Mine historier om jentene mine

020393 blei jeg innlagt på sykehus med begynnende svangerskapsforgiftning, legen min sa at dei måtte legge meg inn til observasjon. Dette hadde jeg ikke så veldig lyst til, fordi jeg følte meg ikke syk i det hele tatt. Jeg hadde veldig mye vann i kroppen og mesteparten av vannet hadde lagt seg i ansiktet mitt, så folk kunne nesten ikke se øynene mine.

På sykehuset fekk jeg et eget rom men jeg fekk ikke lov til å gjøre noen ting, måtte holde meg i ro og ikke anstrenge meg i det hele tatt.
Det blei lange og kjedelige dager, legene på sykehuset prøvde å sette i gang fødselen flere ganger uten hell. Etter en uke til sengs blei jeg veldig syk og da blei det sett i gang keisersnitt i hui og hast. Klokken var da 11 om kvelden. Hadde ikke tid til å tenke på hva som skulle skje med meg for alt skjedde putselig på en gang.

Ei sykesøster hjelpte meg slik at jeg fekk svelget slangen og tømt magesekken, men ei anna sykesøster gjorde meg klar for operasjon. Ei av sykesøstrene lurte på om det var noen dei skulle ringe til, jeg sa at dei måtte ringe til min daværened samboer. Det var helt håpløst å få tak i han, så dei ringte til slutt til min mor som igjen ringte min samboer. Etter en time så klarte dei endelig å få tak i han. Han fekk da beskjed om at jeg va lagt inn for operasjon og at han måtte komme seg på sykehuset i en farlig fart. Når han endelig kom så var jeg allerede inne på operasjonsalen og legane var klar til å begynne. Jeg var våken under hele operasjonen. Selve operasjonene gjekk bra og kl 00.53 var vår skjønne datter kommet til verden, så nå lå jeg bare og ventet på å få henne lagt oppå brystet mitt, men der tok jeg feil. Hun var liten og hadde litt gulsot så jeg fekk så vidt se henne før dei la henne under lysbehandling. Så blei jeg sydd igjen og trillet inn på overvåkninga, dette er den verste natta jeg har hatt. For nå jeg all bedøvelse ut av kroppen min og skalv og hoppet i senga. Trudde en stund at jeg hoppet ut av senga mi.

Neste dag fekk jeg komme opp til min datter og det er et av dei beste øyeblikket jeg har hatt. Hun var ikke stor jente, men du allverden så skjønn da. Da hun kom til verden var hun 47cm og 2650gram.
I dag er hun en stor og flott tenårsjente og vi har verdens beste mamma - datterforhold .

Det gjekk nesten ti år før neste jente kom til verden og denne gangen blei det vanlig fødsel. Jeg fekk ikke svangerskapsforgiftning denne gangen, men barnet stoppe å vokse 7 uker før termin. Legene kunne ikke finne ut hvorfor barnet stoppet å vokse for på ultralyden såg alt fint ut. Så jeg måtte på sukehuset 2-3 ganger i uken for å holde dette under oppsikt.

3 uker før termin var jeg også på sykehuset for nok en undersøkelse. Jordmor undersøkte livmorhalsen og drog litt i tappen på den. Alt såg fint ut og jeg måtte bare dra hjem igjen. Neste morgen i syvtiden så hørte jeg et smell, det var som om noen hadde stikket nål i en oppblåst ballong, jeg forsto ikke hva dette var. Men jeg fattet et fort for det rant vann i senga mi og jeg forsto da at det var vannet som hadde gått.
Jeg var alene hjemme (samboer var på jobb) så jeg ringte til sykehuset og fortalte hva som hadde skjedd. Dei sa at jeg måtte komme på sykehuset så skulle dei undersøke meg, det var sikkert fødselen som var begynt. Ringte også min samboer og sa jeg var på vei til
sykehuset, han kom når han var ferdig på jobb.

Jeg tok med meg sakene mine og kjørte selv 1,5 mil til byen. Jeg ringte mine foreldre og sa at jeg var på vei til byen for vannet hadde gått. Dei trodde jeg var gal som kjørte selv. Jeg parkerer bilen hos dere så får stefaren min kjøre resten sa jeg. Når jeg ankom føden fekk jeg beskjed om å vente til jordmor kom og henta meg. Det gjekk lange tider synes jeg, og riene hadde begynt. Jordmor kom etter lang tid og tok meg med til undersøkelse, hun lurte på om stefaren min skulle få beskjed om å gå hjem, jeg sa at han kunne komme inn så hadde jeg
litt støtte og familie rundt meg. Jordmor undersøkte meg og stadfesta at fødselen var i gang.

Jeg fekk et eget rom som jeg låg på, samboer, søster, mor kom etter hvert for å være med på litt av begivenheten. Det gjekk mange timer med rier kvalme og oppkast. Mor og stefar og samboer gjekk hjem etter en stund, så det var min søster som var min gode støttespiller for meg. Klokken ti på kvelden så satte det i gang for alvor, blei trillet inn på fødestuen og gjort klar for fødsel. Jordmor undersøte meg og sa det gjekk mange timer til dette var over. Hun gjekk ut en tur for å se etter noen andre som også var i gang med fødselen.

Etter ca en halv time kom hun inn igjen, hun såg at jeg låg å presset, fekk beskjed om å ikke gjøre det enda for jeg hadde ikke stor nok åpning til det enda. Jeg sa at jeg måtte presse, da kom hun å undersøkte meg en gang til. Hun blei sjokka og sa fødselen er i gang vi må flytte deg i den andre senga. Jeg klarte å komme meg på gulvet og blei stående der og presse, riene var knallharde. Kom meg opp i senga til slutt. Der gjekk alt så fort, jeg sto på huk i senga en stund før dei snudde meg og ville legga bena oppi disse fotkoppene. Jeg nektet, ville heller ta spenntak i dei for da fekk jeg motstand følte jeg.

Jeg låg og presset og presset, fekk beskjed om at jeg må vente litt nå, men riene kom og jeg presset enda hardere. Hjelp, sa sykesøstera, barnet kommer ut i saltomotale her. Kl 00,57 så kom den vesle jenta vår. Og du allverden henne var det låt i, jeg fekk henne lagt oppå brystet med det samme. Jeg var overlykkelig. Tårene mine rant av glede. Etter en stund så tok dei henne fra meg og inn på føden. Hun var prematur barn, mens dei trillet henne dit så skulle jo etterriene ordne opp med morkaken, men det skjedde ikke. Den ville ikke ut, jordmor forsøkte å dra i resten av navlestrengen uten å lykkes. Jeg fekk akupuntur uten hell, jeg var oppe og gjekk for å se om tyngdekraften ville ordne dette.

Men heller ikke det hjelpte. Fekk legge meg igjen, jordmor kom og sa at morkaka må ut, så enten må du opereres med full narkose eller så må jeg gå inn og dra den ut her og nå. Vi blei enige om at hun fekk gjøre dette nå, orket ikke tanken på en operasjon i tillegg.
Dette var ikke særlig behaglig, men det gjekk over.

Klokken 0300 på natten var jeg oppegående igjen og gjekk da inn til min datter og fekk lagt henne til brystet mitt. I dette øyeblikket var alt som var vondt og vanskelig glemt. Jeg holdt jo den verdens fineste jente i fanget mitt. Når hun kom til verden var hun 43cm og 1994gr

Dette var mine to historier. Nå venter jeg mitt tredje barn den 24 juni, skal bli spennende å se hvordan fødselen blir denne gangen.

Merete