Sorg over "feil" kjønn

[St_Camilla]

Jeg har opplevd både store skuffelser og stor sorg i livet mitt, noe av det har jeg aldri kommet over. Men jeg kan allikevel bli kjempelei meg og skuffet over småting som f.eks. et mislykket frisørbesøk. Det er ikke alltid man kan bestemme over følelsene sine.

Jepp, og som du ser så hadde jeg også skrevet det to inlegg over deg

[sabeltannsmamma]

Om de egentlig ikke hadde tenkt på fem barn, men ønsket å fortsette så langt i forsøket på å få ei jente, så ja, jeg synes de har lov til å være deprimert resten av livet over at de kun fikk gutter. Rett og slett fordi jeg mener det ikke er min (eller noen annens) sak hva hver enkelt er deprimert over. At de er deprimerte over å ikke ha greid å få den jenta de ønsker seg så inderlig, betyr jo ikke nødvendigvis at de er mindre glade i guttene, at de ikke hver dag er takknemlige over å ha fem friske barn! Det betyr kun at de savner å ha en datter - verken mer eller mindre.

Eg kunne ikkje blitt meir enig!!

[Mamma_Anne]

Jeg kan forstå et ønske om å ha "en av hver", men å sørge over å få "feil" kjønn... Vel, da tenker jeg at de ikke har opplevd noe som VIRKELIG er verdt å sørge for. Good for them, kanskje?!

Enig!
De burde bare være glade over at de har fem sprell levende barn, gutt eller jente...

[mie]

Det går faktisk an å være glad for det man fikk og skuffet over det man ikke fikk samtidig!

Veldig bra poeng.

Om jeg har fått to barn, men inderlig ønsker meg tre - skal ikke jeg da få lov til å ha en sorgreaksjon dersom jeg ikke får det? Det er alltid noen som har det verre, vi har alltid noe å være takknemlig for. Det betyr ikke at vi ikke skal få lov til å sørge over de ønskene vi ikke får oppfylt.

Jeg trenger ikke å forstå hvorfor det er en stor sorg for noen å ikke få barn med det kjønnet de ønsker seg. Jeg kan likevel respektere at de har denne sorgen i stedet for å latterliggjøre dem og kalle dem naive og umodne.

[Mille.]

Syns egentlig det drøyeste her er alle her som mener de har en rett til å bestemme hva som er greit å sørge over og ikke jeg! JEG ville ikke sørget dersom jeg kun fikk gutter i mitt liv, men andre må da få lov å føle det det slik likevel. Og til dere ufb-ere som mener dette ikke er sorg, og deres sorg er mer legitim: det er alltid noen som har det værre! Skal jeg si at dere ikke får sørge fordi det finnes folk uten livmor som ikke kan prøve engang, så DET er ekte sorg? Ville ikke falt meg inn å si noe sånt. Sorg oppleves uansett om noen har det værre enn deg. Helt lovlig å føle seg skuffet eller sørge over at man aldri fikk den jenta man ville ha, så Lene det ikke går utover barna man HAR.

[chakka81]

Syns egentlig det drøyeste her er alle her som mener de har en rett til å bestemme hva som er greit å sørge over og ikke jeg! JEG ville ikke sørget dersom jeg kun fikk gutter i mitt liv, men andre må da få lov å føle det det slik likevel. Og til dere ufb-ere som mener dette ikke er sorg, og deres sorg er mer legitim: det er alltid noen som har det værre! Skal jeg si at dere ikke får sørge fordi det finnes folk uten livmor som ikke kan prøve engang, så DET er ekte sorg? Ville ikke falt meg inn å si noe sånt. Sorg oppleves uansett om noen har det værre enn deg. Helt lovlig å føle seg skuffet eller sørge over at man aldri fikk den jenta man ville ha, så Lene det ikke går utover barna man HAR.

[LilleMoren]

Syns egentlig det drøyeste her er alle her som mener de har en rett til å bestemme hva som er greit å sørge over og ikke jeg! JEG ville ikke sørget dersom jeg kun fikk gutter i mitt liv, men andre må da få lov å føle det det slik likevel. Og til dere ufb-ere som mener dette ikke er sorg, og deres sorg er mer legitim: det er alltid noen som har det værre! Skal jeg si at dere ikke får sørge fordi det finnes folk uten livmor som ikke kan prøve engang, så DET er ekte sorg? Ville ikke falt meg inn å si noe sånt. Sorg oppleves uansett om noen har det værre enn deg. Helt lovlig å føle seg skuffet eller sørge over at man aldri fikk den jenta man ville ha, så Lene det ikke går utover barna man HAR.

[Mamma_Anne]

Man kan ikke måle sorg.
Men jeg sier meg enig i Mille også, det er helt lovlig å føle seg skuffet eller sørge over at man aldri fikk den jenta man ville ha, så lenge det ikke får utover barna man har. Man må være glad for at man kan få barn i det hele tatt.. Det er en stor gave. jente eller gutt

[Inniebin]

Jeg har sett dokumentaren selv, den heter "8 boys wating a girl".
Det handler ikke så mye om å være skuffet for alltid, det er mere en sorgreaksjon der og da når man får vite at man ikke venter hva man så høyt ønsket i tilfellet med mora med 5 gutter.
For glad var hun jo i barnet forde om.

Så ja, jeg har full forståelse over at man kan få slike følelser og skuffelser, men de færreste er jo ikke glad i barna.
Det er ikke akkurat India det er snakk om her...

[*Klara*]

Selv synes jeg det er rart at de bruker så mye energi på å få "riktig" kjønn, 3 IVF bare for å få en jente? Både med tanke på hvor mye det koster og hva man lar kroppen gå igjennom... Men jeg vet jo at følelsene kan ta en med på de rareste ting.

Jeg har alltid sett for meg at jeg får i hvert fall én jente, og ville nok normalt sett blitt skuffet hvis jeg ikke fikk det. Akkurat nå overskygger det å kanskje ikke kunne få barn i det hele tatt den problemstillingen, men klarer jo å sette meg inn i en annen situasjon.

Skuffelse og tårer der og da er vel ikke så unaturlig. Hadde det blitt en livslang sorg og deres store savn i livet hadde det vært noe helt annet.

[Callie]

For meg iallefall er sorg og skuffelse to forskjellige ting.... jeg har opplevd begge deler, og mener at om man føler sorg over feil kjønn uansett om man har null eller 10 så vet man ikke hva virkelig sorg er for noe!
Skuffelse blir noe annet og det kan komme av mange grunner... Som skrevet over her så kan det handle om drømmer man har, og når man da får beskjed om at det blir noe annet enn den drømmen så kan man trenge litt tid til å la det synke...

[mamma`n til Pluggen]

Jeg ser at mange(de fleste?) her nok har misforstått den sorgen det er snakk om her.

Jeg tør si rimelig sikkert at disse damene(parene) ikke har noen stor skuffelse eller mangler kjærlighet til de barna de har fått.
Det de sørger over er tapet av en drøm.
De ønsker seg virkelig ett jentebarn, av hele sitt hjerte. Dette er deres høyeste ønske. Akkurat på lik linje med en ufber som ønsker seg barn.
Når de får beskjed om at den drømmen er knust sørger de over tapet av den. På lik linje med en ufber som får beskjed om at nok et forsøk er misslykket.

Akkurat den samme typen sorg følte jeg selv da Christoffer ble født.
Jeg ventet meg en friskt barn, og hadde drømmen foran meg. Vi skulle være en lykkelig familie på 4 med bare vanlige hverdagsutfordringer.
Den drømmen ble knust da Christoffer ble født.
Jeg sørget ikke over at jeg fikk Christoffer. Overhodet ikke!
Men jeg sørget over det barnet jeg IKKE fikk. Det friske barnet, og den flotte drømmen som gikk i oppløsning.
Den sorgen hadde ingenting med Christoffer å gjøre i det hele tatt.
Det var en sorg over en tapt drøm.

Å sitte og fordømme andres sorg på den måten mange her gjør viser en veldig stor mangl på innsikt.
For det er ikke snakk om utakknemlighet eller overfladiskhet.
Det er ikke slik at alle ønsker seg det samme her i verden. Men alles drømmer bør være like mye verdt.
Prøv å sett deg i en slik situasjon selv.
Se for deg at det du ønsker deg mest her i verden glipper unna gang på gang.
Ville ikke du også sørget over den tapte drømmen?

[LilleMoren]

Så bra sagt, MtP!

[Callie]

Jeg ser at mange(de fleste?) her nok har misforstått den sorgen det er snakk om her.

Jeg tør si rimelig sikkert at disse damene(parene) ikke har noen stor skuffelse eller mangler kjærlighet til de barna de har fått.
Det de sørger over er tapet av en drøm.
De ønsker seg virkelig ett jentebarn, av hele sitt hjerte. Dette er deres høyeste ønske. Akkurat på lik linje med en ufber som ønsker seg barn.
Når de får beskjed om at den drømmen er knust sørger de over tapet av den. På lik linje med en ufber som får beskjed om at nok et forsøk er misslykket.

Akkurat den samme typen sorg følte jeg selv da Christoffer ble født.
Jeg ventet meg en friskt barn, og hadde drømmen foran meg. Vi skulle være en lykkelig familie på 4 med bare vanlige hverdagsutfordringer.
Den drømmen ble knust da Christoffer ble født.
Jeg sørget ikke over at jeg fikk Christoffer. Overhodet ikke!
Men jeg sørget over det barnet jeg IKKE fikk. Det friske barnet, og den flotte drømmen som gikk i oppløsning.
Den sorgen hadde ingenting med Christoffer å gjøre i det hele tatt.
Det var en sorg over en tapt drøm.

Å sitte og fordømme andres sorg på den måten mange her gjør viser en veldig stor mangl på innsikt.
For det er ikke snakk om utakknemlighet eller overfladiskhet.
Det er ikke slik at alle ønsker seg det samme her i verden. Men alles drømmer bør være like mye verdt.
Prøv å sett deg i en slik situasjon selv.
Se for deg at det du ønsker deg mest her i verden glipper unna gang på gang.
Ville ikke du også sørget over den tapte drømmen?

Jeg forstår hva du mener, absolutt... men likevel så syns jeg det blir galt å sammenligne det med å få vite at det er en jente i magen eller omvendt når man drømmer om det motsatte, med det å få et sykt barn eller ikke få barn... jeg står på at det er veldig overfladisk...
jeg har selv drømt i 6 år om ei lita jenta.. jeg har sett for meg alle tingene vi skullle gjøre sammen og at jeg skulle klare å skape et mye bedre forhold enn min mor klarte med meg... jeg var overbevist! og jeg kan gjerne innrømme at jeg satt med veldig blandet følelser da vi på ultralyden fikk vite at det var en gutt. Men det tok meg ikke lange tiden å starte planleggingen om alt vi skulle gjøre sammen... og glede meg over den lille gutten i magen...
Jeg mener ikke med det at en drøm er mindre verdt enn en annen! men nå snakker jeg om de som mener at dette er fullstendig uoverkommelig og det verste som kunne skjedd... og de er det jo tydeligvis mange av siden trenden med å tidlig sjekke kjønn og fjerne det som er uønsket vokser...

[mie]

Å sitte og fordømme andres sorg på den måten mange her gjør viser en veldig stor mangl på innsikt.
For det er ikke snakk om utakknemlighet eller overfladiskhet.
Det er ikke slik at alle ønsker seg det samme her i verden. Men alles drømmer bør være like mye verdt.
Prøv å sett deg i en slik situasjon selv.
Se for deg at det du ønsker deg mest her i verden glipper unna gang på gang.
Ville ikke du også sørget over den tapte drømmen?

Veldig bra sagt.

[Becca82]

Har ikke fått lest alle innleggene her, men.. Dette er sikkert å banne litt i kirka:
Da vi fikk vite at vi venta tvillinger og JM var OVERBEVIST om at det var en gutt og en jente så ble jeg veldig innstilt på det. Da jeg var på neste UL og fikk vite at det var 2 gutter ble jeg skuffa og lei meg. Ikke vet jeg hvorfor, men følelsemessig ble jeg knekt. Fikk nesten en liten krise, skjønte ikke hvordan jeg skulle takle 2 gutter og hvordan dette skulle gå. Jeg VET jo, sånn med fornuften, at det ikke trenger å være noe verre. Men jeg var skikkelig opprørt og frustrert
Man kan ikke velge følelsene sine og man kan ikke styre hva hjertet ønsker, tror jeg. Nå som jeg har hatt litt tid til å venne meg til tanken så gleder jeg meg bare og tror det blir kjempe gøy med 2 gutter. De har i alle fall en sjangs til å overleve "gutte-jenta" vår (som forøvrig kun velger å leke med andre gutter når vi er hos venner/babysang osv hvor det er barn av begge kjønn )
Man kan ikke dømme andre ut i fra hva de føler, mener jeg. Men å velge å få MANGE barn FOR å prøve å få jente, høres egoistisk ut. Så lenge foreldrene elsker de ungene de får så burde det ikke være et problem.. Men man skal jo tas seg av ungene sine også da

[Callie]

Har ikke fått lest alle innleggene her, men.. Dette er sikkert å banne litt i kirka:
Da vi fikk vite at vi venta tvillinger og JM var OVERBEVIST om at det var en gutt og en jente så ble jeg veldig innstilt på det. Da jeg var på neste UL og fikk vite at det var 2 gutter ble jeg skuffa og lei meg. Ikke vet jeg hvorfor, men følelsemessig ble jeg knekt. Fikk nesten en liten krise, skjønte ikke hvordan jeg skulle takle 2 gutter og hvordan dette skulle gå. Jeg VET jo, sånn med fornuften, at det ikke trenger å være noe verre. Men jeg var skikkelig opprørt og frustrert
Man kan ikke velge følelsene sine og man kan ikke styre hva hjertet ønsker, tror jeg. Nå som jeg har hatt litt tid til å venne meg til tanken så gleder jeg meg bare og tror det blir kjempe gøy med 2 gutter. De har i alle fall en sjangs til å overleve "gutte-jenta" vår (som forøvrig kun velger å leke med andre gutter når vi er hos venner/babysang osv hvor det er barn av begge kjønn )
Man kan ikke dømme andre ut i fra hva de føler, mener jeg. Men å velge å få MANGE barn FOR å prøve å få jente, høres egoistisk ut. Så lenge foreldrene elsker de ungene de får så burde det ikke være et problem.. Men man skal jo tas seg av ungene sine også da

Men slik som du skriver da becca... det er ikke slike tilfeller jeg mener! og når jeg tenker sorg så tror jeg at jeg tenker på en annen type sorg isåfall... for det du skriver er overhode ikke noe jeg dømmer på noen som helt måte! Tror det er veldig naturlig...

[Line-mor]

Å ha en reaksjon, kanskje noe lignende sorg, er vel ganske normalt, men å sørge over lengre tid... Vel, da tenker jeg som forklart tidligere at de ikke har opplevd noe de virkelig har sørget over. Når jeg snakker om reaksjoner jeg ikke forstår i denne sammenhengen så er det altså langvarige reaksjoner der dette med kjønnet på barnet virker som det eneste som betydde noe...

[mamma`n til Pluggen]

Men det som er umulig for oss andre å sette seg inn i er jo hvor høyt disse ønsker seg nettopp det ene kjønnet.
Det er ingen som sier at de ikke er glad i de barna de har, men de ønsker seg virkelig intenst å få det andre kjønnet i tillegg.
For disse så er savnet av nettopp DET ENE barnet like stort som savnet en barnløs har etter barn i det hele tatt.
At det er fryktelig trist at noen føler det slik er det ingen som bestrider. Men man styrer ikke følelsene sine.
Vi som IKKE føler det slik vil aldri kunne sette oss inn i hvordan disse har det og føler det.

[Line-mor]

Men det som er umulig for oss andre å sette seg inn i er jo hvor høyt disse ønsker seg nettopp det ene kjønnet.
Det er ingen som sier at de ikke er glad i de barna de har, men de ønsker seg virkelig intenst å få det andre kjønnet i tillegg.
For disse så er savnet av nettopp DET ENE barnet like stort som savnet en barnløs har etter barn i det hele tatt.
At det er fryktelig trist at noen føler det slik er det ingen som bestrider. Men man styrer ikke følelsene sine.
Vi som IKKE føler det slik vil aldri kunne sette oss inn i hvordan disse har det og føler det.

Jeg klandrer dem ikke for følelsene deres altså, for min del så handler det om at jeg tror de har vært skånet for veldig mye anna sorg hvis det å få "feil kjønn" oppleves som en så stor tragedie og noe som utløser en så stor og langvarig sorgprosess. Som sagt - å ha en reaksjon er noe helt anna, og igjen - jeg klandrer ingen for følelsene deres.

[Callie]

Signerer line-mor jeg

[-Smashing-]

Jeg kan til en viss grad forstå disse menneskene det er snakk om.

Velger å være litt personlig her nå. Når jeg var gravid, hadde jeg såå lyst på en jente. Å få en av hver er helt greit for meg, men jeg var altså redd for å ikke få en jente i det hele tatt. Å få en jente har liksom vært min store drøm, jeg har gjort meg opp mange tanker rundt det. Og jeg har fått en skikkelig jentete jente - akkurat slik jeg ønsket. Jeg var så redd for å ikke få en jente, at jeg ikke ville vite kjønnet. Gikk og pinte meg selv hele graviditeten, med disse dumme tankene. Orket ikke å se på babyutstyr engang.. Kjøpte vogn, stellebord og klær ETTER fødselen. Ja, det gikk faktisk så inn på meg. Det var veldig slitsomt, og jeg kunne ikke styre det.

I ettertid er det lett å spørre seg selv om hvorfor.... Når man klarer å sette ting i perspektiv, blir alt annerledes. Følelser henger dessverre ikke alltid sammen med fornuften, og det kan føre til slike dumme ideer og tanker. Jeg har tenkt å få minst ett barn til - og det må gjerne være en gutt

Kan noen forbeholde seg retten til å definere hva som er greit å sørge over, og hva som ikke er det? Hvem i huleste kan bestemme at det er greit å sørge over "feil kjønn" i noen dager, men ikke over lengre tid? Innsikt er greit å ha.

[marilda]

jeg har vært en typisk guttemamma og alltid sagt jeg har lyst på en gutt. Aner egentlig ikke hvorfor, men kan hende det er fordi jeg var litt guttejente selv i barndommen og ville klatre i trærne og spille fotball og gjøre det gutta gjorde. Ikke sitte inn å leke med dokker.
Vi fikk en gutt, men den gutten ble revet bort fra oss 4,5 måned gammel.
Neste svangerskap da følte jeg et helt annet behov for hva det ble. Det viktigste for meg var at dette barnet var friskt.
Så ja, ting endrer seg etter hva slags sorg man har opplevd tidligere. Nå ønsker jeg meg en jente neste gang.
Men blir så absolutt ikke skuffet hvis det skulle bli en gutt!

[Inniebin]

Jeg har en av hver jeg, så det er ikke så nøye.

[Callie]

jeg har vært en typisk guttemamma og alltid sagt jeg har lyst på en gutt. Aner egentlig ikke hvorfor, men kan hende det er fordi jeg var litt guttejente selv i barndommen og ville klatre i trærne og spille fotball og gjøre det gutta gjorde. Ikke sitte inn å leke med dokker.
Vi fikk en gutt, men den gutten ble revet bort fra oss 4,5 måned gammel.
Neste svangerskap da følte jeg et helt annet behov for hva det ble. Det viktigste for meg var at dette barnet var friskt.
Så ja, ting endrer seg etter hva slags sorg man har opplevd tidligere. Nå ønsker jeg meg en jente neste gang.
Men blir så absolutt ikke skuffet hvis det skulle bli en gutt!

kondolerer
syns du er tøff som deler en slik personlig historie!
og dette du skriver understreker det jeg mener.. ikke alle er like, men jeg tror mange som har opplevd det du har opplever det slik