Følelser.....

[lost in space]

som noen vet, blir jeg veldig konfrontert med mine følelser om dagen, og jeg synes det er ekstremt vanskelig å snakke om, er det flere av dere som har det slik?

nå har jeg riktig nokk et "platt" følelses register, men hva synes dere gutta, er det enkelt å snakke om dyptgåenede følelser?

(jenter dere vet dere kan si ting her dere også, så bare fyr løs!!!)

[wander]

Jeg fyrer løs, jeg...

Jeg syns det er vanskelig å snakke om dype følelser selv om det skal være mannen som visstnok skal ha det sånn...

Det er helt greit å si at jeg er sint eller irritert, eller blid og glad. Men, jeg bruker sjelden uttrykket "lykkelig"... og i hvert fall ikke "ulykkelig"...

Jeg sier ofte til mannen min at jeg er glad i han og elsker han, men jeg føler at det går greit fordi jeg har sagt det så mange ganger. Det var kjempeskummelt å si det de første gangene, og det tok lang til før jeg sa det uten at han hadde sagt det først.

Og som jeg såvidt nevnte over her; det er vanskeligere å snakke om vonde følelser enn gode følelser...

[SmAsHeR]

Ja må si meg enig med wonder, er greit nok og snakke om gode følser, det faller vel mere naturlig.
Men snakke om dyptgående og vanskelig, triste og sårende følser er mye vanskeligere og kommer absolutt ikke frem helt av seg selv..

[lost in space]

burde det ikke være like lett å snakke om negative, som posetive egentlig? jeg er ikke flink, men er jo greit å diskutere det.

når man sier man er lykkelig, klarer dere å forklare hvorfor dere er lykkelige?

[gurohelene]

interessant tema, losten....
jeg er et lykkelig menneske og kan godt definere hvorfor: jeg har STORT sett oppnådd det jeg ville her i livet.
jeg har en mann som elsker meg, jeg har fått en sønn som jeg egentlig bare kunne drømme om å få.
kan stå opp om morraen og vite at jeg kan gi sønnen min alt han trenger. jeg slipper å dra han ut av senga og stresse på om morraen fordi vi voksne skal på jobb...
han kan stå opp når det passer og så bruker vi dagen sammen, koser oss og har det gøy.
lykke kan ikke kjøpes for penger, så jeg forbinder ikke lykke med materielle goder.... selv om vi eier mer enn mange andre.
klart at det også er mindre gode ting i livet mitt (sykdom og sekundær infertilitet), men jeg velger å heller fokusere på de gode tingene, på det jeg faktisk har fått til i livet mitt.

[wander]

lykke kan ikke kjøpes for penger, så jeg forbinder ikke lykke med materielle goder.... selv om vi eier mer enn mange andre.

Jeg er helt klart enig med deg i at lykke ikke kan kjøpes for penger, men så sier du også at dere eier mer enn mange andre, og jeg tror det er de som har litt ekstra i hverdagen, slik at man ikke trenger å være bekymret for om det skal gå rundt som klarer å se lykke i andre ting enn det materielle.

Jeg er klar mer lykkelig nå, for nå har vi det romslig økonomisk (ikke veldig, men jeg er aldri på minussiden lengre) - da jeg var alene med barna trivdes jeg med å være alene, men jeg var ikke lykkelig allikeve, fordi jeg hele tiden var bekymret for økonomien, og jeg rota det skikkelig til med masse inkasso og slikt. Helt klart en lykkefaktor at økonomien er i orden...

klart at det også er mindre gode ting i livet mitt (sykdom og sekundær infertilitet), men jeg velger å heller fokusere på de gode tingene, på det jeg faktisk har fått til i livet mitt.

Det tror jeg er kjempeviktig; Å fokusere på det som er bra. Da vil man også få en følelse av at livet er bra. Jeg gjør det så mye jeg bare klarer jeg også... prøver i hvert fall...

[gurohelene]

du sier mye fornuftig Wander.... vi har egentlig vært i begge ender av pengeskalaen... unge og lut fattige, så begge i jobb og romslig økonomi. så ble jeg sykemeldt og måtte på omskolering, samtidig som vi kjøpte hus... det gjorde ikke underverker for lommeboka kan man si.
men alt i alt så har vi det veldig bra, mannen har en godt betalt jobb slik at jeg kan være hjemme med ungen. det er en luksus ikke alle kan unne seg... så jeg er veldig takknemlig og lykkelig for det jeg har

[MI-87]

Jeg er ikke flink til å snakke om følelser, men det har aldri vært vanlig heller i min familie eller når jeg vokste opp. Vi tier om de store tingene og det sitter nok igjen, tviler på at jeg noensinne blir spesielt 'åpen'. Da må jeg isåfall treffe en som virkelig ser meg.