Jeg hadde aldri trodd jeg skulle vurdere dette

[tviler]

Det høres sikkert helt absurd ut, vi er gift og har 2 barn. Jeg har lenge hatt lyst på 3 barn, men mannen har ikke det. I sommer presset jeg vel fram et valg, og mannen var ettergivende. I ettertid ser jeg selvfølgelig at dette var helt feil av meg, men man kan jo ikke skru tiden tilbake. Jeg er nå 9 uker på vei, og det framkommer nå at mannen slett ikke synes dette er ok.

Så da tenker jeg på om vi burde ta det bort. Avgjørelsen haster jo litt også, dessverre. Vi går nok inn i en krise ifht ekteskapet uansett valg føler jeg, det er respektløst av meg å påtvinge et barn han ikke vil ha. Jeg skulle ønske jeg så dette klart for 2 mnd siden...

Samtidig har jeg alltid sagt at jeg ikke tror jeg klarer å ta bort et levende foster. Nå har jo hjerteanlegget også begynt å slå, om det har gått bra så langt. Jeg leser her at man må ta et valg man selv og familien mener er riktig. Problemet mitt er at det er to forskjellige ting.

Mannen min er nede i en bølgedal også pga andre ting. Han har ikke fast jobb, men midlertidig. Jeg har forsåvidt også bare midlertidig i 3 år. Vi er begge høyt utdannet, men jobber for oss vokser ikke på trær. Vi har nok også for lite hus til 3 barn på sikt, og vi er ikke i stand til å kjøpe større før vi har faste jobber.

Æsj, jeg føler virkelig det beste hadde vært om jeg ikke var gravid nå, men fra det til å ta abort når jeg først er det?? Kjempedilemma, som holder meg våken nattestid.

[kokkosmamma]

nå som jeg vet mere om hvordan utviklingen går hvor langt den har gått alerede i uke 9, hadde ikke jeg tatt det vekk nei.

[Lorien]

Planlagt svangerskap som ender i abort... Hadde vært skeptisk.

[Loriette]

Se for deg hvordan livet blir med det ene eller det andre valget, og ta den veien som ser minst trist ut for deg.

Du må gjøre det som føles rett for DEG uansett hva andre måtte mene og tenke om det valget du tar

[tviler]

Takk for svar!

Jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det. Vi har hatt en god samtale (starten på flere) hvor jeg tror vi er enige om at det var dumt at kommunikasjonen mellom oss ikke var bedre i høst, men at vi må ta ansvar for det når det først er gjort. Tanken på å ta bort et levende foster er for meg veldig, veldig trist, og er nok noe jeg kommer til å angre veldig på. Det sies jo at man ikke angrer på barn man har fått, og jeg er selvsagt sikker på at vi kommer til å elske dette barnet like høyt som de to vi nå har. Livet blir kanskje, særlig for mannen, litt annerledes med mindre frihet i en periode enn han hadde tenkt seg, men jeg tror vi skal klare det. Skrekkscenarioet er jo for meg å bli alene med tre barn, men jeg håper og tror at vi holder sammen.

[kokkosmamma]

Leste dette opp for min samboer, han har en annen mening enn meg, han syntes med dårlig økonomi og trang plass, så burde dere ta det vekk, mens jeg mener ikke barn bryr seg så mye om matrielle ting, men mere om kjærligheten og omsorgen dem får...

Tenk dere godt om, barn har kansje behov for hvert sitt soverom også, hadde dette vert deres første barn, hadde jeg klart sakt dere ikke skulle ta det vekk, om jeg var dere, men nå er jo ikke jeg dere heller!
Vi er i en sitvasjon der vi heletiden snakker om hva ett barn trenger av både materielle ting og alt som mann faktisk bør kunne ha istand når man har barn, så vi er nåkk mere opps på hva barn trenger og ha en endre, fordi vi har en barnevern sak, men jeg syntes du skal gjøre det som er riktig for dere begge og møtes på halveien... i mine øyne så tar du jo ett liv, men kansje om dere ikke er i stand til og gjøre det dere selv mener er det beste for barnet, så kan dere, enten vente og se, eller hva med og ta til dere ett fosterbarn når dere begge har bedere økonomi? ja du har da tatt liv av ett foster, men fosteret vet ikke hva det gikk glipp av.. men om du tar til deg ett fosterbarn senere, så føler du ikke du tar liv av noe først, får så tenke, ja NÅ passer det! det blir litt feil, for og ta vekk nå i mine øyne... snakk med amatha, rettigheter, osv...

[Inniebin]

Jeg synes det er flott å høre at dere har tatt opp igjen kommunikasjonen.
Den er viktig.
På samme måte så synes jeg det blir alt for enveis kjørt og ikke ta hensyn til hva våre menn mener om saker, de er da like store parter i en graviditet og barn som vi er.
Iallefall normalt sett.
Han vil ikke, ville ikke etc etc. Du har helt rett i at det kanskje var egoistisk av deg å presse noe igjennom som han ikke ville. Men samtidig er det jo viktig da at han hadde stått mere på sitt og sagt klart NEI.
Er kanskje derfor han sliter med det nå, at tankene ikke nådde munnen helt.
Uansett er det bare dere to som kan avgjøre hva som blir best for deres samliv og familie.
Om nødvendig kunne dere kanskje gått og pratet litt med en utenforstående profesjonell eller noe, som kunne hjulpet dere mere med kommunikasjonen.
Kanskje er det ikke så ille som han skal ha det til, men at han er trist og lei pga. hvordan han føler, og samme med deg. At dere liksom bumper hoder sammen og kommer ingen vei.
Ikke la noe som dette her iallefall ødelegge et ekteskap!
Håper dere kommer fram til noe som passer dere!
Lykke til!

[Sykepleier/veileder]

Når man er i en slik valgsituasjon er det viktig å kunne kommunisere med hverandre.Klarer man ikke helt å få til det på egenhånd bør man oppsøke en nøytral veileder.Enten sammen eller hver for seg, og kanskje begge deler.
Hvordan dere jobber dere gjennom dette sammen, vil ha betydning for forholdet også på sikt.
Lykke til med valget.

[35850]

Det sies at noe av det første menn tenker over i forhold til barn, er om økonomien, jobb, boplass og diverse diverse er på plass- mens kvinner tenker mer følelser og slike ting. Høres fryktelig tungt ut, og ønsker dere det beste for dere. *klem*

[tviler]

Tenkte jeg bare skulle si at vi bestemte oss for å beholde, som det lå i kortene, jeg oppsøkte aldri Amathea, men var inne på tanken. Vi venter ei jente i august, og jeg gleder meg (og gruer meg litt pga. den overveldende tanken om at tre barn kan bli litt mye...).

Storesøster gleder seg utrolig mye, og kommende storebror har begynt å glede seg. Mannen min sier ikke så mye om det, men vi er enige om at vi skal komme gjennom dette også (den biten av det som ikke er idyll).

[Ke@]

Gratulerer med ei jente i magen!

[Amanda.]

Lykke til, og gratulerer

[Inniebin]

Tenkte jeg bare skulle si at vi bestemte oss for å beholde, som det lå i kortene, jeg oppsøkte aldri Amathea, men var inne på tanken. Vi venter ei jente i august, og jeg gleder meg (og gruer meg litt pga. den overveldende tanken om at tre barn kan bli litt mye...).

Storesøster gleder seg utrolig mye, og kommende storebror har begynt å glede seg. Mannen min sier ikke så mye om det, men vi er enige om at vi skal komme gjennom dette også (den biten av det som ikke er idyll).

Så flott at dere ble enige da! Gratulere med jente i magen.

[MammaSprett]

Jeg tror dere har tatt det rette valget ut i fra det du har skrevet tidligere... Hadde dere valgt abort ville det vært du som hadde kjent dette på kroppen i årene som gikk. Den mentale biten tror jeg er tøff om man ikke står 100% inne for aborten selv!
Du sier dere nå venter 3. mann - gled dere!!! Det er en stor lykke med 3 søte små Husk på det at de 2 større barna blir stadig eldre - og kan hjelpe deg med småting... Unger elsker å få oppgaver mot små belønninger! Nå mener ikke jeg at ungene skal få penger for alt de gjør - man kan også "betale" med at de kan få en omgang med brettspillet de elsker - ta de med på kino - bake med de osv...
Vi har selv 3 barn. Et av barna trenger i tillegg hjelp og tilsyn hele sin våkentid. Og så plutselig finner vi nå ut at vi venter nr 4!!!! Som jeg sier: "Nå blir lykken og kaoset komplett!" Jeg vet vi greier dette - og jeg vet at om du og din mann snakker åpent med hverandre om deres følelser rundt dette og hverdagslige ting som dukker opp - ja - så klarer dere dette også!!!
Stor klem fra meg.