Dette er et notat som jeg har kopiert fra Facebook-profilen min.. Det handler egentlig om smertelindring eller ikke smertelindring, men fødselshistorien min er der!



Har nettopp lest to artikler på Babyverden.no, der den ene skriver at hun mener at fødsler både med og uten smertelindring er naturlige, og hvor den andre skriver at hun ikke kan forstå hvorfor enkelte kvinner ikke takler den positive smerten ved en fødsel..

Positiv smerte???????(!) Det er klart at utfallet av min fødsel, Trym, var det meste fantastiske som noen sinne har skjedd meg, men smerten var den verste jeg har opplevd, og den var på ingen måte positiv!

Lillegull trivdes godt inne i magen til mamma.. Jeg hadde termin 29. januar, men terminen kom og gikk uten at lillegutt viste seg.. 9. februar hadde jeg gått 11 dager over tiden, og jeg ble lagt inn på St. Olavs for igangsetting.. Vi begynte kl. 9.. På onsdagskvelden begynte riene så smått.. I løpet av natten gikk slimproppen..Da torsdagsmorningen begynte, var jeg allerede litt sliten av alt det som følger med indusering (igangsetting).. Kl. 9 på torsdag ble riene regelmessige med 5 min mellomrom, 24 timer etter at vi startet.. Jeg syntes det var vondt, men fortsatt levelig.. Jeg fikk spist litt frokost, og i 11-tiden tok de vannet. Riene tok seg opp i styrke, men jeg greide å gå litt i mellom dem, så lenge jeg fikk satt meg ned når de begynte. Jeg ble med Tage til narvesen, så han fikk kjøpt seg noen pølser, og etterpå spiste jeg middag. Klokka var 16. Etter middagen dro vi tilbake til fødestuen, og jeg kom meg ikke ut derfra på leeenge. Riene ble utrolig smertefulle, og jeg var som lenket til sengen. Jeg hadde 4 - 5 cm. åpning, og fikk etter at jeg hadde hylt meg gjennom riene i en time, tilbud om lystgass. GJERNE! Det hjalp veldig, selv om jeg ble kvalm. Jeg kastet opp mye resten av kvelden og natten, men det var på en måte en veldig lettelse hver gang. Jeg var IKKE villig til å gi fra meg lystgassmaska. Et par timer senere (nå var smertene så uutholdelige at jeg ikke greide å følge med på klokka lenger) fikk jeg tilbud om epidural, og igjen, sa jeg GJERNE! Den tok ikke hele veien, men den tok på de fleste vonde områdene. Det var igjen et punkt tvers gjennom kroppen som ikke reagerte på epiduralen, der jeg kjente ALT! Det var grusomt, men jeg er veldig glad for at jeg slapp å kjenne den smerten over alt. Kl. 3 natt til fredag, var det på tide å presse, og kl. 04.04, kom lille Trym til verden. 43 timer etter at vi startet induseringen, 19 timer etter at riene ble regelmessige, og 1 time etter at jeg hadde begynt å presse. Gutten stoppet nemlig på 9 cm åpning, derfor tok dette lang tid! Fødselen var så lang, at jeg var helt utslitt på slutten, jeg sovnet mens jeg presset, og sykehuspersonalet hadde begynt å vurdere hastekeisersnitt. Smerten var på slutten så stor at jeg kastet opp, og etter at jeg hadde gjort det noen ganger (så magen strammet seg), kom Trym! Heldigvis uten keisersnitt! Han var 4525 gram og 54 cm, og 13 dager over termin!

Da han kom, ble han lagt på brystet mitt, og han var våken og sugevillig med en gang! På apgar-testen fikk han 10 - 10 - 9, og var IKKE sløvet av epiduralen. Etter noen timer ble vi begge VEEEELDIG trøtte, og hadde behov for å sove. Jeg mener at dette absolutt ikke var pga. smertelindringen, men pga. en lang fødsel som krevde veldig mye av oss begge! Epiduralen har heller ikke hatt noen innvirkning på ammingen, min gutt fullammes fortsatt etter 4 mnd, og det har jeg tenkt å fortsette med i enda 2 mnd!

Jeg mener at siden alle fødsler er forskjellige, alle kvinner og de barna de føder er forskjellige, bør hver og en få bestemme selv om de vil ha smertelindring og i hvilken grad de vil ha dette. Jeg vil avslutte med å si at jeg angrer ikke et sekund på at jeg brukte lystgass og epidural, og jeg kommer til å gjøre det igjen, om jeg kan neste gang!