Hva gjør dere når det stormer som mest?

[lost in space]

Ja, hva gjør dere når det stormer som mest? foruten om å eventuelt ta noe medisin for det da?
Grunnen til at jeg spør, er forde jeg jobber meg stadig nermere mot å kunne takle livet, uten å måtte ta b preperater for å klare det. for jeg vil jo være en pappa som fungerer mest mulig i hverdagen, uten å måtte trekke meg inn i skallet mitt noen timer, til angst ol har gitt seg.

Jeg vet det finnes pusteteknikker, at det er bra med turer/mosjon og at meditasjon skal være bra.

men hva er din greie?

[Henriette Sylfaen]

1) holde på motivasjonen
2) ha stor bevissthet om målet
3) tillate dårlige perioder, tillate tristhet og sinne og andre følelser
4) ikke bli i de dårlige erfaringene, men tenke at slik var det da, men det trenger ikke fortsette å være slik framover eller like mye
5) forebygging, forebygging, forebygging (lære seg selv å kjenne og triggerpunktene)
6) forstå seg selv og forklare for omgivelsene (nærmeste familie), men ikke gi det for stort fokus
7) trekke seg unna når presset blir for stort
8) snakke om hva som skjer, både for egen del og for andres
9) avledning
10) avlastning

[-Mirakel-]

Når det stormer som værst rundt meg har jeg lært å kjenne igjen signalene, og da forteller jeg mannen min det og ringer min lege med en gang.

Før så prøvde jeg og se om det gikk over! Det gjorde det ikke. SÅ jeg har lært

[Isregn]

Når eg begynner å kjenne igjen symptomene puster eg meg gjennom det, så det ikkje blir verre, men når det går over i spasmer, då ligger eg i senga, og lider meg igjennom det, eller setter meg på badet og tviholder på hodet mitt, så det ikkje "spasmer seg ut av ledd"

Hos meg går det ofte over om eg får sove litt, ellers så prøver eg å unngå dei situasjonane/tankane som utløser det.

[lost in space]

nå spretter jeg innom en del gamle tråder, og har vel funnet ut en del svar i forhold til alt jeg har lurt på før.

nå går jeg ikke lenger til det stormer som værst lenger, jeg tar problemet når det kommer. sier i fra til dem som har noe med det. skjeldent jeg går til noe skritt som å kontakte lege. det holder at jeg forteller det til marte. eneste gangene sykdommen min lager problemer nå, er når jeg blir små paranoid, fordi jeg altid ikke klarer å skilde mellom fantasi og fakta. og da blir det litt baluba i heimen. men heldigvis har jeg marte, som klarer å se det store bildet, mens jeg bare lager fliser av detaljene.

[Callie]

Da angsten dukket opp begynte jeg å løpe... det fungerte der og da for det skulte over de raske hjerteslagene. Men det var nå en korttidsløsning, Jeg har funnet mye hjelp i kognitiv terapi, og klarer nå stort sett å finne tankefellene mine.
Det er sjelden jeg har angst lengre, men igår ble mannen min dårlig. Vi tenkte det var omgangssyke, men utover natten fikk han så intense smerter at jeg ringte legevakten. Heldigvis slapp det litt taket og vi slapp å dra med M ut midt i natten, men i natt har jeg slitt med katastrofetanker.
Livredd for at jeg skal våkne å finne mannen min død i sengen, og derfra spant tankene over på begravelse osv osv...
Tilslutt lå jeg som en angstklump og var så anspent det gjorde vondt. Istedet for å bryte ut i full panikk tok jeg istedet et dypt innpust og prøvde å finne sprekker i tankegangen, bryte ned de negative tankene og roet meg ned.
Dro på butikken idag, noe jeg ikke liker dagen etter en "episode", men prøvde så hardt jeg kunne å få panikk i butikkøen. Ingenting skjedde, for det er ingenting å være redd for. Og det er framgang altså! *stolt*