Far manipulerer barnet mitt

[Therese_85]

Jeg er bekymret for at sønnen min ikke har det helt bra, og at det skyldes far. Sønnen min er nå snart 4 år, jeg og far flyttet fra hverandre for snart 1 år siden.

Før fraflyttingen leste jeg masse om emnet og hvordan gjøre skaden minst mulig for barnet. Når fraflyttingen skjedde, ble det ganske samtidig med barnehagebytte og sønnen hadde ca. en måned med en del reaksjoner. Utagering mot andre barn og stamming. Men jeg syntes det roet seg raskt, og gutten min gikk tilbake til den samme gamle blide trygge gutten som før.

Når han har spurt har jeg alltid sagt at både jeg og pappaen er glad i han, men at vi krangler når vi er sammen, og at vi har det bedre hver for oss. Synes også at jeg og faren klarer å kommunisere bra nok til å få til ett bra samarbeid.

Men så kommer det at jeg har fått meg ny kjæreste, og siden min ex fikk greie på det så har sønnen min blitt langt mer spørrende igjen angående meg og pappaen. Og i kveld etter at sønnen min kom hjem etter en ettermiddag med pappaen, så ble det masse gråting og at pappa skulle være snill med meg hvis vi bodde sammen igjen osv. Jeg spurte da hva pappa sa hvis han spurte om å bo sammen. Joda, pappa vil at vi alle skal bo sammen. Og han skal være snill med deg og ikke krangle.... Jeg svarte bare åja, til sønnen min og la han til å sove som normalt. Men jeg holder på å koke over!

Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke tenkt å synke ned på det nivået å snakke dritt om pappaen til barnet mitt. Jeg hadde hatt nok av dritt å si, jeg forlot han for en grunn. Men sønnen min fortjener bedre, han fortjener å ha to foreldre som han kan se opp til synes jeg. Er det noe jeg kan gjøre for å minimere skadene? Jeg har tenkt å snakke med pappaen om det, men tipper han benekter det, som han alltid gjør når ting kommer frem som jeg synes er feil. Hadde vært en ting om han sto for måten sin å gjøre ting på, men han benekter vanligvis hele greia...

Jeg trenger sårt råd! Vil ikke min kjære lille skal være offer for krigføring foreldre imellom

[Hilde]

Godt å høre at du er moden og reflektert nok til å holde fokus på barnet ditt oppi dette, og at du klarer å ikke snakke nedlatende om faren foran gutten din.

Når det er sagt, skjønner jeg veldig godt at du blir frustrert og sint.
Jeg synes du skal kontakte barnefaren, fortelle hva gutten har sagt og hvordan gutten har reagert på det. En voksen mann burde være i stand til å skjønne at 4 åringer ikke trenger å blandes inn i foreldrenes bitterhet, og det er vel alltids en mulighet for at han selv ser at det var et overtramp av han...

[Mammaguiden]

Hei Therese.
Dette er et veldig viktig tema å ta opp. Det viktigste man kan gjøre når det er en konflikt mellom foreldrene er å verne barna. Dette er en konflikt mellom voksne, som barna på ingen måte skal trekkes inn i.

Barn er veldig lojale mot begge sine foreldre, så å snakke stygt om den andre er på ingen måte bra. Det kommer ingen til gode. Man lærer bare barnet sitt at det er greit å snakke stygt om andre. Og det sårer barnet, fordi man snakker om en person barnet elsker over alt på jord.

Jeg ville snakket med barnet mitt og forklart på en barnevennlig måte at mamma og pappa ikke kommer til å flytte sammen igjen (hvis det er tilfelle). Dere prøvde dette, men det gikk ikke. Det betyr nødvendigvis ikke at mamma og pappa ikke er glad i hverandre lenger, men de har det bedre ved å bo hver for seg.

Det er viktig at barnet ikke føler press på at det selv kan gjøre noe for å få mamma og pappa til å flytte sammen igjen. Dette er et ansvar som ingen barn skal føle at de har. Man må være tydelig, forklare, men aldri snakke stygt om den andre.

Gjør heller barnet trygt på at slik er situasjonen. Forklar at det pappa sier, bør han heller snakke med mamma om, og ikke barnet. Si til ham at han kan si det til pappa neste gang han snakker om slike ting.

Jeg ville også, uten tvil, forklart eksen din (på en saklig måte) at det kan være veldig skadelig for barn dersom de føler at de selv kan gjøre noe for at mamma og pappa skal bli sammen igjen. Det er ikke den ene mot den andre. Dere er faktisk fremdeles en familie, deres sønns familie, og han er den som blir kastet ufrivillig inn i dette. Han må vernes, han er den svakeste parten, pappaen er den voksne og må vise at han kan takle dette uten å såre sin sønn.

Jeg sier det igjen: Barn er utrolig lojale mot sine foreldre. Selv når denne lojaliteten er ufortjent. Å snakke negativt om den andre forelderen er IKKE bra!

Jeg håper det var litt til hjelp?

[Therese_85]

Tusen takk for svar begge to. Jeg har tenkt å snakke med far, men hans modenhet er ikke til å stloe på. Så det jeg trengte mest var hvordan å forholde meg til barnet som situasjonen er. Barnevernet er involvert fra tidligere fordi barnefar begikk omsorgssvikt med barnet, og ikke ville høre på meg angående bleieskifting ol. Barnefar får ikke ha barnet på overnatting uten tilsyn. Han er fryktelig umoden, veldig flink på leking og morro, men glemmer/gidder ikke skifte bleie, vasker ikke barnet og er ikke flink med faste måltider. Så å stole på at barnefar hører på ett kvekk fra meg gjør jeg ikke...

[Mammaguiden]

Jeg skrev noen råd om hvordan du som mamma kan forklare barnet at barnet ikke har noe ansvar i situasjonen, at dere ikke kommer til å flytte sammen igjen, men at dere begge er veldig glad i ham, og ønsker det beste for ham.

Han skal vite at det er ok å si til pappa at "dette må du snakke med mamma om, og ikke med meg som bare er et lite barn".

Han skal få "barnevennlige" svar på det han lurer på. Ikke fei det bort som noe dere ikke tør å snakke om. Vær en trygg og forutsigbar voksen!