[B]Missed Abortion[/B]

[henrikke71]

Jeg syns det er behov for en tråd som omfatter dette emnet. Det er trist å oppleve en spontanabort, og det skaper en masse usikkerhet når man aborterer selv uten tegn til at man er i ferd med å miste. Jeg vil gjerne oppfordre alle som har hatt en MA til å dele sine erfaringer, sånn at hvis man har mistanke om ma, at man kan gå inn her og kanskje bli litt klokere.

[henrikke71]

Jeg kom til ul siste uke. da skulle jeg ha vært åtte uker, men det var ingen hjertebank og bare et embryo på seks uker. De ville ta en ny ul en uke senere, i går, for å se om vi bare hadde regnet feil, om jeg bare ikke var kommet så langt. Den siste uka har jeg pløyet internettet for informasjon om missed abortion og det viktigste for meg å vite var følgende: Kunne jeg miste selv om alle symptomene var intakt? Og det kunne jeg åpenbart. HCG tallet var høyt, jeg kastet opp, var veldig trøtt.

Her på mammanett står det under missed abortion definisjon at man mister symptomene. Det er altså ikke riktig, og det ga meg et falskt håp om at det kunne være liv i magen i en uke.

Jeg har også opplevd å ha en ma hvor symptomene forsvant, så begge måter å abortere på er relevante.

[Linnn84]

Jeg har nettop opplevd det samme... Jeg skulle være tolv uker på vei , men da jeg var på ultralyd , så fant ikke legen noe hjerteslag ;(
Så jeg hadde gått noen uker med et dødt embryo. Så kom det ut av seg selv, falt ned i doskåla ... veldig synd , men det er mange ganger slik .

Men man må jo bare prøve igjen ! Og det går sikkert bra neste gang ! Krysser fingrene for det =)

[sunshine]

har også opplevd MA... jeg hadde veldig svaaaake symptomer. er gravid igjen nå og merker stoooor forskjell ang. symptomene for nå er dem veldig sterke og hver dag. siden fosteret slutter og vokse/leve men kroppen ikke finner dette ut selv så er det nok naturlig at symptomene er der en stund etter tror jeg... så det er veldig skummelt og jeg kjenner jeg skal ha en ul i rundt uke 12 for å være på den sikre siden. hadde en i uke 8 også å da slo hjertet. MA er en skummel og forferdelig ting, og det er dumt det er vanskelig å oppdage selv som SA er...

[henrikke71]

Jeg syns det er fint at dere skriver om dette jenter, for det er et vanskelig tema, og ute i livet opplever jeg fortsatt at det er mange tabuer omkring dette med abort. Folk snakker ikke om det selv om man etterhvert vet at det skjer for mange. Jeg tror også litt av grunnen er at man gjerne fort vil komme ovenpå igjen etter en abort og legge den bak seg ved å bli gravid på nytt.

Men likevel er det viktig å ta seg tid til å bearbeide, fordi det er jo en sorg dette med å miste, selv om man ikke har kommet så langt i graviditeten.

[katrine90]

jeg opplevde dette nå nylig.

var på min første UL da jeg trodde jeg var 8 uker på vei. men det visste seg at jeg var bare 6 uker på vei.hørte hjertelyden og alt visste seg å være bra. etter noen uker til bestillte jeg en ny en, mistet nesten alle symptomene hadde en liten blødning. da var føsteret dødt og døde samme dagen som jeg hadde den første ultralyden. dagen etter ble jeg henvist til ullevål, der fikk jeg piller som skulle støte ut fosteret.

dette er kjempe skumle greier og går på en psykisk synes jeg. men prøver å tenke posetivt på at naturen ordner opp og bedre at det skjedde såpass tidlig i svangerskapet enn sent.

[defacto]

Får fortelle min historie også
Da jeg fant ut at jeg var gravid så kom symptomene på rad og rekke. Har vært super kvalm i 5-6 uker nå. Siden jeg har en sønn fra før, og gått igjennom ett svangerskap før. Så følte jeg meg tryggere denne gang, også fordi symptomene har vært mye mer tydligere enn det var første gang.
Var 10+4 uker da jeg skulle til gynekolog for å ta en celleprøve. Og fikk da innvendig UL i samme slengen.

Siden jeg var rundt like mange uker da jeg var på ul med min sønn så viste jeg hva jeg skulle forvente, størrelse, hjerte slår, bevegelser etc.
Gynekologen sa ikke noe først, følte i grunn tiden sto stille. Det jeg så var mye fostervann, ett lite foster som var ca like stort som da jeg var på tidlig ul med min sønn i uke 5-6 og da slo hjertet. Men nå, ikke noe hjerteslag, spiren var liiiten

Gynekologen sporte meg noen spm som om jeg var sikker på hvor langt jeg var på vei osv. Jeg bare svarte at jeg ser det er noe galt der. Han sa at fosteret var bare i uke 6+1. At det mest sannsynlig hadde sluttet og vokse da. Jeg ble plutselig iskald og helt satt ut. Ingen tårer...
Han sa det var mulig at jeg er kortere på vei, og at han så blodgjennomstrømming, men det var ikke like mye som det skal. Han skal nå sende meg til ul igjen om 2 uker, og jeg er fryktelig spent.

Reaksjonen min etterpå var stor. Da jeg skulle ut å betale braste jeg i gråt.. Følte meg helt alene (og det var jeg jo, var ikke på min hjemplass hvor mine kjære var men skulle hjem på kvelden.) Gråt å gråt. Satt på do å gråt, samlet meg og gikk på kafe, ble sittende i et hjørne og gråte der også. Det bare kom, klarte ikke å kontrollere meg. Man tenker at det er normalt med SA og MA. Men da det plutselig slår deg selv i trynet, da forstår du virkelig hva det går ut på!!
Og det var den verste tlf til min kjære, han er helt knust

Nå er det ett døgn siden jeg fikk beskjeden. Jeg måtte ringe jordmoren min her. Hadde plutselig mange spm. Hvorfor har jeg alle symptomer? må jeg virkelig gå i 2 uker med ett dødt foster inni meg? Hva skal jeg gjøre???

Hennes svar var at jeg skulle ta det helt med ro til neste ul. Hun sa at så lenge symptomene og ligamentsmertene enda er her, så er det ett håp om at jeg er kortere på vei, ELLER blitt gravid igjen i mellomtiden av denne MA'en. Dette hadde hun som jm opplevd utrolig mange ganger.
Jeg fikk ting i mer perspektiv etter å ha snakket med henne.

Jeg er fortsatt urolig, og klarer ikke helt å håpe på at det kommer et positivt svar om to uker. Men tenker heller slik at hvis det er dødt, så er det en grunn til det. Den lille hadde vært syk, og da er dette nok det beste. Så får jeg heller bli kjempe overrasket om det er en frisk, levende spire om to uker.
Hvis ikke... det blir tøft, fryktelig tøft! Men vi får ha håpet om at det går bra neste gang da

Ble langt dette, men var godt å få skrive ned litt tanker rundt dette. Og få dele min erfaring med dere.

[sunshine]

håper skikkelig på at spiren din er der og vokser seg frisk og rask
om ikke så syns jeg at det er helt feil å sende oss hjem uvitende om hva som egentlig ha skjedd og skal ta denne abort pillen selv... mangen har ingen til stede engang når dem gjør det... jeg hadde aldri i mitt liv tatt den pilla en gang til.. et mer smertehelvette enn det har jeg aldri opplevd... noen sier det kan være værre enn rier ved fødsel,,, jeg er glad sambo var hjemme med meg for jeg besvimte og vred meg i smerte... varte i 2 laaaange timer så over... var bare øm i magen etterpå men aldri i livet igjen... vil ikke skremme noen av dere men bare vær obs på at det kan gjøre skrekkelig vondt selv med smertestillende også! tok 4 tabletter før jeg følte det ga seg...

[katrine90]

jeg vil tro det er veldig inviduelt. jeg tok den pillen for bare 1 uke siden. hadde ikke SÅ vondt som deg. vondt var det da. men ja, jeg vil aldri ta den pillen igjen..

[defacto]

Jeg heller nok men mot kirurgisk. Grunnen er at jeg ser så mange som ikke får ut alt, og likevel må ha utskraping etter disse tablettene. Tror også det er best for meg psykisk fordi jeg er i trygge omgivelser med mennesker rundt meg. Og når det er over så er det over på en måte.
Syns det er fint du deler erfaringene dine. har ett lite håp men føler symptomer og alt forsvinner sakte men sikkert nå. Så er mentalt forberedt på at det blir en abort dessverre.

[katrine90]

synd at du også oppevde dette defacto:/ jeg hadde ikke noe valg jeg med å ta tabletter. de ba meg møte opp fastende på sykehuset, men sendte meg hjem med piller. får håpe at det går den riktige veien for deg da.

[defacto]

Ja det er virkelig synd du også måtte oppleve det! Men krysser fingrene nå for at den sitter neste gang på oss begge<3
Jeg har ikke fått beskjed om å være fastende da. Så vet ikke helt hvilke planer de har da!
Klem til deg

[Catteklatt]

Jeg fikk tidlig ul i bursdagsgave. I uke 13. Jeg så med engang at hjertet ikke slo... Fosteret hadde sluttet å vokse for ca 1 uke siden... Grusom beskjed, når man har prøvd å bli gravid i 1 år og i tillegg er kommet "over" grensen.. Var på sykehuset for en dobbelt sjekk, der fant de det samme. Jeg fikk med meg 4 piller som jeg skulle dytte langt opp i sjeden. Dette synes jeg var fryktelig grusomt, følte at det var JEG som valgte å ta abort... Blødde med sterke smerter i ca 5 timer, MYE blod. Nå er det 1 uke siden og jeg får fremdeles kramper og tidvis store blodmengder. Har ringt på sykehuset 4 ganger å fått 4 forskjellige svar, utrolig frustrerende. Jeg og flere sykepleiere er overbevist om at det er igjen rester, men jeg får ikke komme inn å ta en ul for å sjekke. Hvis jeg ikke er bra (normal blødning, med murringer) til tirsdag, lyver jeg å sier at jeg har feber! Orker ikke å gå rundt svimmel, avhengig av toalett, vondt osv.. Heldigvis dro mine 2 vakre barn til faren sin på ferie i dag, så slipper de å se at mamma har vondt...

[tøflus]

Min erfaring er at man uansett får et forvarsel på MA, enten via symptomer som blir svakere, smerter som man kanskje ikke nødvendigvis tenker over eller via blødning. Og det samme sier legen som har fulgt meg opp etter to MA og en SA.

Orker ikke å sitte og skrive om dette med MA nå når jeg er gravid og 14 uker på vei. Livet må bare gå videre når man blir gravid igjen, og det å gå og bekymre seg hele tiden gjør at man ikke føler glede over et sålangt vellykket svangerskap. Trust me, I know.

ALLE vil en gang i livet oppleve enten en eller flere missed abortion eller spontan abort. Sånn er det dessverre. Og ja, nå virker jeg kynisk og kald, men jeg mener at det er så viktig å prøve å legge slike hendelser bak seg og heller konsentrere seg om at neste gang så går det bra. Man vil selvfølgelig sitte igjen med en sorg som få kan forstå, men når man blir gravid på nytt så prøv iallefall å nyte det. Ikke kjenn etter symptomer, bli hysterisk viss du ikke er kvalm med en gang testen er positiv, eller vent på at du skal begynne å blø.

[Tuttåå]

Hei, jeg har en del spørsmål med dette med MA. Jeg opplevde det samme nå i juli, det er tungt og ikke noe gøy å tenke på i det hele tatt. Er det oen av dere som ble gravdide igjen med en gang etterpå? Jeg har enda ikke fått mensen tilbake, men har ubeskyttet sex. Lurer fælt på om jeg kan være gravid igjen... Noen? Takk for svar...

Hilsen fortvila meg

[henrikke71]

Min erfaring er at man uansett får et forvarsel på MA, enten via symptomer som blir svakere, smerter som man kanskje ikke nødvendigvis tenker over eller via blødning. Og det samme sier legen som har fulgt meg opp etter to MA og en SA.

Orker ikke å sitte og skrive om dette med MA nå når jeg er gravid og 14 uker på vei. Livet må bare gå videre når man blir gravid igjen, og det å gå og bekymre seg hele tiden gjør at man ikke føler glede over et sålangt vellykket svangerskap. Trust me, I know.

ALLE vil en gang i livet oppleve enten en eller flere missed abortion eller spontan abort. Sånn er det dessverre. Og ja, nå virker jeg kynisk og kald, men jeg mener at det er så viktig å prøve å legge slike hendelser bak seg og heller konsentrere seg om at neste gang så går det bra. Man vil selvfølgelig sitte igjen med en sorg som få kan forstå, men når man blir gravid på nytt så prøv iallefall å nyte det. Ikke kjenn etter symptomer, bli hysterisk viss du ikke er kvalm med en gang testen er positiv, eller vent på at du skal begynne å blø.

Jeg skjønner godt tankene dine omkring dette. Men jeg ble også gravid og fikk en nydelig unge etter at jeg hadde MA tidligere. Det tar ikke bort ønsket om å tømme tankeboksen sin når man så opplever det på ny. Det er mange, (som meg), som IKKE blør eller hvor symptomene IKKE forsvinner, og det er her hvor det virkelig blir et slag i trynet når en kommer til en UL og ser et alt alt for lite embryo. Jeg syns absolutt at man skal ha lov til å bearbeide de tankene, negative eller ei, som kommer rett etter en MA, og stille så mange spørsmål som man bare vil. Selvsagt har man behov for å tenke positivt og legge MA´en bak seg når man blir gravid igjen, men man skal dvele ved den sorg man nå har i etterkant, (hvis behovet er der), for så kan man også lettere komme videre.

En stor klem Catteklatt og Defacto for det dere har vært gjennom. Snart ser det lysere ut igjen.

[yeeeeep]

Hei, jeg har en del spørsmål med dette med MA. Jeg opplevde det samme nå i juli, det er tungt og ikke noe gøy å tenke på i det hele tatt. Er det oen av dere som ble gravdide igjen med en gang etterpå? Jeg har enda ikke fått mensen tilbake, men har ubeskyttet sex. Lurer fælt på om jeg kan være gravid igjen... Noen? Takk for svar...

Hilsen fortvila meg

ble gravid etter èn vanlig mensen(som kom 5-6 uker etter S.A). Hadde masse sex med en gang jeg slutta å blø etter S.a men den satt ikke da. Tror du blir gravid igjen når kroppen er klar for det masse lykke til, dette ordner seg

[defacto]

Tusen takk for klemmen henrikke71 den varmet, selvom det er snart to måneder siden jeg var på sykehuset. Det var en grusom opplevelse som fortsatt sitter i kroppen. Spesielt når alle rundt meg er gravide, og jeg skulle vært gravid sammen med dem.
Er også enig at vi må få bearbeide sorgen etter det vi mistet som vi lengtet etter. Og det har vært fryktelig tøft for meg. Men har en hærlig samboer som er flink å lytte til det jeg har å si.
Jeg vet alle sier man må nyte det når vi blir gravid igjen. Men jeg VET jeg blir veldig redd og bekymret. Så snakket med jordmor dæ jeg hadde MA, og skulle få ul når jeg ville og skulle få komme til henne når som helst.

Jeg er engstelig for neste svangerskap.. Egentlig kjempe redd! Men nå har jeg hatt mensen, og har el nå. Så håper virkelig det går var vei denne gång.

Min trøst er at jeg har rett til å være redd, rett til å få tidlig ul, og vet at sjansen er liten for at det samme skall skje igjen. Men om jeg får denne oppfølgingen så får jeg det bedre med meg selv og svangerskapet. Og går det vår vei nå, Så blir nok ma'en litt mer glemt og jeg kan nyte det som kommer. Men jeg tenker mye på det, selvom noen syns det er dumt. Men alle er forskjellige, og dette er min måte å bearbeide det som skjedde.

Klem til alle som har opplevd dette, og lykke til med prøving igjen svangerskap

[AdaMae]

Jeg hadde en MA i feb. Jeg hadde hatt en liten blødning i uke 6 og jeg spottet hver dag fra uke 6+0, jeg hadde fortsatt svært sterke symptomer på graviditet, mer enn jeg har nå faktisk. Alle jeg snakket med, lege og jordmor sa at så lenge symptomene var sterke var det ikke noe å bekymre seg for. Men jeg dro allikevel på tidlig ultralyd i uke ni og selv om jeg hadde hatt en mistanke var sjokket stort. Spira hadde sluttet å vokse i uke 7+5, altså levde det fortsatt når jeg hadde blødningen i uke 6. Dette var en fredag og jeg måtte gå hjem med henvisning til sykehuset på mandagen. For en grusom helg, det var så vondt at jeg kan ikke tenke meg å måtte gå sånn i to uker!! Mandag på sykehuset fikk jeg en kjapp sjekk med ultralyd, tabletter i en konvolutt og ha det bra!! Det var ingen som så meg som menneske, som en mor som hadde mista et etterlengta barn. Og aborten var grusom, det var som å føde, det kunne de ha informert om. Like ille som rier og mye mer blod enn ved fødselen.

Nei jeg skjønner dere som er redde for neste gang, jeg er nå 7 uker og er livredd, det er ingenting som kan få meg til å slappe av før jeg har sett et bankende hjerte etter uke 7+5. Og jeg kommer til å gå på mange ultralyder etter det, får jeg ikke det så betaler jeg selv.

[AdaMae]

Hei, jeg har en del spørsmål med dette med MA. Jeg opplevde det samme nå i juli, det er tungt og ikke noe gøy å tenke på i det hele tatt. Er det oen av dere som ble gravdide igjen med en gang etterpå? Jeg har enda ikke fått mensen tilbake, men har ubeskyttet sex. Lurer fælt på om jeg kan være gravid igjen... Noen? Takk for svar...

Hilsen fortvila meg

Det tok meg seks mnd å bli gravid igjen, jeg var helt desperat etter å bli gravid igjen etterpå, trodde det skulle gjøre sorgen mindre, men kroppen ville det ikke sånn. Nå føles det ikke så vondt lenger, men jeg er fortsatt livredd for å miste, men for hver dag som går føles ting litt bedre når det er sagt har jeg hørt om mange som har blitt gravide med en gang igjen etter en utskrapning, så det kan jo hende

[Tuttåå]

Det tok meg seks mnd å bli gravid igjen, jeg var helt desperat etter å bli gravid igjen etterpå, trodde det skulle gjøre sorgen mindre, men kroppen ville det ikke sånn. Nå føles det ikke så vondt lenger, men jeg er fortsatt livredd for å miste, men for hver dag som går føles ting litt bedre når det er sagt har jeg hørt om mange som har blitt gravide med en gang igjen etter en utskrapning, så det kan jo hende

Takk for svar! Nå ser et ut for at kroppen min er på plass igjen etter MA, begynte å spotte i dag, så får se nå om det ikke kommer full foss litt senere på kvelden eller i morgen. Jeg kjenner veldig på at jeg vil bli gravid igjen, og jeg håper så inderlig at den sitter på pp1 nå etter ma. Jeg ble også sendt hjem med piller, men de funket ikke. Jeg bare blødde kjempemye og alt endte i utskrapning. Har vært en tøff måned, men nå er jeg klar for å vende nesa fremover og tenke positivt Gratulerer såååå mye med graviditeten, det fortjener du så absolutt. Jeg unner ingen å miste med MA! Lykke til videre

[Chammah]

Eg begynte å få mage i veke 9 som fortsatte å vokse fram til veke 11 da eg fekk påvist MA med eit foster som var ca. på størrelse med veke 8. Var like trøyt fram til veke 11. Så eg trur nok at ein kan fortsette å ha symptomer. Eg fekk Cytotecpiller på sjukehuset og fekk gjennomføre aborten heime etter eige ønske. Sambu var heime og tok vare på meg med trøyst og oppvartning. Det var ille medan det stod på sidan det gjorde vondt, men mest pga. det absolutt ikkje var dette eg/me ville. Det å ha vondt og i tillegg miste det ein har ønska så veldig føltes ubegripelig og vannvittig urettferdig. Eg hadde tidleg UL i veke 7 og da såg alt fint ut sjølv om minien var litt mindre enn forventa. Fekk sjå hjarta som slo.

Neste gang ønsker eg fleire tidlege UL, og me betaler sjølv viss eg ikkje får det igjennom fastlegen.

[Tuttåå]

Eg begynte å få mage i veke 9 som fortsatte å vokse fram til veke 11 da eg fekk påvist MA med eit foster som var ca. på størrelse med veke 8. Var like trøyt fram til veke 11. Så eg trur nok at ein kan fortsette å ha symptomer. Eg fekk Cytotecpiller på sjukehuset og fekk gjennomføre aborten heime etter eige ønske. Sambu var heime og tok vare på meg med trøyst og oppvartning. Det var ille medan det stod på sidan det gjorde vondt, men mest pga. det absolutt ikkje var dette eg/me ville. Det å ha vondt og i tillegg miste det ein har ønska så veldig føltes ubegripelig og vannvittig urettferdig. Eg hadde tidleg UL i veke 7 og da såg alt fint ut sjølv om minien var litt mindre enn forventa. Fekk sjå hjarta som slo.

Neste gang ønsker eg fleire tidlege UL, og me betaler sjølv viss eg ikkje får det igjennom fastlegen.

Det er uansett en tøff påkjenning for hele kroppen å gå igjenom en abort som ikke er ønsket. Og i alle fall når man ikke aner at det i det hele tatt skjer... er jo det som er så kjipt med MA...

Jeg er også veldig på den at jeg skal ha tidlig UL flere ganger neste gang je blir gravid. Jeg orker ikke å gå rundt å lage ekstra stress for meg og spira om det ikke er grunn for det. Er jo betryggende å se at hjertet slår og at den har vokst som normalt. Jeg hadde ikke UL sist før de fabt tom fostersekk etter blødningen.

Er du prøver igjen nå da, eller har du lagt det litt på hylla?

[Chammah]

Nei, er prøver igjen. Begynner å nærme oss PP2 etter MA. Var nedtur at det ikkje gjekk på PP1, men burde vel ikkje forvente det etter 2.5 år som prøvere...

[Tuttåå]

Nei, er prøver igjen. Begynner å nærme oss PP2 etter MA. Var nedtur at det ikkje gjekk på PP1, men burde vel ikkje forvente det etter 2.5 år som prøvere...

Huff, kan ikke sette meg inn i den frustrasjonen. Her klager jeg over en MA som en gang ikke var planlagt! Uffameg, jeg krysser fingrene for at det ikke tar like lang tid denne gang.