Kva om alt vert sånn som sist?

[bolle-i-ovnen]

Hei Elin!

Eg er 14 veker på veg, og byrja å grue meg til fødselen allereie då det svake, blå krysset kom fram på testpinnen.
Difor les eg no "Føda utan redsla" av Susanna Heli, og eg merkar at om eg hadde lese denne boka før eg fekk dottera mi i 2008 så hadde kanskje ting gått litt betre.
Eg kjenner at eg er litt "sint" på jordmødrene (i det heile 3 stk) eg hadde den gongen, som ikkje hjalp meg då eg vart redd, og ikkje såg at eg mista kontrollen fullstendig og at eg kom inn i eit svært negativt mønster kor eg berre ville vekk frå min eigen kropp. Kvifor er ikkje jordmødre betre rusta til å ta hand om dei kjenslemessige utfordringane, som jo er så viktige?

Når eg kom til fødestova fekk eg klyster, og ikkje lenge etter vart vatnet teke. Alt vart brått så intenst, så frå å ha 4-5 cm opning og god kontroll på smertene, så vart resten eit sant helvete. Er det verkeleg naudsynt å med vilje framskynde ved å gi klyster og ta vatnet så fort som råd? Kan hende eg hadde takla dei meir instense og sterke riene om dei hadde kome når eg var klar for det?

På det tidspunktet eg mista kontrollen byrja eg å kaste opp ved omlag kvar rie. Eg har ikkje tal på kor mange gonger er kasta opp. Er det vanleg? Og var det fordi eg vart så redd og overrumpla av smertene?
Eg er redd for at dette skal hende neste gong óg, og at eg då ikkje klarar å konsentrere meg om å puste, slappe av og "vera tung i kroppen", og at eg hamnar i den negative spiralen eg opplevde sist.

Dotter mi vart teken med sugekopp sidan ho sat fast, og var "halvvegs stjernekikkar". Kor stor er sjansen for at bornet legg seg sånn neste gong óg? Eg trur eg kjem til å verta svært demotivert om dette skjer att.

Eg er óg redd for å ikkje få nok, og rett, støtte under fødselen. Mannen min vil jo hjelpe alt han klarar, men eg trur kanskje eg hadde dratt god nytte av å ha ein doula eller i alle høve ei jordmor som kan hjelpe meg om redsla tar over og eg spenner heile kroppen.

Oi, dette vart langt, og mange spørsmål! På førehand, takk!

[mamma`n til Pluggen]

Hei Elin!

Eg er 14 veker på veg, og byrja å grue meg til fødselen allereie då det svake, blå krysset kom fram på testpinnen.
Difor les eg no "Føda utan redsla" av Susanna Heli, og eg merkar at om eg hadde lese denne boka før eg fekk dottera mi i 2008 så hadde kanskje ting gått litt betre.
Eg kjenner at eg er litt "sint" på jordmødrene (i det heile 3 stk) eg hadde den gongen, som ikkje hjalp meg då eg vart redd, og ikkje såg at eg mista kontrollen fullstendig og at eg kom inn i eit svært negativt mønster kor eg berre ville vekk frå min eigen kropp. Kvifor er ikkje jordmødre betre rusta til å ta hand om dei kjenslemessige utfordringane, som jo er så viktige?

Når eg kom til fødestova fekk eg klyster, og ikkje lenge etter vart vatnet teke. Alt vart brått så intenst, så frå å ha 4-5 cm opning og god kontroll på smertene, så vart resten eit sant helvete. Er det verkeleg naudsynt å med vilje framskynde ved å gi klyster og ta vatnet så fort som råd? Kan hende eg hadde takla dei meir instense og sterke riene om dei hadde kome når eg var klar for det?

På det tidspunktet eg mista kontrollen byrja eg å kaste opp ved omlag kvar rie. Eg har ikkje tal på kor mange gonger er kasta opp. Er det vanleg? Og var det fordi eg vart så redd og overrumpla av smertene?
Eg er redd for at dette skal hende neste gong óg, og at eg då ikkje klarar å konsentrere meg om å puste, slappe av og "vera tung i kroppen", og at eg hamnar i den negative spiralen eg opplevde sist.

Dotter mi vart teken med sugekopp sidan ho sat fast, og var "halvvegs stjernekikkar". Kor stor er sjansen for at bornet legg seg sånn neste gong óg? Eg trur eg kjem til å verta svært demotivert om dette skjer att.

Eg er óg redd for å ikkje få nok, og rett, støtte under fødselen. Mannen min vil jo hjelpe alt han klarar, men eg trur kanskje eg hadde dratt god nytte av å ha ein doula eller i alle høve ei jordmor som kan hjelpe meg om redsla tar over og eg spenner heile kroppen.

Oi, dette vart langt, og mange spørsmål! På førehand, takk!

JEg kan skrive nder på at to fødsler IKKE er like.
Med nr en endte det med hastesnitt etter tre døgn med inneffektive rier.
Med nr to gikk alt som en drøm når det først satte igang.

Jeg reagerer som deg på store smerter; jeg spyr.
Det har jeg gjort under begge fødslene. Så fort smertene tar seg skikkelig opp begynner jeg å spy. Nå har begge mine fødsler vært på riestimmulerende drypp, så det er fullt mulig jeg ikke hadde blitt så dårlig av smertene om fødselen hadde gått av seg selv.

Jeg fikk epidural begge ganger, og de tok vekk de verste smertene, slik at jeg sluttet å spy, og kunne konsentrere meg om å føde.
Kanskje kunne det vært en løsning for deg også?

Min datter var stjernekikker, og hadde satt seg så godt fast at hun umulig ville kunne fødes noemalt. Derfor endte det med KS. Jeg var livredd for å oppleve det samme engang til. Min jordmor var veldig flink, og kunne fortelle at det er utrolig skjelden folk opplever to like fødsler.
Det var heller ikke noen økt sjanse for å få en stjernetitter til.

Snakk med jordmor/lege, og forklar hva du er redd for. De vil kunne gi informasjon som er betryggende for deg.

Skriv ett brev til føden, slik at du kan fortelle hva du ikke var fornøyd med forige gang, og hva du førventer/ønsker deg for denne fødselen.

Og om du ønsker å ha med flere enn barnefar under fødslen er det selvfølgelig mulig.

Masse lykke til med neste fødsel.

[MJTbebis2011]

Hei!

Uff, jeg blir like trist hver eneste gang jeg leser om sånne fødselsopplevelser. Det er jo ikke sånn det skal være!!!
Hadde du kjemisk smertelindring sist, eller er dette noe du helst vil klare deg uten? I såfall, har du vurdert hjemmefødsel? Da kan du få hjem en jordmor (du selv velger tror jeg) som du er trygg på, som du er rukket å bli godt kjent med og du er i dine egne omgivelser. Du og din jordmor blir enig på forånd hvordan ting skal skje, og det kommer ikke uforutsette personer og uavklarte hendelser (så langt det lar seg gjøre, det er jo en fødsel, men håper du skjønner hva jeg mener).
Jeg forstår ikke hvorfor de tok vannet ditt når du kom inn med rier som var i gang...
Begge mine fødsler har startet med vann avgang, første gang gikk det selv, og andre gang ble det tatt. Men med samme utfall, dettok 1 minutt så begynte det, og jeg gikk fra null rier til fullt kjør, ingen pauser i mellom bare oppbygging og nedbygging av rier. 4 timer tok fødsel nr en, og 3 timer på nr to. Så jeg vet virkelig hvilken kickstart dette kan gi, og er man ikke helt klar for det så skjønner jeg godt at man blir redd. Det var jeg også første gang, spydde som en gris og fikk ingen veiledning i hvordan jeg skulle takle smertene. Jeg lå stortsett for meg selv helt frem til pressriene. Denne gang visst jeg hva jeg hadde i vente, og hadde forberedt meg på det.
Jeg leste bla en bok som heter "fødsel uten smerte" den er på dansk og litt tung lest, men metoden er veldig effektiv! Metoden kalles i dag Lamazemetoden Jeg har denne boken, si i fra om du vil låne den så kan jeg sende den i posten til deg.
Jeg håper du klarer å legge bort redselen din og virkelig glede deg over svangerskapet ditt

[Doula Elin]

Hei!

Gratulerer med barnet som er på vei! Jeg skjønner godt at du er redd for at det som skjedde under forrige fødsel skal skje igjen. Men i og med at du nå går aktivt ut for å skaffe deg mer informasjon og bearbeide det du opplevde, øker du sannsynligheten for at du vil få en bedre fødselsopplevelse neste gang! Det krever styrke å åpne seg opp, kjenne på de ubehagelige følelsene og beskrive redselen sin. Du har allerede kommet et langt stykke på vei ved å våge å ta tak i dette - gi deg selv en stor klapp på skulderen!

Kunnskap gir informerte valg
Det er elementer ved fødselen som er helt utenfor vår kontroll. Vi vet ikke når den begynner eller hvor lang tid den vil ta, feks. Men vi kan velge å fokusere på de delene av fødselen som vi har kontroll over. I så måte er det flott at du leser "Føda utan rädsla" av Susanna Heli. Den er så konkret når det gjelder å beskrive hva vi selv kan gjøre for å jobbe på lag med kroppen vår i stedet for å stritte i mot! Med denne kunnskapen innabords har du en konkret "verktøykasse" full av enkle, velutprøvde teknikker.

Når det gjelder hva jordmor eller lege gjør eller ikke gjør i løpet av fødselen, så er det flere prosedyrer som vi selv kan ta ta stilling til om vi ønsker. Av de du selv har nevnt, så gjelder det blant annet klystér og å ta vannet, for eksempel. Men vær oppmerksom på at mange fødesteder har rutiner og prosedyrer som jordmødrene er forpliktet til å følge (for eksempel tidsfrister). Så vær bevisst i ditt valg av fødested, det er nødvendig at du er på et sted hvor du føler deg trygg og er omgitt av mennesker som du har tillit til og føler deg beskyttet av.

Forstyrrelser kan sette i gang dominoeffekten
Du spør: ”Er det verkeleg naudsynt å med vilje framskynde ved å gi klyster og ta vatnet så fort som råd?”
Nei, det er ikke det. Så lenge alt er bra med mor og barn så er det mye å tjene på å la mor få føde i sitt eget tempo. Kroppens produserer normalt smertestillende hormoner i stadig større mengder i takt med at riene tiltar. Men når vannet tas brytes den finstemte balansen, og riene oppleves ofte mer intense og vanskeligere å takle. Det å gjøre noe for å endre fødselsforløpet som for eksempel å ta vannet, er ofte begynnelsen på en dominoeffekt. Du vet den lille snøballen som ruller og blir kjempestor? På samme måte kan et tiltak som settes inn i løpet av fødselen ofte føre til at man må sette i verk flere som gjør at man må gjøre mer, og så ruller snøballen stadig fortere avgårde.
For eksempel: vannet tas fordi fremgangen ”er for liten” i forhold til skjemaet, riene blir sterkere og vanskeligere å takle, det blir behov for epidural som gjør det vanskeligere å presse, som igjen gjør det nødvendig å bruke sugekopp for å få babyen ut.
Å ta vannet fjerner også den beskyttende puten som gjør det lettere for barnet å rotere, og øker infeksjonsrisikoen, så det er mange grunner til å vente til vannet går av seg selv.
Visst er det fantastisk at sykehus har spesialkompetanse og redder liv! Men en annen side av saken er at mange av de tiltakene som det er relativt vanlig å benytte seg av ved sykehusfødsler, kunne vært unngått hvis fødslene hadde fått lov til å forløpe i sitt eget tempo, så lenge den fødende og babyen har det bra. På den måten kunne mange slike snøballer ha unngått å vokse seg større enn nødvendig.


Betydningen av følelsesmessig støtte
Mange opplever å kaste opp i løpet av fødselen, men å kaste opp mange ganger slik du beskriver tyder på at kroppen din var skremt og ute av balanse. Når kroppen har blitt forstyrret, er det ikke lenger en normal, fysiologisk fødselsprosess, og det var ikke rart at du ”mistet kontrollen” i en slik situasjon. Så forsøk å være tilgivende og raus mot din egen kropp. Det var ikke kroppen din som sviktet deg! Du har rett i at det ville vært lettere for deg å takle riene hvis de hadde fått komme i det tempoet som kroppen din selv bestemte. Du burde ha fått hjelp da du ble redd, hjelp til å ikke spenne kroppen og stritte i mot, for da føles alt mye verre. Utålelig smerte er ikke en nødvendig del av fødselen, absolutt ikke.
Les gjerne mer, for jo mer du vet om de ulike prosedyrene og alternativene, jo lettere blir det å ta informerte valg. Jeg kan feks anbefale Ina May Gaskins Guide to Childbirth, som er skrevet av en av verdens mest anerkjente jordmødre. Den er svært informativ, men full av varme og beroligende erfaring.

Jeg skjønner godt at du er sint når det gjelder det du opplevde som mangel på følelsesmessig støtte under forrige fødsel. Det du beskriver er ikke uvanlig, men jeg føler meg hundre prosent trygg på at jordmødre gjerne skulle støtte fødekvinnene på alle mulige måter, også følelsesmessig. Men dessverre blir det ikke alltid mulighet for det likevel, blant annet fordi jordmor og fødekvinnen sjelden kjenner hverandre fra før, og fordi jordmor kan ha konkurrerende arbeidsoppgaver, pauser og vaktskifter.
I tillegg så er det ikke til å komme bort i fra at fokuset i en sykehusfødsel ofte er på antall centimeters åpning, antall timer i fødsel, hjertelyden etc. – altså på det medisinske. Det er selvfølgelig viktig! Men nå som vi er så priviligerte at vi har topp utdannet helsepersonell og det ypperste av teknologi tilgjengelig, kan vi og bør vi også fokusere på den følelsesmessige delen av opplevelse, både for mor, partner og babyen. For forskning har dokumentert at kontinuerlig følelsesmessig støtte har positiv effekt på utfallet av fødselen, ved å redusere behov for inngrep blant annet. I tillegg er den følelsesmessige delen av fødselsopplevelsen viktig for starten på livet sammen med babyen, og for familielivet i månedene og årene etterpå. Det vet du, som kjenner på frykten i din egen kropp nå, lenge etter at fødselen skjedde. Fødselsopplevelsen påvirker oss dypt.

Den gode sirkelen
Du sier at du er ”redd for at dette skal hende neste gong óg, og at eg då ikkje klarar å konsentrere meg om å puste, slappe av og "vera tung i kroppen", og at eg hamnar i den negative spiralen eg opplevde sist.”

Jeg hører frykten din! Men det er så mye vi kan gjøre for å la kroppen komme inn i en positiv spiral hvor kroppen er avspent og dermed produserer maksimalt av smertestillende hormoner. Å etablere denne positive spiralen er til stor hjelp for å hindre at panikken kommer.
Men det er ikke uvanlig å oppleve glimt av frykt. Som doula er det en av mine oppgaver å hjelpe fødekvinnen med å holde konsentrasjonen. Hvis hun blir redd og er på vei inn i den negative spiralen av frykt og anspenthet og dermed større smerte, må jeg våge å gripe inn og hjelpe henne inn i roen igjen. Det burde være en selvfølge at hver eneste fødekvinne får hjelp hele tiden - også når hun blir redd, sint, fortvilet, sliten. I og med at du er åpen for å ta med deg en doula, så tenker jeg at det kan være en god idé for deg. Da får du med deg en person som du selv har valgt, som kjenner deg på forhånd og som vet hva som er viktig for deg. Forskning har vist at det å ha med seg en doula reduserer risikoen for at det blir nødvendig med inngrep som for eksempel sugekopp.

Doulastøtten kommer i tillegg
Den støtten som mannen din gir deg, den er utrolig verdifull. Han kjenner deg best og ingen andre i rommet kan gi deg den kjærligheten som han kan gi deg. Hvis du skulle velge å ha med en doula, så vil det bli et supplement til støtten du får fra mannen din og fra jordmor. Et tillegg altså, ingen erstatning.
Føler du at det kunne hjelpe deg å snakke med en jordmor om tankene dine, så be gjerne om ekstra fødselsforberedende samtaler. Ved mange fødesteder er det jordmødre som har erfaring i å snakke med kvinner i din situasjon.

Posisjonering
Du spør om posisjonering, og i den sammenheng vil jeg nevne at du selv kan være med på å hjelpe barnet til å posisjonere seg mest hensiktsmessig. Se gjerne på nettsiden www.spinningbabies.com.
Også i løpet av fødselen kan vi innta stillinger som kan oppmuntre barnet til å komme i best mulig posisjon.

Jeg ønsker deg alt det beste for resten av svangerskapet og fødselen! Jeg håper at forberedelsene du nå gjør vil hjelpe deg fram til et sted hvor frykten ikke lenger får så stor plass i svangerskapet ditt. Ta gjerne kontakt om det er noe mer du tenker på, i hjertet mitt har jeg et stort rom for kvinner i din situasjon – det er ikke for mye forlangt det du ønsker deg!

Varme klemmer fra doula Elin Enger Mollestad