Englene sang for sønnen min

En sommernatt

Lite visste jeg om hva jeg gikk i møte da jeg en var sommernatt i juli kjørte til sykehuset. Jeg  var redd for at kunne være rier og skulle derfor inn på fødeavdelingen for en undersøkelse. Den natten jeg kjørte til sykehuset var jeg 27 uker på vei og intetanende om hva Nyfødtintensiv var, hva en kuvøse var og hvordan en CPAP-maskin fungerte. Lite visste jeg om at jeg snart kom til å bli en mamma som gledet seg over hvert minutt babyen klarte å puste på egenhånd, at jeg skulle oppleve å se at babyen min ble gjenopplivet og at jeg skulle behøve å snakke med en prest om nøddåp. 

Sendt med ambulanse videre

Jeg ble undersøkt på føden på mitt lokale sykehus. – Fødselen er i gang, ble det konstatert. Jeg ble sendt med blålys og sirener inn til Oslo. Sykehuset "mitt" fortalte at de kunne ikke ta seg av en ekstremprematur, og det var det sønnen min ville bli om han ble født nå, før uke 28. Jeg fikk lungemodningsprøyte for å fremskynde utviklingen av lungene til lillegutt mens han enda var i magen min, mens jeg fikk et drypp som skulle lamme riene. 

Legene prøvde å utsette fødselen, hver time var viktig for modningen av babyen. Jeg ble fortalt at jeg kom til å være innlagt og 100% sengeliggende frem til uke 34. Først da kunne man vurdere om jeg kunne få dra hjem, hvis mitt lille barn fremdeles var i magen. 

3 uker horisontalt

En uke gikk, to uker gikk. Jeg lå rett ut i sengen, hver dag. Jeg spiste sideliggende, jeg leste liggende, jeg fikk komme ut i sommersolen liggende i sengen. Jeg fikk ikke lov til å stryke meg selv på magen, jeg fikk ikke sitte, jeg fikk ikke stå. Alt dette kunne trigge fødselen. Flere ganger i uken ble jeg undersøkt med ultralyd, hver gang estimerte man lillegutt og prøvde og følge med på hvor stor han var, dag for dag. 

Denne historien ble "Ukens historie" Forfatteren av denne ukes historie får et SpaCruise med Stena Saga for 2 personer! Premiens verdi er kr 2780,- Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Riene startet på nytt

Da jeg var kommet til uke 29 startet riene på nytt. Jeg meldte i fra til jordmor på avdelingen hvor jeg lå og jeg ble satt på drypp øyeblikkelig. Riene ble verre og verre og samme dag fikk jeg besøk av en sykepleier fra nyfødtintensiv. Hun ga meg litt informasjon om hvordan de arbeidet på intensivavdelingen og hvordan et prematurt barn var forskjellig fra et terminfødt barn. Jeg husker at jeg i ettertid ikke helt klarte å ta innover meg hva som egentlig kunne skje meg og barnet mitt. Jeg ville ikke tenke på at jeg kunne få et prematurt barn. 

Utover natten så hjalp dryppet, riene ble lammet og neste morgen slapp de helt taket. Jeg kunne puste lettet ut, og tenkte at nå skal jeg bare ligge i 5 uker til så kan jeg hjem og leve normalt igjen. 

Ingen vei tilbake - barnet ville ut

Dagene gikk og jeg rundet uke 30. 2 dager gikk, så startet riene igjen. Jeg ble på nytt lagt på drypp.. Jeg lå fremdeles på føden, uvitende om at neste dag kom jeg til å stå ved kuvøsen på nyfødt intensiv og se barnet mitt ligge tilkoplet til x-antall maskiner. 

Klokken er 20.33. Alarmen på føden går. 4 intensivpleiere kommer inn i rommet. Jordmoren ber meg presse alt jeg har og klokken 20.34 blir min lille gutt født. Sykepleieren tar han i armene sine og løper ut av rommet. Han må legges rett på pustehjelp og i en kuvøse som er gjort klar for han på forhånd. Jeg ligger igjen på fødestue nummer 4 og har enda ikke fått sett sønnen min. 

Overveldende møte med intensivavdelingen

Møte med intensivavdelingen for første gang var overveldende. Det var alt annet enn en koselig liten fødestue. Avdelingen bestod av avanserte, høyteknologiske apparater og den eneste lyden man hørte var svake pip fra maskinene, og raske skritt fra sykepleiere og leger som gikk mellom kuvøsene og observerte. Slik går det, døgnet rundt. Foreldre satt ved kuvøsene og holdt små hender mens maskinene rundt jobbet for å holde de små kroppene i live. 

Jeg var en av de som døgnet rundt satt ved kuvøsen og bare så på min lille sønn. Flere ganger i løpet av et døgn gikk alarmen. Da visste jeg at han strevde. Pulsen ble svakere, hjerterytmen ble langsom og alarmen ulte og ulte. Hver gang den gikk så tok det kun noen sekunder så sto det sykepleiere og leger rundt kuvøsen og hjalp min lille tilbake til der han skulle være. 

Skulle aldri reist hjem

15 dager etter fødselen valgte jeg og dra hjem for en natt. Jeg trengte å gjøre i stand hjemme siden jeg ikke hadde rukket det før jeg ble innlagt. Dagen brukte jeg godt på å vaske og gjøre i stand alt babyutstyret og få tak i det jeg ikke hadde. Kvelden kom og jeg gikk å la meg. Klokken var såvidt passert midnatt da telefonen min ringte. Det var fra nyfødtintensiv og magen min ble som stein med det samme. Jeg ble bedt om å komme øyeblikkelig. Lillegutt strevde med å puste, og respiratoren var satt i gang i tilfelle den ble nødvendig. 

Aldri før har jeg kommet meg så fort opp av sengen, fått på meg klær og kastet meg i bilen som den natten. Jeg ringte ned til avdelingen flere ganger i løpet av bilturen. Hver gang fikk jeg beskjed om at de gjorde alt de kunne for å holde han i live. Nede på sykehuset løp jeg bort til heisen og bortover mot avdelingen i 5. etasje. 

Barnet fikk hjertestans

Inne på intensiven hørte jeg alarmen gikk og gikk. Jeg ble stoppet i døren og ble bedt om å vente på utsiden. Jeg kunne se at det sto flere leger og sykepleiere rundt kuvøsen. Noen minutter senere kom det en lege ut på gangen som kalte på en overlege og ba han komme umiddelbart. Barnet mitt hadde fått hjertestans og de prøvde å gjenopplive han. 

Da jeg hørte navnet hans i samme setning som hjertestans, så stoppet verden opp for meg. Alt ble svart. Jeg klarte hverken tenke eller snakke. Beina mine ble som gele og jeg satte meg ned i korridoren og begynte å  gråte og gråte. En sykepleier kom og satte seg ved siden av meg og fortalte at det kom en prest som jeg kunne prate med. Hun fortalte også at de gjorde alt de kunne, men at medisinen dessverre ikke alltid var nok. 

Aldri før bedt så sterkt til høyere makter

Da presten kom satt jeg fremdeles i korridoren og hørte alarmen gå om og om igjen inne i kuvøserommet. En og annen lege kom løpende inn, ingen kom ut. For hver lege som ble kalt på forsto jeg at det ble mer og mer alvorlig for den lille kroppen som lå der inne og kjempet. 

Presten satte seg ned ved siden av meg og gav meg et lite hefte som det sto "Når livet henger i en tynn tråd". Jeg husker at jeg la det stille og rolig fra meg og ba han om å gå. Det siste jeg ville snakke om nå var livet videre etter et dødsfall. Presten gikk ikke. Han tok hendene mine og ba meg be med han. Jeg tenkte at det slett ikke kunne skade nå. Aldri før har jeg bedt så sterkt til høyere makter, som den gangen. Jeg ba og ba og ba og følte at det var absolutt det siste jeg kunne bidra med for sønnen min. Når var alt opp til hans vilje om å ville leve. 

Hvorfor oss?

Så begynte jeg å tenke på hvorfor det akkurat var oss som ble rammet? Hvilken nybakt mor må sitte på gangen og høre alarmen gå og vite at det er ens eget barn som ligger der inne og kjemper? Hvilken mor jubler når barnet klarer å puste et minutt på egenhånd? Hvorfor skjer dette meg og mitt barn?

Selve gjenopplivingen tok ikke lang tid, men det føltes som det var en evighet jeg aldri kom ut av. Etter to forsøk sluttet alarmen å ule og en lege kom ut og ba meg komme inn. 

Utmattet, men i live

Inne i kuvøsen lå en utmattet liten gutt. Han var blåhvit i hudfargen, og svært sliten. CPAP-maskinen hjalp han med å puste, og enda flere apparater enn tidligere var koblet til kroppen hans. En sykepleier satt ved kuvøsen hans og passet på han og verdiene som var på skjermen over kuvøsen. Jeg sto og strøk han over handen mens tårene strirant og kvalmen kom veltende. Jeg forsto plutselig hvor nær jeg hadde vært ved og miste han. Hvor ufattelig skjør grensen mellom liv og død er. Den natten er jeg sikker på at englene tok hånd om den lille kroppen. Jeg er sikker på at de sang for han da han ble gjenopplivet. Og jeg er sikker på at prestens bønn og mitt håp styrket han til og komme tilbake til oss. 

Kjempet og vant

2 måneder senere kom endelig den gledelige nyheten fra sykepleierne på avdelingen om at det var klart for hjemreise. Lillegutt var nå 2600 gram og pustet på egenhånd. Han var klar for å dra hjem med meg, og jeg har aldri følt en sånn lettelse som da. Hjemreise betyr friskt barn. Sønnen min har kjempet en kamp som ingen kan forstå. Han har strevd og han har overlevd mot alle odds. 

6 oktober 2010 sa vi farvel til alle på Nyfødtintensiv og jeg strålte av stolthet da jeg bar sønnen min ut av sykehuset for første gang. Vi skulle hjem!