Sterk, liten keiser

2 Februar er vi i byen for å shoppe barnevogn. Dessuten skulle jeg innom legen en tur fordi jeg hadde på følelsen at han lå med rumpa ned ennå, så hun skulle sjekke det. Når jeg kom dit hadde hun brukket armen så hun fikk ikke kjent etter skikkelig.
Hun sendte meg da videre opp til sykehuset, men de hadde ikke ledig time før neste dag.

3. Februar tropper jeg opp på Lillehammer sykehus og forventet at en jordmor skulle sjekke hvordan han lå også ut igjen,
skulle jo møte vennegjengen på kafé etterpå. Kom inn til jordmor og hun hadde gjort klar til UL bare for å vær på den sikre siden. Jeg ga henne helsekortet mitt og hun utbrøt - "herregud jente, er du åtte mnd på vei? Hadde jeg tippet hadde jeg trodd du kom til førstegangs UL", altså 20 uker.

Hun konstaterte at han lå med hodet ned, ikke festet. Hun fortsatte å se litt, zoomet inn og ut og tok målinger her og der (b.la navlestrengåpning) før hun ringte på en lege, jeg ble litt stressa der jeg lå kan man si for plutselig sto det 2 leger og 3 jordmødre der og så skeptisk på skjermen. Jeg tenke jo selvfølgelig mitt at her er det noe skikkelig galt... Jeg har en tendens til å tenke negativt, men hva skulle jeg tro, da?

De lurte på om jeg hadde hatt vannavgang i løpet av natta noe jeg nektet bestemt på, men de måtte dra meg inn til gynekologisk undersøkelse bare for å få sjekket det. Det viste seg at legen hadde 30% feilmargin på magemålet fra dagen før.

De satte meg på CTG-målinger og sparketest og selvfølgelig sov bebisen min som en stein da, så jeg måtte drikke en liter med saft før de fikk sparkeutslag. Så ble jeg skrevet inn på fødeavdelingen og der skulle jeg være, i hvert fall de neste 24 timene til observasjon. De andre jeg lå på rom med hadde ligget der i 3 uker og knepet igjen fortidligfødsler, med forbud mot å forlate sengen. Det fikk heldigvis ikke jeg! Jeg ringte mamma lettere stresset og sendte melding til de jeg følte hadde behov for å vite om situasjonen.

Så kom fødselslegen inn (meget velutseende kar..) og han forklarte meg hva som var problemet. Babyen var under 2 kg og de trodde han kom til å få det bedre utenfor mors liv (litt kjip beskjed) og at de vurderte å sette meg i gang, men siden CTG målingene var så fine skulle de se det an over natta og ta det opp på morgenmøte.

Jeg fikk beskjed om å faste fra midnatt. Mamma kom opp med noen klær og toalettmappe og stemningen var vel lettere trykket kan man si.

Jeg sov svært lite den natta, tenkte og tenkte og tenkte, pluss at jeg fikk med meg tre fødsler i lydformat. Da slo det meg plutselig at jeg hadde lest i gravidbladet at før en fødsel måtte man prøve få i seg noe mat så man hadde noe energi å gå på, men jeg hadde blitt satt til å faste.. hmm.. Kl 07.00 ble jeg ropt ut til blodprøve og 08.20 kom overlege (fremdeles den kjekke) inn og fortalte at i dag blir det bursdag!!
De regnet med at babyen ville være så liten og svak at han ikke ville greie seg gjennom en fødsel så de hadde bestemt at det ble keisersnitt på meg.

De sa at det kom til å bli i løpet av dagen og siden sykehus sjelden er noe særlig raske tok jeg det med ro, sendte en melding til mamma at hun skulle bli bestemor i dag og mer rakk jeg ikke før jordmor kom og sa at jeg måtte bli med henne. Jeg fikk en fødestue der jeg fikk ta meg en dusj, de satte klyster og kateter pluss at de steriliserte området der de skulle åpne. Jeg lå helt i min egen verden og bare eksisterte, det måtte jo bare skje samme hvor kjipt det føltes å ligge der. Så satte hun venflon (bommet x antall ganger..) før jeg ble trillet ned på operasjonsstuen. Heldigvis hadde mamma ringt og fått vite at det var NÅ det skulle skje så hun fikk fart på seg kan man si.

Anestesilegen måtte sette ny veneflon fordi jordmor ikke hadde fått det til tross ørten forsøk. Jordmor forklarte meg at de folkene med hvite frakker og en kuvøse sto klare til å ta imot lillegutt og få han fort som Fy opp på nyfødtavd, men om han var frisk og rask skulle jeg få se han litt før de tok han med opp. De satte spinalen og jeg kjente et varmt teppe bre seg over beina mine og alt ble godt.

Etter fem min la den ene operasjonslegen seg nesten oppå meg, så sa det Schvupp og først kom det en liten surklelyd før det hyyylte over hele salen. Jeg gråt mine gledestårer da, virkelig sterkt! Så tok det en liten stund før de kom tilbake med den lille prinsen og han var kjempesterk og frisk og hele 2317g! Så jeg fikk se han og være nær han en liten stund før han ble kjørt opp. Etter det ble operasjonen bare kjip og det tok kjempelang tid!! Ble kjørt innpå oppvåkningen og der kom mamma ned og hun hadde med seg kurven med den lille nye verdensborgeren i, de la han inntil meg og han tok brystet med en gang.

Der og da ville jeg vel bare sove, men når jeg ser tilbake på det så var jeg utrolig lykkelig. Kl 15.30 ble jeg kjørt opp på barsel der fikk jeg lillegutt inntil meg og jeg gråt og lo mens jeg ringte rundt til folk og sendte meldinger, Jeg hadde blitt mamma! Mange som tvilte litt da siden det hadde gått så fort og jeg hadde igjen et par uker til termin. Så kom dem med litt mat og vi hvilte og koste oss. På kvelden måtte jeg opp og gå litt for å få i gang blodsirkulasjonen og fikk vasket meg og sovet en stund, det var virkelig deilig. Statusen til babyen min var dysmatur (underernært) og lett prematur

Dagen etter kommer barnepleieren inn på rommet mitt tidlig om morgenen og fortalte at lillegutt ikke tålte prematur NAN og at han hadde gått ned til 1910g så det var bare for meg og pumpe og legge til brystet så ofte jeg maktet. Han hadde litt liten munn så han sugde ofte feil og jeg ble sår, måtte ha hjelp av pleierne for å få det til, men enda han hadde tømt begge bryst fikk han ennå ikke nok så de begynte å gi han givermelk.

Ammingen ble aldri noen suksess, men de gangene vi fikk det til fikk han i seg rundt 40g. Jeg måtte opp og pumpe og mate han annenhver time døgnet rundt, der og da var det utrolig slitsomt. Vi fikk masse blomster, barselbesøk og det var kjempekoselig! Og det var godt å tenke på noe annet litt. Etter en uke fikk vi dra hjem Jeg begynte og bli dritlei alt som hadde med sykehus og gjør og jeg ville bare hjem.
Det ble ikke mer amming på oss, vi prøvde, men når han først har fått flaske var det gjort, men jeg pumpet ut det jeg hadde til han et par mnd, da stoppet nesten produksjonen opp.

Pappaen og besteforeldre kom på besøk og det var vel da jeg bestemte meg for navnet, egentlig hadde jeg tenkt på Andreas, men det virket så feil når jeg så han og Johan hadde liksom limt seg på hjernen min. Så da ble det det da. På lørdagen kom Laila og hentet oss og vi dro hjem til Gausdal igjen (var som å komme til en ny verden etter ei uke på sykehuset) Når jeg ser tilbake nå skulle jeg nok blitt på sykehuset lengre, tatt det med ro og kost meg, men gjort er gjort. Det er så intenst når man er midt oppi det.

Mens jeg lå og ventet på å komme inn på operasjonsstuen kjente jeg at magen strammet seg skikkelig, jeg trodde det var bare nerver, men jordmoren sa i ettertid at han hadde nok kommet i løpet av det døgnet fordi jeg hadde begynt å få en god del rier. Så 4 Februar var nok planlagt uansett!