Ung og gravid

[bejbi]

Ja, det er altså bare den økonomien som bekymrer meg mest. Klarer ikke å slutte å tenke på det heller..

det bekymret meg også.. og jeg HAR jo ekstrajobb..men i å med at den bare er ekstra, så tror jeg ikke jeg har noen særlige rettigheter.. pluss sjefen ville bevisst gi meg mindre vakter...
men det du må gjøre er å bestille en time hos nav og få mer info om alle rettigheter du har og stønader osv
det ordner seg som altids, men det blir nok ikke så veldig mye til overs at man kan kjøpe det siste nye på moten eller den dyreste sminken osv.. og man har nok ikke SÅ mye råd til å kjøpe sg nye filmer og klær osv.. så det er viktig å holde styr på alle inntekter og utgifter
men jeg skjønner deg VELDIG godt! det skal nok ikke være lett..staten mener at vi blir for gamle før vi får barn, og det er ikke rart med alle de dårlige ordningene.. men som sagt, snakk med nav

[susidusi]

det bekymret meg også.. og jeg HAR jo ekstrajobb..men i å med at den bare er ekstra, så tror jeg ikke jeg har noen særlige rettigheter.. pluss sjefen ville bevisst gi meg mindre vakter...
men det du må gjøre er å bestille en time hos nav og få mer info om alle rettigheter du har og stønader osv
det ordner seg som altids, men det blir nok ikke så veldig mye til overs at man kan kjøpe det siste nye på moten eller den dyreste sminken osv.. og man har nok ikke SÅ mye råd til å kjøpe sg nye filmer og klær osv.. så det er viktig å holde styr på alle inntekter og utgifter
men jeg skjønner deg VELDIG godt! det skal nok ikke være lett..staten mener at vi blir for gamle før vi får barn, og det er ikke rart med alle de dårlige ordningene.. men som sagt, snakk med nav

Jeg har ingen inntekt.. Det har ikke barnefar heller.. Så vi e liksom VELDIG avhengig av støtten vi får fra staten :/ det er litt kjipt å ikke kunne være selvstendig, men sånn er det nå bare. Jeg skal snakke med nav så fort som ting har roet seg her i heimen. (Foreldrene er fortsatt rabiate og nærmest trygler om en abort....)

[Luthien91]

Min mamma begynte også å grine og kjefte hysterisk, men nå har hun begynt å glede seg og syns det er kjempe kjekt

[Kristine85]

Jeg har ingen inntekt.. Det har ikke barnefar heller.. Så vi e liksom VELDIG avhengig av støtten vi får fra staten :/ det er litt kjipt å ikke kunne være selvstendig, men sånn er det nå bare. Jeg skal snakke med nav så fort som ting har roet seg her i heimen. (Foreldrene er fortsatt rabiate og nærmest trygler om en abort....)

Det er jo faktisk ditt valg!!! Så utrolig dumt att hun oppfører seg på den måten! Skjønner jo att hun vil ditt beste og nok helt sikkert gjør dette for å tenke på utdannelsen din...Men hun har jo barn sjøl og vet kor fantastisk det er å få barn...Man kan klare det meste om man går inn for det

Stå på du

[barnimagen92]

Jeg er ung mamma fra Fredrikstad og vil gjerne komme i kontakt meed andre unge mødre. Som kanskje kan komme med noen tips og dele tips.. send meg melding^^

Termin i noveember

[SpaceLordArts]

Hm, denne tråden var interessant. Jeg kan kanskje fortelle litt om meg da.

Jeg er da nok en 17åring som ble uplanlagt gravid. Han/hun (ser på den som jente fordi ultralyden ikke viste penis) er svært ønsket. Vi gleder oss hver dag, vi prater om det hver dag, og vi vil egentlig ha den med en gang.

Jeg er ellers ganske svarthåret, bruker mye sminke og går i grungeklær. Hører på rock, og skal lære ungen å høre på det samme.

Jeg fikk vite at barnet liker at jeg synger til den, så det blir en del Led Zeppelin til den. Jeg har enda ikke bestemt meg for om jeg skal bli journalist eller fotograf, men på sidelinjen skal jeg være kunstner (http://spacelordarts.deviantart.com/gallery/).

Vi skal kalle lillingen for Lillan Merete (Lillan etter bestemoren til min kjære, Merete etter tanten min som døde i krybbedød) eller Helge Johannes (etter min bestefar).

Vi har allerede alt av utstyr, utdanningen min blir ingen problem, min kjære jobber for å forsørge oss helt til jeg får lillingen inn i barnehage slik at jeg kan jobbe også.

Jeg er fra Tromsø, og har ingenting annet enn støtte. Min mor har allerede kastet seg i strikkingen av jenteklær (hun er svært flink til å gjette kjønn). Min far ville ha utralydbildet, og svigers har allerede spurt om de kan passe den mye.

Det kom som en overraskelse for alle, men det er hell i uhellet.

[Luthien91]

Så bra at de tok det så posetiv og støtter deg sånn

[LillyBelle91]

Interessant tråd, ja.

Jeg er ei jente på 20 år og ble gravid som 19.
Jeg fant det ikke ut før i midten av 6mnd! Jeg hadde ingen symptomer, gikk på p-piller og stresset veldig da jeg nettopp hadde begynt på skolen igjen. Jeg har mistet mensen en gang før hvor jeg da også stresset veldig mye, og det hadde vært veldig mye kluss med mensen tidligere pga bytte av merke på p-pillene, jeg hadde da plutselig mensen tre uker og 1uke uten en mnd, så jeg sluttet med p-pillen i to mnd for å ordne det igjen for så å starte med p-pillene igjen. Dette gikk helt fint, men juni/juli skiftet i fjor (altså et halvt år etter) ble jeg altså gravid uten å legge merke til det.

Som jeg skrev lenger opp, vi fant det altså ikke ut før i midten av 6mnd. Jeg hadde som sagt ikke noen symptomer i det hele tatt, og magen begynte å synes litt rett før jul i fjor. Da vi var oppover på besøk hos familien min for å feire julaften, gjorde moren min meg oppmerksom på at det så ut som at jeg var gravid. Jeg ble litt forskrekka, men når jeg da tenkte meg litt om hadde jeg hatt en liten mistanke om det i bakhodet den siste tiden men ikke tenkt noe mer på det da jeg konsentrerte meg veldig om skolen. (Moren min mente jeg kanskje kunne være 3mnd på vei)
Så da vi dro hjem og butikkene åpnet igjen og jeg hadde fått stipendet mitt dro jeg sammen med en venninne på senteret og kjøpte to tester og tok dem. Begge viste positiv. Noe jeg selv visste at de kom til å være, hvertfall etter at moren min trodde at jeg kunne være maks 4mnd på vei.
Jeg turte ikke å fortelle det til kjæresten min med en gang, så jeg ventet til kvelden etter at vi hadde vært på visning på en leilighet. Jeg kan med hånda på hjertet si at det er det verste jeg har gjort, jeg har aldri vært så nervøs før som det jeg var da. Jeg visste at han kom til å si at han ville at jeg skulle ta abort, og det gjorde han også. Han ville ha meg på legevakta og sykehuset. Første vi gjorde da legesenteret åpnet var å ringe legen min, det var første gangen jeg var hos fastlegen min her nede, men hun kunne desverre ikke gjøre noe, så vi fant ikke ut hvor langt jeg var på vei, så jeg fikk bare papirer på abort selv om det egentlig ikke var aktuelt for meg å ta abort.
Jeg fortalte også moren min at jeg var gravid, og hun ble kjempe glad for at hun skulle bli bestemor i en såpass ung alder, men da hun fant ut at samboeren min ville at jeg skulle ta abort ble hun nesten irritert på han.
Siden legen min ikke kunne hjelpe meg, dro vi på sykehuset for å få en time der på UL og da måtte vi vente en ukes tid.

Endelig på sykehuset og UL blir jordmoren og studenten som var med henne veldig sjokkerte og trodde ikke at jeg var så langt på vei som jeg var da jeg nesten ikke hadde mage i det hele tatt. Så de måtte få inn en jordmor til og til slutt en lege. Til slutt tok legen med seg oss til kontoret hennes med bedre UL-utstyr, og da fant vi ut hvor langt jeg egentlig var på vei. Jeg fikk sjokk, men ble samtidig veldig glad. Samboeren min ble likblek først men så kom verdens bredeste smil! Jeg satt der ved legen med tårer i øynene og var kjempe redd men samtidig overlykkelig.
Vi prøvde å se om vi kunne se kjønnet på knerten i magen, med kneip seg sammen slik at vi ikke kunne se noe.
Vi fikk time til en kontroll til på sykehuset to uker etter m/UL og da fikk vi vite kjønnet. Vi skulle få en liten prinsesse, og da ble samboeren min bare enda mer glad. Like etter fikk vi leilighet på to etasjer og flyttet inn i starten av februar.

Jeg fikk et veldig kort svangerskap da tuppa kom 29.mars i år. Vi har fått støtte fra begge familiene hele veien og det har ikke vært snakk om noe negativt selv om det har vært snakk om at jeg måtte prøve å få gjort ferdig utdannelsen min og at det var litt feil tidspunkt for oss å bli foreldre på. Men hva kan man gjøre? Alternativet var å adoptere henne bort- noe som IKKE var aktuelt for meg eller samboeren min.
Det har ikke alltid vært lett, men vi har klart oss bra! Hun var veldig ønsket selvom det ikke var det mest ideelle tidspunktet.

Vi har fått verdens nydeligste prinsesse og vi har det bra, klarer ikke se for meg livet uten henne eller samboeren min nå- de er begge det beste som har hendt meg <3

[littleheart]

Hei!
Jeg er 18 år å 5+3 uker på vei, min samboer og forlovede er 27 år
Først var dette med graviditet veldig skummelt, og det var mange tanker som surret oppi hodet mitt, men nå er jeg bare så utrolig glad å lykkelig! Selvfølgelig er det mange ting å tenke på, man skal jo bli foreldre. Men jeg tror ikke det at jeg er så ung kommer til å gjøre meg til noe dårligere mamma enn om jeg hadde vært 25.

[Theresebaby]

Eg er 20 år venter mitt første barn med min samboer!

[Maria_95]

Har selv nettopp fylt 16 og er gravid.
Det vanskeligste er hvordan folk rundt meg kommer til å reagere.
Min familie støtter meg, men jeg kjenner en del som jeg ikke er sikker på vil reagere på samme måte når de finner det ut.
Det får jeg vel bare ta som det kommer. Familien min har sagt tydelig flere ganger at hvis jeg blir uglesett av noen, er de ikke verdt å bruke energien min på. Jeg er heldig med at de nærmeste støtter meg!
Kjenner at jeg har utrolig mye jeg lurer på, så jeg satser på at dette nettstedet kommer til å være til hjelp.

[Mimmi900]

Gratulerer med graviditeten! Det er godt å høre du har familien på din side, er det som er det viktigste. Hva andre mener er ikke verdt å bruke tid på Håper du vil få en flott graviditet!

Da er vi to som har masse vi lurer på! Dette blir spennende og kjempe koselig og minnerikt!