Mistet for 2.gang......

[Meeyz]

Vi mistet i mai i år, da var vi 9,5 uke når vi opplevde det. Litt småblødninger i en uke, jeg endte opp på tidlig ultralyd for å sjekket at alt var bra. Jordmor bekreftet at alt så flott ut, og vi gikk lykkelige hjem. Om natten våknet jeg av sterke smerter, og MASSE blod. Vi så til og med fosteret, man kunne faktisk telle fingrer - SYKT!! Det tar på psykisk å oppleve noe slikt!! Alle sa at jeg måtte holde motet oppe fordi dette kom jeg mest sannsynlig ALDRI til å oppleve igjen...
Men her står vi, mistet igjen forrige mandag... Denne gangen var vi ikke mer enn 5,5uke, men likevel. Jeg hadde jo ikke visst at jeg var gravid mer enn 1,5 uke, men det gjør så vondt!! I dag var jeg hos legen og tok blodprøver bare for å få bekreftet at det har begynt å gå tilbake ift HCG nivået, det hadde det, og nå ble jeg sykemeldt ut uken. Tror jeg trenger det også, i dag brast jeg i gråt jeg på jobb og det er ikke noe gøy!
i forrige uke var jeg ikke så lei meg, men etter at jeg var hos legen fredag og fikk det bekreftet så har det bare gått mer og mer opp for meg, og jeg har gått lengre og lengre ned i kjelleren. har ikke lyst til noe, ikke lyst å jobbe, bare lyst å være med den sønnen vi har. heldigvis sier jeg at jeg har en fra før, en nydelig gutt på 1,5år.

Er det flere her inne som har mistet flere ganger og fremdeles blitt gravid på ny (uten å miste igjen)? Jeg er så redd for den skuffelsen igjen, tenk om vi blir gravide, jeg kommer vel til å stresse bort barnet i redsel for å miste igjen... Kjenner nesten at jeg har mistet lysten til å prøve på ny... Hvem visste at man kunne føle så sterkt for et barn man ikke har hatt tid å bli kjent med....?

[Mighthavebeen]

Min historie er nesten lik som din...
Vi mistet også i uke 9,5 sist, da hadde vi vært på ultralyd og sett ett bankende hjerte og hadde etter mye bekymringer begynt å håpe at det skulle gå bra! Den nyeste målingen hadde vist at hcg nivået hadde steget. 2dager etter ultralyd mistet vi...
I går begynte jeg å blø med klumper og smerter. Jeg er i dag 6uker på vei, men antar at det går som sist da alle symptomer på at jeg er gravid er borte. Vi brukte 10mnd før vi ENDELIG ble gravide igjen, og nå sitter jeg her med en stor sorg inni meg og skriver dette til deg. Vi har ingen barn fra før, men har ett stort ønske om å bli foreldre, dette er derfor ekstremt tungt!
Historien din er utrolig trist å lese, jeg veit godt hvordan du har det, samtidig er det godt å vite at jeg ikke er alene! Håper du og finner litt trøst i at vi er to som har det sånn her.
Jeg har mange rundt meg som prøver å forstå, men som ikke klarer å sette seg inn i hvordan jeg har det, da ingen jeg kjenner har opplevd det å miste.
Om man er 9 eller 5 uker på vei spiller vel ikke så stor rolle, sorgen er like stor for det, om ikke større siden man har opplevd det for andre gang...

Jeg sender deg en STOR klem

[Meeyz]

Tusen takk for svar!!! Det hjelper faktisk veldig å høre om andre som opplever det samme!!
Jeg føler med deg også, og jeg tenker at det faktisk må være hakket verre når man ikke har barn fra før! STOR KLEM TIL DEG!!!
Jeg kjenner det litt som at det eneste som holder meg oppe her sønnen min, når han er våken og leker rundt meg er alt fint, klart laber stemning inni meg, men jeg klarer å være til stede når han er der. Men når han legger seg så kommer det krypende.
I dag skal jeg ha første dag hjemme ifbm sykemeldingen, og kjenner jo på dårlig samvittighet fordi jeg ikke føler meg syk...Men jeg må bare legge av meg dette "Flink-pike-syndromet" og tenke at jeg nå må ta vare på meg selv!! Jeg følte meg egentlig med godt mot i dag, pappaen reiste avgårde med han til barnehagen, slik at jeg skulle slippe klumpen i magen når han griner av at jeg går (han har akkurat startet i bhg) og jeg gikk rundt å ryddet på kjøkkenet og tenkte at jeg egentlig hadde det ganske greit. kanskje jeg bare skulle gå på jobb igjen i morgen..? Men så begynte jeg å tenke på noe som mamma sa i går: Kanskje jeg burde snakke med noen... Jeg testet ut Tankefeltsterapi i februar, og det er spennende og det kan nok hjelpe godt i kriser. Så jeg sendte avgårde en sms til ei venninne av mamma som driver med det, hun ringte meg selvfølgelig opp igjen med en gang og bare hun spurte meg hvordan det gikk brast jeg i gråt!! Så nå skal jeg heldigvis der i morgen og få gråte litt!! Jeg vil anbefale det til deg også, finn noen helt utenforstående som en kan snakke med, sånn at vi kan få ut litt av det vi føler. Det er helt naturlig at vi kjenner på sorgen, og etterhvert også kanskje sinne over hvorfor vi må oppleve dette.
Jeg tenker inni meg at jeg som ønsker det så sterkt, hvorfor skal vi oppleve å miste gang på gang - mens andre som uheldigvis blir gravide på feks onenightstands går uten problem.... urettferdig!!
Jeg krysser fingrene for at du har opplevd en truende abort nå og at du ikke mister denne gang! Jeg unner deg ikke å måtte oppleve det igjen! Men skulle det vise seg at det er det ,så er jeg her hvis du har lyst å skrive om det. Jeg kjenner det faktisk er ganske godt å skrive om det, som om en får ut noe på denne måten også!! Ufattelig kjipt det må være iom dere har mått ventet så lenge før det klaffet igjen også, det er en slitsom periode og hele tiden prøve også! Believe me vi har vært der siden desember i fjor... Men vi brukte vel 2-3mnd første gang, så gikk det 3 mnd i mellom til neste gang... drit å hele tiden begynne på nytt!!!
Jeg er enig med deg om at sorgen er like stor uansett hvor langt man er kommet, men jeg husker at jeg brøt totalt sammen i gråt forrige gang fordi jeg hadde visst det så lengre. Hadde vært i forening kvelden før og fortalt det, tenkte at iom jeg hadde vært på tidlig UL og hørt hjertelyd og fått bilde, kunne jeg jo bare fortelle folk om det, nå ville det jo gå bra, og så skjer det utenkelige. Jeg var midt i en stressende periode på jobb også, holdt på å skulle autorisere meg som finansiell rådgiver (jobber i bank), og tok faktisk eksamen 1 uke etter at vi mistet. Når jeg tenker tilbake skjønner jeg ikke at jeg klarte det... Husker alle sa til meg hele tiden at nå opplever du det aldri igjen, slpp av, nyt tiden med sønnen din, så kommer det når det kommer. Men jeg klarer ikke ta en pause heller fordi jeg så gjerne ønsker å ha dem tett, så det blir jo til at jeg automatisk tenker at eggløsning må jo komme snart.. jeg må følge med, kan være det klaffer denne gang. Men off off off, den skuffelsen det må være om man mister 3 gang... jeg er glad for at jeg har en mann som også føler med meg, selv om jeg føler at han var mer lei seg forrige gang. Han sier at han forventet det denne gang, eller at han var mer forberedt. Og klart det var jo jeg også iom at du har opplevd det en gang før - men likevel...
Det er sant som du sier at andre kan ikke forstå hvor vondt det faktisk er, og jeg tror når vi mistet rundt 9,5 uke så var vi mentalt blitt så forberedt. Vi hadde visst det i 4 uker, og begynt å planlegge og snakke mye om det. hadde jeg mistet rundt uke 6 første gang tror jeg selvfølgelig at jeg hadde blitt like lei meg, men det hadde nok gått fortere over iom at jeg mentalt ikke hadde forberedt meg sånn. jeg hadde liksom vært gravid så lenge følte jeg, så ble det bare revet fra meg. Har to venninner som har mistet når de var i uke 6, og begge ble gravide nokså kjapt etter og har fått flotte barn. Derfor innbilte jeg meg litt at selv om jeg mistet så ville det gå kjapt og så ville jeg ikke miste igjen, så når vi da gjør det så kom sjokket og sorgen fra forrige gang også på ny!! Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli redd for å prøve på ny, for hvis vi bare skal miste hver gang, hva er vitsen...
Nei det ble langt dette, men godt å skrive litt!!

SENDER EN STOOOOR KLEM TIL DEG OGSÅ!!

[Mighthavebeen]

Jeg hadde skrivd masse også blei det borte for meg før jeg klarte å poste det...
Så jeg prøver igjen...
Vi brukte lenger tid på å få det til å klaffe første gangen, over ett år. Vi har tydeligvis ikke så lett for å få det til... noe som er en ekstra stor byrde.
Vi har blitt skuffa så uttallig mange mnd og har tenkt tanken om å gi opp så mange ganger!Men mitt største ønske er å bli mamma og å gi min kjære gleden av å oppleve å bli pappa. Jeg og tenker som deg, på hvor urettferdig det er!!Det er mange der ute som ikke fortjener å bli foreldre, mange som mishandler barna sine og ikke tar vare på de. Så sitter vi her å ønsker en liten å ta vare på også får vi ikke det!
Jeg er enig med deg om at forrige gang var tung fordi man hadde gått gravid så lenge. Når jeg skjønte noe var galt nå var jeg gla det kom nå og ikke om noen uker! Men samtidig er sorgen større fordi det er andre gangen! Jeg måtte selvfølgelig være en av de få som opplever dette! Min største frykt oppi alt sammen er at jeg ikke skal få oppleve å bli mamma og at vi ikke kan få barn!For det har vi ingen garanti som sier, og når man opplever å miste to ganger svinner håpet. Samtidig syntes jeg at det er litt umenneskelig at vi må miste enda en gang før vi skal få noen utredning!
Jeg er også sykemeldt, har egentlig vært det i noen uker fordi jeg har vært så dårlig. Men ser for meg at jeg blir det i noen uker til nå, trenger tid på å fordøye dette, og jeg føler vi har god grunn til å skulle ta vare på oss selv nå! Det er terapi å skrive og å få det ned. Jeg føler en stor trøst at du som sitter der å leser veit hvordan jeg har det! Jeg føler meg veldig ensom oppi alt dette selvom jeg har mange som trøster....
Tanken om noen utenforstående å snakke med har slått meg, jeg får se hva det blir til...
Jeg skjønner godt tankene dine om og redselen for å skulle prøve en gang til!Om dere bestemmer dere for det skal du vite at jeg krysser alt jeg har og håper at neste gang blir gangen det går bra for dere...og for oss!

[Meeyz]

Ja, jeg kan tenke meg at det er en ekstra belastning for dere hvis dere i tillegg bruker litt tid mellom hver gang for å bli gravide. Hvilke hjelpemidler bruker dere? Eggløsningstester? Vi har gått til innkjøp av en ladycomp fra pfc. De koster jo litt, men jeg tenkte at jeg skal bruke det som prevensjon videre og det vil jo være genialt å slippe å ta ppiller o.l. (se pfc.no) Du kan også kjøpe babycomp som gir litt mer informasjon...
Jeg forstår veldig godt lengselen etter å ville bli mamma! Jeg håper for deres del at alle gode ting er 3 - og at dere sammen vil få oppleve det mest fantastiske i livet! Det kommer nok, selv om vi må ha det så ufattelig kjipt på veien! Legen min sa at 1 av 5 svangerskap ender i spontanabort, så hun sa etter å ha mistet 2 stk på rad vil sjangen være veldig liten for å oppleve det igjen! Men likevel, redselen er jo hos oss"! Er enig i at det er slitsomt å måtte miste 3 ganger før det blir snakk om noe utredning...
Jeg var også glad denne gangen at jeg ikke var kommet like langt som forrige gang - for da var jeg liksom sååååå gravid! Hadde begynt å ha en del plager som halsbrann og bekken o.l, og det falt meg egentlig ikke inn at dette ikke skulle gå!! Men ja, sorgen er større andre gangen, fordi du har liksom snakket deg selv opp om at ja det er tøft, men nå skjer det sikkert ikke mer - og så plutselig skjer det igjen...
Klart man blir ensom selv om man har folk rundt seg, fordi du tenker at de ikke skjønner hvordan det er! Det skal du vite at jeg gjør, så mange spilte tårer, så mange øyeblikk hvor en bare er tom og trist, redselen for at det går galt igjen, skuffelsen for at det ikke gikk denne mnd, sorgen over barnet som ikke fikk leve... Det er mange tanker som dukker opp - tror det er bra at vi søker "hjelp" i hverandre!!
Jeg krysser også fingrene for at oss begge : ALLE GODE TING ER 3!!