Mitt mirakel

En bitteliten, men sterk prinsesse. Foto:privat.

Om knappe 1 måned har jeg en toåring i hus. En toåring jeg egentlig aldri skulle hatt siden jeg har sykdommen PCOS. Jeg har lyst til å dele min historie. Kanskje er det flere jenter der ute med PCOS som kanskje har en lignende historie som meg.

Lei og irritert 

Jeg hadde sovet dårlig hele natten. I fire uker hadde jeg følt jeg sliten, trøtt, og uggen. Jeg gikk og dusjet, prøvde og spise frokost som forsvant like fort opp som den kom ned. Etter å ha ordnet sminke, hår, fått på meg noen klær og pusset tenner gikk jeg til soverommet for og finne sokkene mine. De hadde falt ned på gulvet. Og strekker meg hurtig ned for å ta de opp. Da kjenner jeg en brå smerte i puppene.

Nå var jeg lei. Lei av og sove bort halve dagene, lei av negative graviditet tester, lei av å småspise, lei av å føle meg uggen, lei av og fly på do hele tiden og nå på toppen av det hele hadde jeg kastet opp og fått vondt i puppene - bare på grunn av et par sokker!

Enda en gang skulle jeg reise til legen. Siden jeg har sykdommen PCOS har jeg vært mange turer til lege den siste tiden. Siden jeg føler meg i dårlig form ønsker legen at jeg skal ta noen blodprøver,  og jeg får også en kopp og går på do. Da jeg kommer tilbake og ser at de gjør klar en graviditettest. Jeg blir sint - Hvor mange ganger skulle de utsette meg for det negative svaret på dette kontoret!  Skjønner de ikke at jeg blir lei meg hver gang? 

Den er positiv, den 

Mens jeg sitter og er irritert, hører jeg  et forsiktig: ”Den var positiv, den!”

Positiv? Tuller du med meg? Positiv? Det går jo ikke. Er jeg gravid?

Jeg var Gravid! Testen kunne ikke vært mer positiv enn det den nettopp var. Jeg mente at det måtte være feil og ville ha en ny. Men overbeviste meg om at den viste riktig resultat. Jeg var definitivt gravid!

Jeg var 21 år og hadde tre måneder tidligere truffet barnefaren og vi var kjempe forelsket i hverandre.

Etter å ha fortalt nyheten til en noe nervøs men positiv kjæreste, en overbegeistret venninne, en sjokkert blivende bestemor og meg selv omtrent 1000 ganger, så gikk det endelig opp for meg. Jeg skulle omsider -  mot alle odds - bli en mamma!

Ukene går, og spørsmålene om hvor langt jeg er på vei begynner og virre i hodet mitt. Den første ultralyden nærmer seg og jeg er urolig spent. Vi fikk vite at det var ei lita jente som skulle bli født. Vi fikk en termin i midten av april.

Babyen var liten 

Desember kom, og jeg var 22 uker på vei. Jeg begynte å få vondt i magen, noe som viste seg og være kynnere. Den 13. Desember var jeg på ny ultralyd. Han som sjekket meg var av utenlandsk opprinnelse og jeg forsto ikke et døyva ord han sa. Bare det at han mente at mitt litt mirakel ikke vokste nok inni magen min og satte meg opp på en ny kontroll rett over jul. Jeg ble redd for at noe var galt med den lille jenta mi. Jeg ble engstelig og begynte å grue meg til fødselen også.

Denne historien ble "Ukens historie" Forfatteren av denne ukes historie får produkter fra Restylane. Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Ble beordret å ta det med ro 

På neste ultralyd var jeg 28 uker på vei . På kontrollen møtte jeg en hyggelig ung dame. Hun kunne fortelle at slimproppen min var borte og at jeg hadde 1 – 2 cm åpning. Barnet var lite, men fulgte sin egen kurve fikk jeg beskjed om. Jeg fortalte henne hvor redd jeg har vært de siste 4 ukene for at noe skulle være galt og at jeg ønsket planlagt keisersnitt. Dette forsto hun, og sa at hun skullehjelpe meg så jeg mest sannsynlig skulle få keisersnitt i uke 40.

Jeg får også beskjed om å ta det ekstremt med ro de neste ukene, og fikk en post – it hvor det sto:

• Ingen husarbeid.
• Ingen shopping.
• Ingen trappegåing.
• Minimal bevegelse utenfor døren pga is og snø.
• Ikke sterk mat.
• Være mest mulig i ro i sengen.

Jaha tenkte jeg, dette kan bli moro. Alt jeg vil gjøre er fy-fy. Jeg ville jo vaske babyklær og sette opp barnesenga, være ute med venninner og drikke kaffe.  

Det gikk 2 uker hvor jeg klarte å holde meg i ro, og så ble jeg stresset. Ingenting var klart for ankomsten av lille jenta mi. Så jeg begynte og gjøre ting klart mens samboer var på jobb. Trodde jo selvfølgelig at jeg gjorde dette så rolig som mulig.

Valentinsdag - ikke helt som forventet

Valentines Day starter svært romantisk. Om morgenen fikk jeg 20 røde roser av samboeren og et kort hvor det stod at jeg var invitert til kjærestedag: Middag på valgfri restaurant og kino. Jeg gledet meg enormt masse. Så bestemte meg for å slappa av mest mulig fram til kvelden.

Klokka 15:00 begynte jeg å kjenne noen smerter på høyre side opp i ribbeina. Jeg tenkte det bare var lillegull som strakk på seg eller sparket opp i ribbena, så brydde meg ikke så mye om det.  Men den svake smerten kom og gikk. Jeg synes ikke det var særlig vondt. Jeg tenkte ikke på at det kunne være tegn på fødsel – jeg var jo bare 32 uker på vei.

Samboeren min skjønte likevel at noe skjer og er heldigvis litt mer våken enn meg. Han tok tiden mellom hver gang jeg sa at det gjorde vondt. Etter en stund ringte han fødestuen og forklarte alt sammen. Jeg satt forbauset og tenkte at dette var da voldsomt mye styr. Men fødeavdelingen vil ha meg inn for en sjekk. Han regelrett hopper ut  av sofaen, henter sykehusbagen, kaster jakka mi i sofaen og ber meg gjøre meg klar.

Vi klarer å stoppe dette! 

På fødeavdelingen ble det registrert at jeg hadde regelmessige rier. En lege undersøkte meg og fortalte at jeg hadde 1-2 cm åpning, men at de trodde at de likevel skulle klare å stoppe fødselen. Det var gode odds for det spesielt siden vannet ikke hadde gått.

På rommet gråt jeg og ba jordmor om å få reise hjem. – Vi kan ikke holde deg her, hvis du ikke vil være her, sa hun. Jeg var fast bestemt på å reise hjem. Men hun tilbydde oss en omvisning på fødeavdelingen før jeg reiste. 

...så gikk vannet! 

I det jeg gikk inn på fødestuen, skjedde det som ikke skulle skje. Vannet gikk. Bare litt, men det gikk. Ikke lenge etterpå kom også den første tøffe rien. Jeg stanget hoder i veggen. 

Jeg er bare 32 uker på vei! Det er for tidlig!

Like fullt – fødselen var nå startet og naturen måtte bare gå sin gang. Jeg prøvde å ligge og slappe av i seng og badekar de neste timene. Jeg fikk også en morfinsprøyte for å lette smertene.

Klokka 01.30 har jeg fortsatt bare 2-3 cm. åpning, og samboeren min tusler ut en tur for å skaffe seg noe mat. 

Les også: Premature fødsler og premature barn 

Plutselig skjedde alt fort 

Mens samboeren er borte i omtrent 45 minutter, har jeg 18 lette og 4 helt for jævlige rier. Utrolig med detaljer man husker og hva som går helt i glemmeboka. Men ja, jeg så på klokka hele tiden, og jeg telte rier. For noen som vanligvis snakker mye, så var jeg en jente med få ord denne natten. Jeg valgte å være stille når de verste riene jog gjennom kroppen. Jordmor satt ved siden av meg og bare ba meg om å puste. Ingen av oss hadde noen anelse om hva som skulle skje de neste 10 minuttene. Jeg visste det ikke og jordmor visste det ikke. 

Samboer kommer tilbake og lukter wienerpølse med rå løk. Jordmor og samboer snakker litt og jeg legger merke til at hun sier til han: - Sett dig ner med din tjej, hjälpa henne att andas och lugna tills jag återvänder. Jag ska bara få mig en kopp kaffe! 

- Kanskje hun trenger mer morfin? Spør samboeren min. Men det fikk han aldri noe svar på.

Ikke press! 

Jeg gråter litt og ligger veldig urolig. Han stryker meg på ryggen og plutselig hyler jeg som en gris og roper: - «FY FAAAEN!» 

Det var en pressrie. Og jeg bannet vel fordi jeg var så enormt overrasket av hvordan det føltes. Uansett hvor mye jeg skjønte at jeg ikke kunne presse, så bare måtte jeg. Kroppen min ga meg beskjed om at å presse var helt riktig nå.

Jordmor Pia, som er på vei ut døra spør om og få sjekke meg på nytt, kontrollerte meg vaginalt, hopper opp av stolen, drar i hjelpesnoren, lukker opp døra og tilkaller barnepleier mens ho roper: Kom med vatten og handduker. – «Jag ser hodet så her hender det saker snabt !»

Samboeren hjelper meg opp i fødesengen, og to pressrier kommer. Sykepleierne kommer inn på fødestuen. Jeg føler jeg må presse. – Ikke press, sier jordmor. Det var et slit. Gassmasken blir skrudd på og nå er alle klare for veslegull, i alle fall så klare vi kunne bli på de få minuttene vi hadde til rådighet. Jeg rekker så vidt og lukte på gassmaska før jeg signaliserer om en ny pressrie.

En liten, men sterk prinsesse 

Nybakt mor og barn - 8 uker før termin! Foto: Privat

På den tredje pressrien, kommer hodet. Jordmor meg om å fortsette å trykke for og få hele kroppen ut. Fødselen var over på underkant av 20 minutter. Klokka 02:25 ble lille Veslegull født, 1905 gram og 43 cm stor, omtrent 8 uker før termin.

Vi ble liggende ca 15 dager på sykehuset etter fødselen før vi fikk reise hjem. Hun var en sterk liten prinsesse som kun hadde behov for sondemat og et døgn under blått lys for å behandle gulsott. 

I dag er vi en lykkelig familie på 3 medlemmer som gleder oss til familie forøkelse etter hvert. 

Nora