To valgmuligheter. Ingen av dem var til å leve med.

Foto: Shutterstock.com ©

Da jeg var liten jente hadde jeg, som de fleste andre, en drøm: Finne drømmemannen og stifte familie. Og – jeg traff drømmemannen! Greit nok, alt var ikke perfekt mellom oss, men han var Den Rette for meg…

Etter å ha bodd sammen i to år ble vi enige om at vi skulle forsøke å få barn. Vi slet et års tid med skuffelser og legebesøk. Til slutt fikk vi den tunge beskjeden om at vi ikke fikk hjelp til å bli gravide før vi begge hadde fått oss arbeid – selv om vi hadde spinket og spart penger og kunne betalt med sparepengene.

Vi ga ikke opp. Min mann søkte masse jobber, vi ba til Gud, jeg ble deprimert, isolert – også fra min mann. Han kunne ikke si eller gjøre så mye annerledes og jeg fortsatte å bruke eggløsningstester. Ingen av oss ville gi opp prosjektet vårt!

Vi danset og lo...

Tidlig en mai-morgen i år kom den utrolige nyheten fra graviditetstesten: Positiv! Jeg var gravid! Mannen min lå og sov, men jeg hoppet opp i sengen til ham og danset av glede før jeg viste ham testen. Han fikk den samme reaksjonen: Sjokk – hvordan… vi kunne jo ikke få barn uten hjelp… Oj, vi var så glade og dro rett til legen for å få det bekreftet. Og det var sant…

Vi gikk ut av legesenteret, sjokkerte og redde. Vi snakket mye sammen og begynte å legge planer. Vi gledet oss veldig til å få en baby sammen. Vi handlet allerede inn noen ting til babyen, vi ville ha noe allerede nå som minnet oss om det herlige som skulle skje!

Det gikk to måneder og vi hadde ikke fortalt det til noen at jeg var gravid, heller ikke familiene visste om det. Vi bestemte oss for å ta en ferie en stund for å komme oss litt vekk.

Vi dro til min manns familie i Tunisia. Jeg hadde ikke hatt så mye kontakt med familien hans, vi kjenner hverandre knapt, for å si det sånn, fordi de bor så langt unna. Det kunne være en god ide og passe anledning til endelig å bli bedre kjent, samtidig som solen og varmen fristet mens regnet plasket ned her hjemme. Jeg hadde vært der en gang før, på en ukes ferie og hans mor har besøkt oss en gang, ikke mer.

Vi dro i juli og planla et to måneders opphold – med retur midt i september, dagen før ultralyd og time hos jordmor!

Denne historien ble "Ukens historie" Forfatteren av denne ukes historie får produkter fra Restylane. Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Ville bli fornærmet

Da vi kom til Tunisia var hele familien hans samlet og det var god stemning. Vi fikk en varm velkomst. Vi overnattet hos dem første natten, så sa jeg til min man at vi måtte sjekke inn på et hotell. Han sa det kunne vi ikke, siden familien hans ville bli fornærmet om vi hadde gjort det fordi deres kultur ikke aksepterer sånt, Det var på en måte frekt overfor dem. Det måtte jeg bare godta og dermed ble vi boende hos dem.

Etter å ha vært der en uke begynte problemer å dukke opp.

Jeg er vant med den norske måten, der en kvinne har rett til å snakke med sin mann som hun vil og ikke være en dørmatte, men familien hans forsto ikke sånt og mente at jeg ikke hadde respekt for min mann. De blandet seg så og si i alt i vårt forhold.

Det gikk meg på nervene at de ikke kunne passe sine egne saker. Sønnen deres er en voksen mann, men de behandlet han som om han skulle vært en liten unge.

Ikke si dem i mot!

Problemet er at mannen min er en rolig type som sier lite og føyer seg for det meste etter det familien hans sier. For han er det sånn at man aldri skal bli sur eller sint på sin mor og far, uansett hva de gjør, uansett hvor feil de tar. Han mener at det ikke er riktig å heve stemmen sin eller si sin mening i det hele tatt. Mens jeg derimot, er mer sånn at jeg snakker uansett, om det er min mor eller far så sier jeg ifra om de går over grensen, jeg kan bli sur og sint på dem. Selvsagt skal man ha respekt for sin familie. Men når de ikke har respekt, da er det noe annet.

Og der ligger litt av våre problemer, at det ikke finnes en gjensidig respekt.

Jeg fikk nok av at vi kranglet med hans familie om små og unødvendige ting. Jeg hadde ikke styrke mer og ville bare nyte ferien min.

Jeg ble bedre kjent med moren enn faren hans. Faren er vanskelig å forstå, han er veldig bestemt, en egoistisk mann.

Moren derimot, er mer en som har ikke så mye å si og føyer seg.

Brødrene hans viste ingen interesse for å bli bedre kjent med meg. Jeg snakket med min mann om at hans far ikke likte meg. Min mann mente det var fordi vi hadde kranglet mens han hørte på, og at det ikke var akseptabelt at en kvinne kunne si mot sin mann.

Uten pass

Mannen min måtte fornye passet sitt, siden den var gått ut på dato og ferien vår nærmet seg slutten.

En uke før vi skulle reise så gikk vi for å hente passet hans, men der fikk vi beskjed at faren til min mann hadde vært innom og hentet passet for lenge siden.

Det var jo veldig rart at han eller moren ikke hadde fortalt oss det, men for min mann så var det som vanlig ikke noe problem.

Da vi kom hjem spurte ikke min mann om passet sitt engang, Jeg maste om at han skulle spørre faren sin om han kunne få passet. Så tragisk, tenkte jeg, at er det mulig at man kan være så redd sin egen far.

Da begynte jeg å bli litt redd og masse rare tanker dukket opp i hodet mitt.

Til slutt spurte han moren sin. Hun sa at passet ikke var hos faren hans, han hadde gitt den til en politimann som han kjente for å ”fikse” militæret sånn at han ikke skulle bli stoppet på flyplassen. Dette hadde jeg null peiling på, ingen hadde fortalt meg at jeg kunne risikere å måtte forlate min mann der nede til militærtjeneste, hadde jeg visst det så ville jeg aldri reist.

Men det var nå blitt en annen sak, vi ikke hadde tiden på vår side. Avreisedagen nærmet seg – vi hadde ikke noe pass.

Fem måneder på vei

Jeg var nå snart fem måneder på vei. Kjente det på kroppen, ble fort sliten. Jeg var stresset og deprimert over forholdene vi bodde under, spiste og drakk lite, varmen var en påkjenning.

Mannen min viste at det var umulig for meg å bli i Tunisia og samtidig reise uten han var jo ikke heller et alternativt for meg, spesielt i denne situasjonen.

Jeg begynte etter hvert å forstå at det egentlig ikke dreide seg om militæret, det hele var at familien hans hadde en plan om få han til å bo der og få han til å forlate meg. Faren hans hadde hatt passet hans fra dag en hjemme hos seg, viste det seg.

Jeg overhørte at min manns bror flere ganger forsøkte å overtale ham til å forlate meg.

Moren hans spilte den uskyldige som ikke kunne gjøre så mye annet enn å bare slippe en frekk kommentar. Hun trodde at jeg gikk på det spillet hennes og at jeg ikke forsto hvor ond hun var.

Det var nå fire dager til vi skulle reise og jeg hadde seriøst ikke mer tålmodighet igjen. Da begynte tårene og renne uten stopp og jeg kranglet med min mann og ba tynt om at dette måtte ta slutt. - Enten så gir han deg passet eller så går vi fra hverandre og du får ikke se ungen din, sa jeg, jeg ville jo ikke fysisk hindre ham fra det, men med den lange avstanden ble det jo vanskelig? Tunisia var ikke noe for meg.

På tide å si fra

Jeg sa til han at nå var det på tide å fortelle dem at jeg var gravid, kanskje det kunne få dem til bry seg litt mer?

Han gikk og fortalte moren sin at jeg var gravid i femte måned. Hun ble så sur på han at hun ikke så på sønnen sin lenger.

Problemet er at jeg og min mann har holdt en del hemmeligheter fra familiene våre. Det første er at min og hans familie ikke vet at vi er gift. Og dermed kunne vi ikke fortelle om graviditeten da ingen av dem aksepterer barn utenfor ekteskap.

Min familie er ikke så stor som hans, faren min er død, brødrene mine er gift, bor ikke i samme by som oss og har ikke så mye kontakt med meg, mor og min søster.

Mens hans familie er samlet og blander seg opp i alt deres barn gjør.

Så det var et dilemma vi selv hadde satte oss i. Vi hadde forsøkt å samle familiene slik at de kunne bli enige og bli kjent med hverandre slik at vi kunne gifte oss, men faren hans hadde liksom aldri tid til å komme. Det er derfor vi forhastet oss og ble gravide uten at noen ga sin velsignelse. Søsteren til min mann var høygravid og moren stresset med henne og brydde seg ikke om vårt ”problem”.

Et valg, ingen løsninger

Dagen etter kom min mann og sa at hans mor hadde presentert en ”løsning”. Han virket både glad og nervøs på samme tid. Moren hadde sittet oppe hele natten, dette var viktig. Min mann kunne få passet tilbake, men på en betingelse: At jeg tok abort.

Alternativt ville jeg aldri mer få se min mann.

Dette slo meg så hardt at jeg seriøst ikke fikk puste. Hvordan kunne en mor gi et så ondt valg til sin sønn?

Hun visste at jeg neppe fikk støtte fra min egen familie siden jeg har løyet til dem så mye. Og jeg hadde ikke energi eller styrke til å ta sjansen på å få støtte. Jeg kunne ikke klare meg alene.

Moren hans kom og snakket med meg og sa det var det beste å ta abort. Jeg sa at jeg var kommet så langt på vei at det kanskje var farlig. Hun svarte bare neida, det skulle gå så fint, at det var en enkel prosedyre som jeg ikke skulle være redd for.

Jeg var så usikker, jeg ville så gjerne beholde ungen. Jeg hadde fått så mye kjærlighet til min baby, kjente at den sparket. Jeg var så sjokkert og ensom. Jeg trengte min nydelige mamma så mye, men hun var så langt unna og de menneskene her var så kalde.

Jeg hadde telt dagene til jeg skulle på ultralyd så jeg kunne få se ungen min. Hvordan kan jeg gi opp noe som var en del av meg?

Men jeg ville heller ikke miste min mann. Jeg elsket han så mye, vi har opplevd så utrolig mye sammen. Og mannen min mente at det var riktig og ta abort. Han mente at vi kom til å såre så mange hvis vi skulle beholde babyen.

Legen: 18 uker på vei

Jeg sa til slutt ja til abort. Vi dro til en lege og hun tok ultralyd for å se hvor langt på vei jeg var. Jeg så babyen min og tårene rant. Jeg måtte bare spørre legen om kjønnet, legen ville ikke si det og hun prøvde så godt hun kunne for å ikke vise babyen på skjermen. Men jeg maste og sa jeg ikke kunne gå uten å vite hvilket kjønn det var. Hun sa det var en jente. Mannen min var ved min side men viste ingen følelser. Det såret meg så mye at han ikke viste i det minste litt kjærlighet, det var jo tross alt hans unge også.

Legen sa at jeg var 18 uker på vei og at det var litt langt ute i svangerskapet, men det var mulig å fjerne det.

Jeg ba til gud om at legen skulle si at det ikke var mulig siden jeg var langt på vei. Men skjedde ikke.

Legen ga meg to piller og to puttet hun inni meg. Jeg skulle faste i sju timer og så komme tilbake når pillene hadde begynt å virke. På vei tilbake begynte jeg å kjenne en smerte som lignet menssmerte, bare mye sterkere. Men det var ikke det som var det verste, jeg kjente babyen min sparke og bevege på seg, det var som om noen stakk meg gang på gang i hjertet med kniv, så vondt var det å tenke på å miste babyen.

Alene i rommet

Jeg ble sendt inn i et rom der skulle alt skje jeg fikk ikke ha noe med meg inn. Ikke engang min mann. De la meg i narkose og etter en times tid var det over. De trillet meg inn i rommet som min mann og moren hans ventet i og sa at jeg måtte være der en halv time før jeg kunne gå. Jeg var fortsatt litt preget av narkosen så jeg var ikke helt klar i hodet. Mannen min ga meg noe smertestillende og gikk ut for å hente noe å drikke.

Rett etter at han gikk begynte jeg å spy og kjente at det var noe som rant ut av underlivet mitt. Uten stopp, virket det som. Moren så på gulvet, det rant blod fra sengen min og hun tok vekk teppet og så at jeg var oversvømt med blod. Hun løp og hentet en sykepleier. Hun ropte etter hjelp og da kom flere leger og sykepleiere og så veldig bekymret ut, de løp og trillet meg inn det samme rommet som jeg tok abort på, ingen kunne komme inn. Jeg ble på ny lagt i narkose. Det som hadde skjedd var at jeg nesten hadde blødd i hjel og måtte få en stor blodoverføring. De fikk stoppet blødningen, legen sa at jeg var så svak at de ikke visste når jeg kunne få gå hjem igjen.

Hun sa komplikasjonene var kommet fordi jeg var så langt på vei med barnet. Og så ba hun om unnskyldning for at hun hadde utført aborten..!

Etter tre dagers opphold på sykehus fikk jeg endelig slippe ut, men reise til Norge fikk jeg ikke lov til, vi måtte utsette reisen minst en uke. Da jeg kom ut igjen fødte min manns søster en jente. De kom hjem etter en dag, friske som fisk og med en lykkelig svigfermor ved sin side. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gå uten å støtte meg på min mann.

Jeg var sengeliggende i over en uke, og moren hans viste seg ikke – hun var bare opptatt av hvor skjønn barnet til sin datter var. Søsteren var sur fordi min mann og jeg ikke besøkte henne etter at hun hadde født. Jeg var hjelpesløs, men ble overlatt til meg selv, ingen hjalp meg med noe praktisk.

Hjemme - med tankene...

Nå er jeg hjemme igjen og ting begynner å komme seg. Men sorgen er fortsatt der og kanskje vil den alltid være der.

Kan jeg leve med min mann etter alt det som skjedde? Og kan jeg glemme hvordan han sviktet meg uten å snakke eller i det minste fortelle sin familie hvor mye jeg betyr for han?

Han er seg selv igjen og viser meg kjærlighet, men jeg ser ikke på han som jeg gjorde før. Han beskyttet meg ikke, han sviktet meg. Tankene mine i hodet mitt sier han er en stor drittsekk og er et falskt menneske. Men samtidig så er det så vanskelig å gå sin vei når man er så dypt forelsket. Jeg er bare så skuffet over han og jeg vet ikke om man kan leve sammen om man går rundt og er skuffet og såret over sin kjære.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og hvilket valg jeg vil ta. Håper bare at jeg velger riktig denne gangen?