- Fra sterke smerter til dette himmelske, gode og rene vesenet!

Foto: Shutterstock.com ©

Dagen er 16 januar. Termindatoen til Michael, sønn nummer to. Det er isende kaldt og masse snø, så vi holder oss inne denne dagen. Jeg føler meg litt ekkel på grunn av at jeg er så dårlig i magen, men tenker ikke noe særlig over det. Jeg skriver i dagboken min: - Håper du ikke venter så mange dager over terminendagen, skatten min!

Det er lørdag og vi skal kose oss litt. Mannen min leier tre filmer, jeg legger Valiant (snart 2 år) og cirka klokka 20 er vi klare til snacks og filmmaraton.

Men da blir magen enda verre...

Jeg flyr på do hele tiden, det kommer bare litt av gangen og det blir veldig plagsomt og irriterende. Faktisk litt vondt også! Jeg er skikkelig dårlig i magen. Filmen som vissnok er norsk og litt kjedelig får jeg ikke med meg. Jeg har så mye luft i magen og litt magekramper. Kan det være fødsel? Nei, tenk hvis de sender meg hjem bare fordi jeg er dårlig i magen...

Plutselig sier mannen min at vi kanskje burde ringe sykehuset. "Jeg ser jo at du ikke klarer å slappe av". 

Jeg ringer sjukehuset og sier jeg kanskje kommer ned i løpet av kvelden. Det samme sier jeg til svigermor, som har sagt ja til å passe Valiant!

Det går en halvtime, og vi er på vei til sjukehuset. Nå gjør det nemlig supervondt!! Tre, fire og fem minutter mellom hver ri. Jeg tviholder i håndtaket på bildøren, men puster rolig.

Klokken er 21.25 da vi ankommer sykehuset. Jeg sier jeg har veldig vondt, og vil egentlig føde i badekar. Den hyggelige jordmoren skal sjekke antall cm og spør om jeg vil vite hva det er! Jeg tenkte med det samme; mener hun hvilket kjønn det er? Vet at mannen min tenkte det samme. Jeg trekker på smilebåndet og skjønner etter et par sekunder hva hun egentlig mener. "JA!" sier jeg. "Ni" sier hun!

Jøje meg, da er det ikke lenge igjen. Jeg får en ri, og føler jeg må presse på. det gir seg ikke, og plutselig går vannet. Mannen min tar plass på sengekanten, mens jeg sitter mellom bena hans på en sakkosekk. Ble ikke noe badekar denne gangen heller.

Det går i ett, og det rare med det hele er at jeg er så med selv. Jeg har født en gang før, men nå er det enda "bedre". Jeg vet hva jeg går til. Jeg vil ha ut lillebror nå, og det fortest mulig. Eneste mulighet til det er å hjelpe til, tenker jeg. Så jeg presser på som bare det. Plutselig kommer nattskiftet, men jordmoren min sier: Nei,vent litt-jeg gjør meg ferdig her først, jeg. Og nøyaktig kl 22.01 er Michael i armene mine!!

Jeg gråter, og sier "Jeg gråter ikke fordi jeg er lei meg, men jeg er så glad!" Jordmoren, mannen min og nattskiftet bare smiler! Jeg ser på den friske og vakre himmelgaven jeg har fått! Noe så vidunderlig og godt. Fra de verste og grufulle smerter til dette himmelske, gode og rene vesenet!

Det er helt vidunderlig!