Ung og gravid

[Andrea03]

Jeg regnes vel for å bli tenåringsmor, jeg da. Er ikke mange ukene på vei enda. Kun 7 hittil, men vi har bestemt oss for å beholde, og jeg har tilogmed begynt å venne jeg på tanken på å være gravid.
Det eneste som er litt kjedelig er at føles ut som om det er så lenge igjen før det begynner å skje ting. Men når jeg tenker meg om så er det jo ikke det heller. Jeg har allerede vært på en kontroll og prata litt med jordmora, og hun har bestilt oss en tidlig ultralyd, da jeg vil være sikker på at alt er bra med ungen vår, siden jeg drakk litt alkohol før jeg visste at jeg var gravid.

Og så skal jeg på ny kontroll i 12. uke. Og så følger vi med på uke-for-uke her. Spennende.

Jeg gleder meg til å bli kjent med dere her inne!

[LilleGrevling]

Jeg er 16 og min kjære er 22 år. Vi er nylig forlovet og før jul kjøpte vi oss hus sammen (:
Min graviditet var, helt ærlig, ikke planlagt. Faktisk så har jeg aldri vært noe "baby-menneske"
og aldri egentlig tenkt tanken å bli mor. Men som alle vet er ikke alltid livet så forutsigbart, hehe.

Jeg er nå gravid i 22. uke og begynner å bli mer komfortabel med tanken. Har desverre hyperemesis (ekstremsvangerskap) og har derfor vært utrolig dårlig hele veien, og det har ikke
gitt seg enda. Vært innlagt på sykehuset 2 ganger allerede, pga dehydrering og mangel på næring
(kastet opp ustoppelig og fikk ikke til å holde på noe), men håper på at det er på bedringens
vei (:

Håper på å få bli kjent med dere her inne og få dele denne tiden med mange andre (:

[Xirwena]

Velkommen!

[rose.]

Hei igjen!
I dag er jeg 24+5 uker
Må si jeg begynner og venne meg til tanken på å bli alenemor nå, selv om jeg må si det har vert mange tøffe stunder! Har fortsatt veldig lite kontakt me bf, han har ikke verdt med på noen kontroller eller ul. Har pratet med han et par ganger på tlfen og han sa ikke noe til sin familie før jeg var rundt 4 mnd på vei :S Han sier også at han ikke vil ta noe ansvar før ungen er født og han har fått farskapstest som viser at han er faren. Irriterer meg egentli veldig mye at han bare skal komme etter og ta ansvar når han ikke har brydd seg i 9 mnder ... Har hatt hipp som happ støtte fra mamma å pappa, mamma mener jeg er alt for ung til å bli mamma enda jeg blir 21 nå i mars og hun var bare 18 når hun fikk eldste søsteren min! Men jeg har heldigvis en storebror og ei svigersøster som støtter meg 100 % og det har verdt utrolig godt! De har to barn sammens og jeg har kunnet komt til hun viss jeg har lurt på noe gjennom graviditeten! Har også fått en fantastisk jordmor som er veldig positiv og støttendes, har aldri angret et sekund på at jeg valgte å beholde barnet! Mine venner ble sjokket ja, fordi jeg var vel en av de siste i vennekretsen som de forventet skulle bli gravid, men alle er kjempeglade på mine veiner og har verdt veldig støttendes Nå driver jeg å lure på å kjøpe meg leilighet til meg og nurket istedenfor å drive å leige å kaste penger ut av vinduet, hvem har sagt at jeg ikke kan bare fordi jeg er ung og skal bli alenemamma? Alt går ann så lenge man virkelig vil Gleder meg utrolig mye til gullet kommer nå, syns det er alt for lenge å vente .... :P Men deilig å kjenne at gullet vokser og sparker og har det bra inne i magen å Helt fantastisk
Vi er alle sterke jenter, uansett hva folk måtte si om at vi er for ung eller uerfaren til å få barn!

[catie90]

Heisann!

Utrolig mange fine historier dere har Jeg er selv 20år og prøver å få en liten en. Det kan være ganske tøft med familie og venner når man er ung.. Men håper det løser seg for de fleste!

[Andrea03]

Velkommen folkens!

[28192]

Rose: kjempe fint at du har ståpåvilje!!
Tror flere kan lære av deg her inne<3

Synd med moren din, men heldigvis har du god støtte i broren din og svgerinnen
Du er en inspirasjon<3

[28192]

Lillesilla: Haha kjempe bra innlegg!! Har ikke lest det før nå. Ler meg skakk ihjel!!
Det er jo de som drikker som er de umodne!! Jeg sa det rett ut til mine venner," ærlig talt så er det jo dere som er de barnslige umodne ungene her da som ikke kan gjøre noe uten gift i kroppen!!Ikke er dere noe modge heller!!"
De ble rettogslett paff!!

[rose.]

Tusen takk for det Agent900

[lillesilla]

Lillesilla: Haha kjempe bra innlegg!! Har ikke lest det før nå. Ler meg skakk ihjel!!
Det er jo de som drikker som er de umodne!! Jeg sa det rett ut til mine venner," ærlig talt så er det jo dere som er de barnslige umodne ungene her da som ikke kan gjøre noe uten gift i kroppen!!Ikke er dere noe modge heller!!"
De ble rettogslett paff!!

Hehe, ja det var den dagens utblåsning! haha..
Ja det er sant, greit og unne seg en fest i ny og ned når man er fri og frank og ikke har barn, men både fredag og lørdag vær helg blir for meg litt for dumt!
Er jo noen av de også, som bare drikker i helger som aldri tar seg en dag til og slappe av med familie og venner som nykter... Fortsår meg bare ikke helt på de, men det kommer jeg vel aldri til og gjøre heller

[28192]

Lillesilla: du har vel fått ungen nå? Hvordan går det? koselig?

[lillesilla]

Lillesilla: du har vel fått ungen nå? Hvordan går det? koselig?

Jepp, lille gutt har kommet vettu i uke 31+3
Han kom ca 9 uker før termin.. 4 november i stede for 5 januar.

Han var 40 lang, veide 1738 og hode 29,5
Så han var egentlig ganske stor til og være født i uke 31

Var på sykehuset i 20 dager før vi kunne reise hjem.. Var utrolig tøft i begynnelsen, premature ( for tidlig fødte ) er veldig plaget med mage smerter, han gråt hele tiden.. Men dagen etter at han ble 3 mnd så stoppet det så og si.. Så nå er det mye bedre )
Han er en kjempe glad gutt, smiler, ler og prater så det synger i veggene hehe.
Så nå er det veldig koselig, men det var jo veldig tøffe mnd når han gråt så mye.. ingenting hjalp..
Men nå er han 4 mnd og veier mellom 5500-6000, så han har blitt en stor og flott gutt!

[Luthien91]

Gratulerer han er nydelig

[lillesilla]

Gratulerer han er nydelig

Tusen takk

[catie90]

Gratulerer lillesilla Han er nydelig!

[Elskepusen]

hei hei.. hilser på her inne jeg og...
er jo ganske ung. føle iallefall eg veldig ung når eg skal til kontroll og slikt før de fleste andre på vente værelset er mykje nrmere 30 og oppover.

[susidusi]

Hei! Føler bare jeg må skrive noe her, siden jeg er i en utrolig vanskelig situasjon her..

Jeg er 17 år gammel, og har nettopp funnet ut at jeg er 4 uker på vei. Fortalte det til mamma og pappa ganske rask, men d reagerte bare med fortvilelse og sinne. Jeg ble veldig lei meg, og stengte meg inne på rommet mitt og gråt og gråt. Etterhvert kom mamma inn til meg og spurte meg om hvordan jeg hadde tenkt dette her. Jeg visste jo så klart ikke, men jeg har ALLTID vært en motstander av abort, og jeg tror ærlig talt ikke at jeg hadde taklet en abort. Jeg går mitt 2.år på videregående skole, og har egentlig alltid hatt store planer om å få en god utdanning og deretter en bra jobb. Barnefaren er like gammel som meg, men vi har ikke vært sammen så lenge, og vi bor ikke sammen.

Den aller første tanken som streifet meg når jeg fant det ut var at jeg aldri i verden kom til å klare å ta vare på et barn. Jeg har NULL inntekt, og det skremmer livet av meg at jeg kanskje ikke klarer å gi barnet mitt alle de materielle ting det trenger. Men når jeg har fått fordøyd tanken så tenker jeg som så; i begynnelsen vil jeg (håper jeg) få bo hjemme/evt i kjellerleilighet hos besteforeldrene mine til en billig penge. Dette tror jeg ville blitt nødvendig uansett, siden jeg vil trenge mye hjelp, råd og veiledning. Siden jeg og kjæresten min ikke har planer om å bo sammen (da det blir problematisk pga lang vei til skolen), har jeg regnet ut at jeg vil motta rundt 16.000 i mnd(?) om jeg ikke har misforstått. Jeg tenker da at jeg vil kunne legge av mye penger hver mnd, som jeg kan samle opp til å leie/kjøpe et eget sted å bo etterhvert. Skolen kan jeg også klare, selv om jeg VET at det blir vanskelig. Men jeg er så absolutt et stå-på menneske som kan klare det jeg går inn for å klare.

Men det aller verste er at jeg ikke opplever den støtten fra familien min som jeg ønsker å få oppleve. I allefall ikke enda. De er fraværende og virker bare oppsatt av tanken på at jeg skal ta abort. Jeg er forferdelig usikker... og det sliter meg ned mentalt. Jeg trenger råd og oppmuntring fra flere av dere som har klart det før!!

[Kristine85]

Hei kjære deg!!

Det virker som du allerede har tatt en beslutning....Følg hjertet ditt og det du vil, att familien din ikkje støtter deg er forferdelig trist, men de tenker nok det samme som du tenkte i begynnelsen...De venner seg nok til tanken skal du se.
Sjøl har eg ikkje vært i samme situasjon, men min søster ble gravid når hun var 17 år også, det har gått kjempe bra, datteren hennes (altså niesen min) er nå 3 år og hun har 1 år igjen av utdannelsen...Hun har klart det kjempe fint.
Økonomisk støtte det får du, så økonomisk klarer du deg nok helt fint
Skjønner att dette er vanskelig for deg, men tror du klarer dette helt fint, utdannelsen kan du ta underveis, det blir nok tøft, men du virker som en stå på person Ut fra det du skriver så virker det som barnefaren vil være involvert, og der vil du jo få hjelp også, og mest sansynlig vil familien din støtte deg etterhvert

Masse lykke til

[bejbi]

det høres virkelig ut som en tøff situasjon du er i. men som Kristine skriver over, det virker som du har bestemt deg. Med støtte fra familie, så vil man som altids klare seg.. jeg er jo ikke ung mamma selv, selv om jeg skulle vrt det.. (skulle fått baby nå i september, men mistet) og jeg skjønner hvordan du har det med tanke på skole.. selv er jeg ferdig utdannet nå til sommeren, men ja.. jeg lurte jo på hvordan jeg skulle klare meg ut skoleåret. og jeg lurte på jobb og økonomi.. jeg har veldig liten inntekt, ikke nok til å flytte hjemme i fra.. (eller inntekten er bedre nå enn det den var tidligere i år.)
det å få barn er et stort ansvar, men også en stor glede! og det at dine foreldre ikke er så glad nå..vel.. mine foreldre var ikke glad på mine vegne for å si det slik, og jeg har vrt sammen med kjresten min i halvannet år.. men de vente seg til tanken.. det er jo en liten omveltning for dine foreldre, som plutselig skal bli besteforeldre.. de vil nok se på deg som deres lille jente, og blir gjerne litt overbeskyttende.. men etter som tiden går så vil det nok bli lettere, og de kommer til å elske barnet kjempe mye når det blir født!
og uansett, så er det ditt valg! det MÅ du huske på! ikke ta abort fordi dine foreldre, kjresten din eller noen venner sier du skal gjøre det.. om du vil ta abort, adoptere vekk eller beholde, det skal være du som velger ikke andre..
jeg tok ikke abort, men jeg hadde en spontan abort.. og jeg tok det ikke noe lett.. (det var jo ikke valgfritt da.. men ja..) jeg kjente på kroppen fra dag en at jeg var gravid, og når jeg mistet så følte jeg meg tom..jeg har vært deprimert i flere mnd, men begynner å komme meg nå.. og det var pga en spontan abort.. og jeg kjenner selv i roten av hjertet at jeg aldri kunne tatt en abort.. selv om jeg også respekterer de som klarer å ta et slikt valg.. for det er som oftest en grunn bak! man vet aldri hele historien. men så er det så veldig mange som angrer ved abort, og ønsker å få barnet tilbake.. med en gang ingrepet er gjort, så er det ingenting å gjøre for å få det tilbake. og det er iallefall veldig viktig å være klar over!
en venninne av meg fikk barn når hun var 16år.. hun gikk da på vg1. Hun har en nydelig sønn nå på 2år, og fullfører videregående nå til sommeren.. hun har jo hatt sine opp og nedturer, men også mange gleder. med mye støtte fra familie og venner. så lenge man går inn for å klare utdannelsen, så tror jeg det er utrolig hva man klarer.. man ser jo også på unge mødre, det er så mange unge mødre som klarer seg kjempe fint!
uansett hva du velger, det er ditt valg!
gratulerer med graviditeten, og lykke til videre

[Kristine85]

Og gratulerer så masse med en liten spire

[susidusi]

Hei kjære deg!!

Det virker som du allerede har tatt en beslutning....Følg hjertet ditt og det du vil, att familien din ikkje støtter deg er forferdelig trist, men de tenker nok det samme som du tenkte i begynnelsen...De venner seg nok til tanken skal du se.
Sjøl har eg ikkje vært i samme situasjon, men min søster ble gravid når hun var 17 år også, det har gått kjempe bra, datteren hennes (altså niesen min) er nå 3 år og hun har 1 år igjen av utdannelsen...Hun har klart det kjempe fint.
Økonomisk støtte det får du, så økonomisk klarer du deg nok helt fint
Skjønner att dette er vanskelig for deg, men tror du klarer dette helt fint, utdannelsen kan du ta underveis, det blir nok tøft, men du virker som en stå på person Ut fra det du skriver så virker det som barnefaren vil være involvert, og der vil du jo få hjelp også, og mest sansynlig vil familien din støtte deg etterhvert

Masse lykke til

Tusen hjertelig takk for støttende ord! Du aner virkelig ikke hvor mye jeg trengte å høre at ting går bra akkurat nå!

Når det gjelder barnefaren så vil han nok være involvert ja. Men han er heller ikke videre begeistret for det valget jeg har tatt.. Men han sier at han støtter meg uansett hvilket valg jeg tar, og det tror jeg at han gjør

[susidusi]

det høres virkelig ut som en tøff situasjon du er i. men som Kristine skriver over, det virker som du har bestemt deg. Med støtte fra familie, så vil man som altids klare seg.. jeg er jo ikke ung mamma selv, selv om jeg skulle vrt det.. (skulle fått baby nå i september, men mistet) og jeg skjønner hvordan du har det med tanke på skole.. selv er jeg ferdig utdannet nå til sommeren, men ja.. jeg lurte jo på hvordan jeg skulle klare meg ut skoleåret. og jeg lurte på jobb og økonomi.. jeg har veldig liten inntekt, ikke nok til å flytte hjemme i fra.. (eller inntekten er bedre nå enn det den var tidligere i år.)
det å få barn er et stort ansvar, men også en stor glede! og det at dine foreldre ikke er så glad nå..vel.. mine foreldre var ikke glad på mine vegne for å si det slik, og jeg har vrt sammen med kjresten min i halvannet år.. men de vente seg til tanken.. det er jo en liten omveltning for dine foreldre, som plutselig skal bli besteforeldre.. de vil nok se på deg som deres lille jente, og blir gjerne litt overbeskyttende.. men etter som tiden går så vil det nok bli lettere, og de kommer til å elske barnet kjempe mye når det blir født!
og uansett, så er det ditt valg! det MÅ du huske på! ikke ta abort fordi dine foreldre, kjresten din eller noen venner sier du skal gjøre det.. om du vil ta abort, adoptere vekk eller beholde, det skal være du som velger ikke andre..
jeg tok ikke abort, men jeg hadde en spontan abort.. og jeg tok det ikke noe lett.. (det var jo ikke valgfritt da.. men ja..) jeg kjente på kroppen fra dag en at jeg var gravid, og når jeg mistet så følte jeg meg tom..jeg har vært deprimert i flere mnd, men begynner å komme meg nå.. og det var pga en spontan abort.. og jeg kjenner selv i roten av hjertet at jeg aldri kunne tatt en abort.. selv om jeg også respekterer de som klarer å ta et slikt valg.. for det er som oftest en grunn bak! man vet aldri hele historien. men så er det så veldig mange som angrer ved abort, og ønsker å få barnet tilbake.. med en gang ingrepet er gjort, så er det ingenting å gjøre for å få det tilbake. og det er iallefall veldig viktig å være klar over!
en venninne av meg fikk barn når hun var 16år.. hun gikk da på vg1. Hun har en nydelig sønn nå på 2år, og fullfører videregående nå til sommeren.. hun har jo hatt sine opp og nedturer, men også mange gleder. med mye støtte fra familie og venner. så lenge man går inn for å klare utdannelsen, så tror jeg det er utrolig hva man klarer.. man ser jo også på unge mødre, det er så mange unge mødre som klarer seg kjempe fint!
uansett hva du velger, det er ditt valg!
gratulerer med graviditeten, og lykke til videre

Åh, så leit å høre at du mistet den lille spiren din Håper du det klaffer for deg snart!

Tusen takk, jeg setter pris på svaret ditt. Det er slike mennesker som dere som gjør dagen litt lettere veitu

[bejbi]

Åh, så leit å høre at du mistet den lille spiren din Håper du det klaffer for deg snart!

Tusen takk, jeg setter pris på svaret ditt. Det er slike mennesker som dere som gjør dagen litt lettere veitu

takk for det håper jeg også

det er jo bra jeg tror du kommer til å bli en flott mor, men du vil nok møte noen hindringer.. men det gjør man nok om man er 16 eller 30.. masse lykke til!

[Eclips]

Hei
Melder meg inn her eg også før det blir forseint
Selv er eg 24 år, min mann er 26. Sammen har vi lille A født 10 april 2009 er ggravid igjen no i uke 16 i dag . Venter nr2 i November og gleder oss masse

Selv synest eg starten på den nye familien var tøff overgang, men gjekk over de første 6 ukene No er hele familien bare perfekt og vi koser oss Men til tider da trøttheten melder seg og mye i huset som skulle vert gjørdt men ikke noe skjer, blir livet fort tøft igjen :P Men går over igjen da alt blir gjordt samt en god natte søvn

[susidusi]

takk for det håper jeg også

det er jo bra jeg tror du kommer til å bli en flott mor, men du vil nok møte noen hindringer.. men det gjør man nok om man er 16 eller 30.. masse lykke til!

Ja, det er altså bare den økonomien som bekymrer meg mest. Klarer ikke å slutte å tenke på det heller..