Han sliter meg ut

[jeanett.89]

Gutten på snart tre har fullstendig overtaket på meg. Han er i trassalderen, syns han har vært det så lenge jeg kan huske. Hele tiden går han å forteller meg hvor dum jeg er. Han skal alltid være førstemann, og er jeg uheldig og åpner døra og går inn før han, så er vi i gang.. Han får skriker og kjefter, kan holde på i evigheter! Slår, kliper, gjør alt han kan for å være slem mot meg.. Hvert eneste måltid er et helvette. Jeg prøver å starte hvert måltid med å være så blid og hyggelig som over hode mulig. Spør pent om han vil ha melk, hva han skal ha på brødskiven osv. Men uansett hvor snill jeg er, så er det ett eller annet som skjærer seg, HVER gang, og han setter i gang å trasse. Skriker og roper, kjefter, hiver maten, etc.. Vi bærer han fra matbordet og sier han får komme tilbake når han har blitt snill. Men han blir liksom aldri helt snill.. Det eneste som hjelper er å si at hvis han spiser maten sin, så skal vi gjøre det og det etterpå. Det funker av og til. Noen ganger blir det også helt feil, da han ikke får gjøre det der og da.. Så hvert måltid ender med en stk misfornøyd familie. Det går "greit" når pappan er hjemme, da får jeg jo avlastning. Men det er jeg som tar han om morgenen, og henter han i barnehagen. Og det er det som er verst.. Hver gang jeg henter han er det et evig slit å få han i bilen. Det starter med at han skal være føstemann, han skal åpne døra, han skal klatre opp i setet. Men han stopper alltid opp, og nekter å klatre inn i bilen. Da må jeg til slutt løfte han i bilen, og da er det virkelig gjort.. Han kan slå seg så vrang, og når han er så stor og sterk som han er, sliter han meg fullstendig ut.. Jeg må bruke ALLE kreftene mine for å få han fast i setet. Jeg er så sliten når jeg er ferdig, og hver henting ender med en fortvilet og tårevåt mamma. Det er så fryktelig pinlig.. Han blir alltid glad når jeg henter han, men det er det at jeg må passe godt på hvor jeg trokker. Jeg prøver å lure han i bilen på alle mulige måter, men på et eller annet vis så skjærer det seg. Og det å få han i bilen begynner å bli fryktelig tungt nå som jeg er 36 uker på veg.. Jeg gruer meg til hver eneste henting

Er det noen som har tips å komme med? Nå er det hentingen som er det største problemet. For så vidt måltidene også.. Kan ikke huske sist vi satt hele familien og koste oss med maten. Nå lurer vi i han den maten vi klarer, så sender vi han på stua og setter på barnetv til han. Vi trenger virkelig de minuttene med matro..

[Emmi]

oi, det hørtes ikke greit ut. Det er ikke så lett å forstå situasjonen/samspillet uten å se det selv, men jeg skal prøve å gi noen innspill.

Jeg tror nok det kan være greit med ordentlig veiledning for dere, utover tips du kan finne på nettet. Hør med helsesøster eller barnehage om hvilke tilbud som finnes.

Noe som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at han har kontrollen, og at du prøver å være snill for at han skal være blid. Hvis du blir lei deg eller forsøker å trøste gutten hver gang han blir sinna fordi han ikke får viljen din, så blir det et maktmiddel over deg. Min gutt har et ganske hissig temperament, men hvis han "flipper" og han nekter å høre på meg, så snur jeg bare ryggen til og lar han rase i fra seg. Når han roer seg setter jeg meg ned og prater med han igjen.

Hos oss oppstår oftest slike situasjoner hvis gutten er (over)trøtt eller sulten. Hvis jeg tror det er pga slike ting kan det hende jeg forsøker å avlede han i stedet for å ta opp konfrontasjonen. Tulle med en leke, eller finne noe annet som er interesant. Eller være klovn. Men det betyr ikke at han får viljen sin, men hvis han er sinna og trøtt kan det hjelpe han å komme over raserianfallet.

Hvis han er kjempesint og jeg ikke kan snakke med han, så holder jeg han ikke eller forsøker å tvinge han til å høre på meg. Jeg lar han få litt avstand slik at han kan roe seg ned.
Det å få et motvillig barn inn i barnestol er kjempetungt.

Det er også viktig at far tydelig viser at slik oppførsel mot deg ikke er akseptabelt. Og så klart må ikke dere foreldre si stygge ting til hverandre foran gutten, eller til gutten. Hvis du føler at situasjonen blir for mye for deg, slik at du må gråte, så prøv å trekk deg unna slik at han ikke ser at du gråter.

I øyeblikk der det ikke er konflikt mellom dere, prøv å finn ting du kan rose han for. Det er lett for at det blir et negativt spor; at det bare blir kjefting og når det ikke er noe så vil man bare slappe av. Hvis man klarer å få til positive opplevelser, feks leke med noe han synes er gøy, så vil han etterhvert forhåpentligvis heller søke slike opplevelser enn negativ oppmerksomhet.

Angående positive tilbakemeldinger; det er to måter å gi dem på. Den ene er å si at han feks er flink. Hvis man er flink dømmes man etter noe ytre; om det er riktig eller galt. Altså det er det han gjør som er i fokus. Hvis man sier at man er glad (i noen) er det noe positivt selve personen, dvs ikke etter ytre faktorer som rett og galt. Det er viktig å skille de to tingene fra hverandre. Feks at gutten er flink hvis han spiser maten, og ikke at mamma blir glad hvis han spiser maten. Hvis sistnevnte oppstår blir det å ikke spise en måte å straffe mamma på. Det samme gjelder for alle ting som forventes at barnet skal klare å gjøre. Alle trenger å få begge typer bekreftelser; at man er flinke og at man er elsket.

Når man skal gi skryt er det viktig å være konkret. Og hvis man klarer å gi ros tidlig blir det selvoppfyllende profeti. Feks kan min være ganske urolig når jeg skal skifte bleie på han. Hvis jeg skryter av han før han blir urolig; "nå var du veldig tålmodig og flink når mamma skifter bleie", så blir han ofte rolig lenger. Og det fungerer bedre enn å skjenne på en vilter krabat med bleia på snei.

Hvis man forteller på forhånd hva man skal gjøre kan det også hjelpe. "nå skal vi gå i bilen og kjøre hjem til pappa." "Nå skal vi i barnehagen så vi må kle på oss jakke og støvler." "Nå skal du legge deg, men først skal vi ta på pysjamas og pusse tenner. Etterpå kan vi lese i en bok før du legger deg til å sove." Og den klassiske "ned på kne og snakk i samme høyde" gjelder så klart. Når gutten gjør noe bra (feks er rolig hvis han tidligere har kranglet) er det viktig å gi ros, at han har gjort noe riktig.

Når han gjør noe galt er det viktig at du ikke blir fanget i situasjonen. Hvis han er tre år er han gammel nok til "naughty chair"? Snu ryggen til hvis han får anfall, hvis han slår eller ikke gjør det du sier er det viktig at det får følger. Si at hvis han gjør det en gang til så må han på rommet/blir det ikke barneTV, e.l. Hvis han gjør det en gang til så er det viktig at du gjennomfører trusselen. Her inndras leker rett som det er når de havner i melkekoppen, men gutten roer seg når jeg ignorerer protesthylene.

Hvis han slipper unna ved å gråte/hyle/slå så lærer han at det også fungerer neste gang.

Håper det snart blir bedre for dere, men det kan nok bli tøft først

[Emmi]

Vi fikk tilbud om et kurs gjennom barnehagen som var veldig bra. Det er for hvem som helst, og det var veldig ufarlig og veldig lærerikt. Vi lærte å forstå signaler fra barnet bedre (B kunne ikke prate da vi tok kurset) og ble mye tryggere på hvordan vi skulle håndtere forskjellige situasjoner. Gutten vår ble nok mindre frustrert etter at vi tok kurset, og de andre foreldrene med litt større barn hadde også god nytte av det.

http://www.bufetat.no/foreldreveiledning/

Sjekk om de har et kurs i din kommune. Du kommer garantert til å ha nytte av det i mange år framover, det er i alle fall vår erfaring

[jeanett.89]

Åy, hadde helt glemt denne tråden, jeg. Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, og takk for tipset! Skal virkelig se om det finnes noen slike kurs her.


Nå har det heldigvis roet seg betraktelig her. Nå går det an å hente han i b.hagen på normalt vis, og han har roet seg veldig. Han har noen raserianfall til tider, men det ser jeg ikke på som noe problem. Jeg har blitt veldig flink til å holde meg rolig og bare overse han. Før ble jeg veldig fort sint og kjefta, men nå har jeg lært meg å passe på at når jeg ser at det er på veg til å gå galt, så avleder jeg han med ett eller annet. Leker, noe på tv'n etc. Det skjer selvfølgelig at det skjærer seg og han blir sint, men det går MYE bedre nå enn før. Også har mannen blitt veldig flink med han, han har virkelig jobbet med han og har opparbeidet mye respekt. (noe han ikke hadde for noen av oss før) Jeg håper det bare går opp over nå. Noen tilfeller blir det, men jeg håper virkelig det værste er over. For det var virkelig ikke noe gøy!

[Emmi]

så flott at det går bedre for dere! Ungene skal jo være i hus en stund så det er jo ganske fortvilende når alt skjærer seg. Vi hadde ganske mange raserianfall når B var rundt året, men det løste seg når foreldrene hans gikk på kurs

Kjempebra at dere begge jobber sammen om det. Det er viktig at foreldrene er samlet og enige, i hvertfall foran barna.