Forteller du om sykdommen?

[lost in space]

OM du hadde hatt, eller har en sykdom/diagnose, ville du fortalt andre om den? Eller ville du ha tiet om den?

Jeg er open om min diagnose, og jeg er ikke redd for å fortelle om den. Men nå har også veldig mange blitt "lidene" over mine valg og forestillinger også da. Mange mener jeg er for open, men jeg mener ikke det.

er vel også derfor jeg spør dere også.

jeg har en forestilling om at ærlighet og openhet rundt diagnosen, også har en litt "helbredene" efekt på meg.

[chakka81]

Nå har ikke jeg noen tung diagnose, men... Jeg var i en periode kraftig deprimert og hadde mye angst, pga mye stress med dårlig økonomi og en samboer med flere tunge psykiatriske diagnoser. Dette er 5-6 år siden nå... Gikk på antidepressiva et års tid, og har siden klart meg greit. Har tunge perioder, spesielt når jeg er sliten. Vil nok måtte slite litt med det resten av livet. At første symptom på stress, er angst.

Jeg sier det ikke til Gud og hvermann, men om jeg er i en situasjon eller diskusjon der det passer å fortelle om det, så gjør jeg gjerne det. Alle mine nærmeste er klar over hva som har vært og som kan dukke opp, og en del kolleger har også fått vite litt i forbindelse med diskusjoner på jobben. Jeg synes det er helt greit at folk får vite, det er generelt for lite kunnskap om psykiske plager i samfunnet. Å kunne avmystifisere litt, føles veldig bra.

[Knottemamma]

Jeg var veldig åpen om mine psykiske plager når jeg var som verst (angst, depresjon og fobier). Jeg synes det hjalp veldig å snakke om det, og det virket som folk satt pris på at jeg var åpen om det. Er jo forsåvidt også åpen om det fortsatt hvis det skulle komme opp, men som regel sier jeg bare f.eks. "jeg klarer ikke å ta buss, jeg", så sier jeg heller mer hvis de spør.

[Adia]

Jeg har diabetes og jeg kommer ikke utenom å fortelle om sykdommen når jeg blir kjent med nye folk. Hvis ikke lurer de jo fælt på hvorfor jeg setter sprøyter Men jeg må også fortelle det i tilfelle jeg får en alvorlig føling og trenger hjelp. Så det blir til at jeg sier det ganske fort, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne holdt kjeft noen ganger. Ikke fordi jeg synes det er vanskelig å fortelle, men rett og slett fordi jeg er drittlei av å forklare det samme opp igjen og opp igjen... :P

[Hilde]

Jeg har ikke psykiske lidelser, men en fysisk kronisk lidelse, men jeg pleier ikke fortelle om den nei.

Ikke fordi jeg synes det er pinlig eller vanskelig å snakke om, men fordi jeg ikke ønsker å bli definert på bakgrunn av sykdommen min.

Jeg har funnet en måte å leve med det på, og har informert de som av ulike grunner trenger å kjenne til det (som arbeidsgiver, familie, venner etc).

[Lykkekløver]

*Borte*

[Mumriken]

Jeg forteller det dersom det er noen jeg blir godt kjent med, eller noen som skal vurdere meg.
Men jeg ser jo helt frisk ut, så det når ikke alltid igjennom dessverre.

[Henriette Sylfaen]

Det er viktig å være åpen om sykdom, spesielt dersom den får innvirkning på hvordan livet kan leves. Det er ekstra viktig hvis den får konsekvenser for ungene. Jeg er åpen fordi det er lettere for ungene å forholde seg til og taushet fører sjelden til noe godt. For andre rundt meg forteller jeg om det hvis det er naturlig eller har betydning for noe. Det er ikke viktig for meg at alle vet, for som en annen i tråden sa har folk lett for å mene noe hvis de får vite om sykdom/diagnose og det kan være slitsomt. Jeg vil heller ikke forbindes med diagnosenavn, heller være "hun som er mamma til NN". Det ligger en del fordommer rundt diagnosen min og jeg orker ikke risikere å måtte forklare når jeg møter folk.

[lost in space]

Jeg har diagnosen bipolar2, som før var manisk depresiv, er jo ikke så mye godt å si om den diagnosen heller. Men jeg tenker det er veldig viktig at vi som sliter også kan vise at vi er normale mennesker. greit jeg er kansje en liten orginal, men det får heller være.
Jeg tror jeg blir sett på som pappan til småtrolla, fremfor han gale bipolare typen. Og om noen ser på meg på den måten, ja da får heller de ha det bilde av meg. De som kjenner meg vet hvem jeg er.

[Ke@]

Jeg forteller veldig få om min sykdom.
Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg har opplevd at folk er veldig lite forståelsesfulle, og bare kommer med rare/frustrerende råd og kommentarer.

[Henriette Sylfaen]

Jeg tror jeg blir sett på som pappan til småtrolla, fremfor han gale bipolare typen. Og om noen ser på meg på den måten, ja da får heller de ha det bilde av meg. De som kjenner meg vet hvem jeg er.

Sikker på at du mener det? Hvis perifere folk har meninger om meg på bakgrunn av diagnose og behandler meg deretter, eller snakker om meg utfra sine fordommer, ser jeg ikke positivt på det. Riktignok sier det mer om dem enn om meg, men det folk snakker om blir fort til en allmenn sannhet, spesielt når det snakkes uten at en selv kan korrigere utsagnene. Foreldres holdninger blir lett ungers holdninger og videre kan mine unger møtes med rare holdninger. Da er det ikke lett å si at de som kjenner meg vet hvem jeg er. "Andre" er viktige.

[lost in space]

I mine værste stunder var jeg ganske paranoid, og da trodde jeg alle snakket stykt om meg. jeg konfronterte en del med det. og nesten entydene svarte de: tror du virkelig at du er alt vi snakker om. og min erfaring er virkelig at de som vet om hva som feiler meg aksepterer det.

Om ingen velger å virkelig konfrontere forestillingene om å være psykisk syk, kommer heller ingen til å endre syn.

Barna mine lider virkelig ikke av at jeg er syk, her i nabolaget støtter vi hverandre på godt og vondt.

[Henriette Sylfaen]

Jeg presenterer meg aldri med diagnose, for diagnosen er ikke meg. Jeg er mye mer enn en diagnose. Altså er det mange som ikke vet at det er noe spesielt med meg og det gir en mulighet til å få innblikk i hva folk tenker om diagnosen og folk som har den. Det har også vist meg mye om hvilke holdninger enkelte har og hvor lett de dømer når de ikke forstår (ofte fordi de ikke tar seg tid til å sette seg inn i hva det innebærer, men bestemte meninger har de likevel.... forstå det den som kan).

Fordommene blomstrer bare man nevner ordet "uføretrygd", det er et godt eksempel på ord og følelser og holdninger som kommer raskt bare ved bruk av ett ord.

[Henriette Sylfaen]

I mine værste stunder var jeg ganske paranoid, og da trodde jeg alle snakket stykt om meg. jeg konfronterte en del med det. og nesten entydene svarte de: tror du virkelig at du er alt vi snakker om. og min erfaring er virkelig at de som vet om hva som feiler meg aksepterer det.

Om ingen velger å virkelig konfrontere forestillingene om å være psykisk syk, kommer heller ingen til å endre syn.

Barna mine lider virkelig ikke av at jeg er syk, her i nabolaget støtter vi hverandre på godt og vondt.

Hvis man sliter psykisk er det lett å tro at man er gjennomsiktig og overvurdere egen betydning. Tenke seg til at man ikke er verdens navle,

[Hilde]

Jeg presenterer meg aldri med diagnose, for diagnosen er ikke meg. Jeg er mye mer enn en diagnose. Altså er det mange som ikke vet at det er noe spesielt med meg og det gir en mulighet til å få innblikk i hva folk tenker om diagnosen og folk som har den. Det har også vist meg mye om hvilke holdninger enkelte har og hvor lett de dømer når de ikke forstår (ofte fordi de ikke tar seg tid til å sette seg inn i hva det innebærer, men bestemte meninger har de likevel.... forstå det den som kan).

Nemlig.

[Snehvit]

Hvis det kommer rundt tema om sykdommer så kan jeg fortelle om min diagnose, men ikke noe utenom det egentlig

De fleste vet jo ikke hva Ehler Danlos er forno

Men jeg forteller gjerne blir jeg spurt.

Det værste er vel egentlig å føle at man ikke blir tatt på alvor for det synes jo ikke på utsiden alle plagene man har.
Føler meg litt som en hypokonder til tider og det er ingen god følelse

[Henriette Sylfaen]

Det værste er vel egentlig å føle at man ikke blir tatt på alvor for det synes jo ikke på utsiden alle plagene man har.
Føler meg litt som en hypokonder til tider og det er ingen god følelse

Føler du deg som hypokondor eller oppfatter andre deg slik?

[Vesla89]

Jeg er veldig åpen både om cøliakien min og fibromyalgien.
Men særlig cøliakien, fordi jeg hater å få kommentarer på maten jeg spiser.
Så jeg prøver å være før dem med å si fra, før de begynner å spørre.

[Knottemamma]

Jeg har heldigvis til gode å møte noen som har noen nedsettende meninger om folk med angst og/eller depresjoner. I så fall skjuler de det ekstremt godt. Jeg har utelukkende blitt møtt av forundring og velmenende spørsmål. Min erfaring er at folk er nysgjerrige, og gjerne vil vite mer om hvordan det oppleves. Og da spesielt angsten

[lost in space]

Hvis man sliter psykisk er det lett å tro at man er gjennomsiktig og overvurdere egen betydning. Tenke seg til at man ikke er verdens navle,

ja tenke seg til.. kan bli deprimert av det også vet du, å finne ut at man plutselig ikke er verdens navle.

[Snehvit]

Føler du deg som hypokondor eller oppfatter andre deg slik?

At andre oppfatter meg slik.

Fordi det ikke vises så mye på utsiden av meg av sykdommen min.

[lost in space]

At andre oppfatter meg slik.

Fordi det ikke vises så mye på utsiden av meg av sykdommen min.

Det er vel derfor jeg mener at åpenhet rundt sykdom/diagnose er viktig. Da slipper vi at folk stempler oss for ting de ikke ser. Jo mer de vet, jo mindre lurer di.

[Snehvit]

Det er vel derfor jeg mener at åpenhet rundt sykdom/diagnose er viktig. Da slipper vi at folk stempler oss for ting de ikke ser. Jo mer de vet, jo mindre lurer di.

Helt sant

[Blomsterpære]

sniker meg inn hit jeg.

Jeg pleier ikke og fortelle om min psykiske sykdom, kansje fordi jeg har opplevd så mye negativt når jeg har fortalt andre om den? Ellers er jeg blitt bedre med årene og trenger ikke medisin lengre, men noen ganger dukker den opp igjen selvom jeg ikke vil. Ble diagnosert med ADHD som barn og gikk på ritalin i noen år, slet mye med forskjellige ting og spesielt det å få venner. Sliter nok litt ennå med og bli kjent med nye å beholde vennskapet, men trives såpass godt i sambos og mini sitt selskap at jeg ikke trenger så mange venner. Heller ha få gode venner enn å ha for mange venner som later som de er vennene dine. Vel dett var dett om meg, håper alle har kost seg i dag

[Henriette Sylfaen]

Det er vel derfor jeg mener at åpenhet rundt sykdom/diagnose er viktig. Da slipper vi at folk stempler oss for ting de ikke ser. Jo mer de vet, jo mindre lurer di.

Jeg er enig i at det er viktig, men det er også viktig hvordan det blir tatt opp. Hvordan har du gjort det? Når det gjelder skolebarn er det ikke uvanlig at foreldre blir informert på foreldremøter om barnas diagnose, men jeg ser ikke for meg at det er naturlig å fortelle om diagnosen til foreldrene på denne måten.

Kan du fortelle om hvordan du har gått fram, evt hvordan du har valgt ut hvem du forteller hva til? Det vil alltids være noen som ikke får høre det direkte fra deg som danner seg et eget bilde av hvordan du er og fungerer. Føler du at du må ha kontroll over informasjonen som finnes om deg?

Dette innlegget er ikke bare rettet mot deg, andre kan også svare.