kastet inn håndkle og kjøpt en “1-2-3 sjokoladekake”, og helt ærlig så tror jeg min samboer vil klare å få den bedre til enn meg. Jeg skal bare pynte den, tror jeg.

Men så har man den igjen - forventningene som 4-åringen min har til dagen. Da jeg spurte henne om det var noen av venninnene hennes som hadde sagt at de kunne komme, svarte hun: Ja, de skal komme hjem til meg og spise kake, boller og muffins.
Puh! Heldigvis mangler “prinsessekake”, tenker jeg og lurer på om jeg i det hele tatt får til en rosa glasur på muffinsene i det minste, men så kommer det: ... Og prinsessekake!
Sukk. Nå er det ingen utvei, jeg MÅ sy meg en drakt med “S” på.

Les også: Jeg klarer ikke å være supermamma

Flere kåserier av Cathrine:

	Offentlig amming - en ekstremsport? Jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Ikke en bitteliten del av meg var forberedt på hva jeg hadde i vente, å skulle amme i offentlighet. Er alle andre enn meg verdensmestere på å amme babyen sin på en benk midt i en stappfull gågate?
	Ja, vi elsker fødsler!  Det var en ting som slo meg her en dag. Jeg satt i bilen på vei til sykehuset, nærmere bestemt til barselhotellet for å besøke en rykende fersk liten baby og to stolte foreldre. Og det er at vi damer elsker å snakke om fødselen vår.

Om forfatteren: Cathrine Lyngbø jobber som freelancejournalist i Norsk Ukeblad og er hobbyskribent på si. Cathrine er samboer og to-barnsmamma, og deler sine personlige erfaringer innenfor innenfor graviditet, fødsel, mammarollen og familieliv.