Dramatisk fødselopplevelse

Jeg og mannen min gledet oss voldsomt til gutten vår skulle bli født… Ultralydterminen var 24.05. Dagen etter var det kontroll hos fastlege, hvor de målte SF til 42 og trodde hodet ikke var festet lenger. Jeg hadde lenge hatt klare tegn på svangerskapsforgiftning med svært mye vann i kroppen og proteiner i urinen. Blodtrykket var også stigende. Legen min hadde ikke tatt dette så alvorlig tidligere, men nå ringte han sporenstreks til KK i Bergen og bestilte time umiddelbart. Så da var det bare å hente mannen hjem fra jobb og reise av gårde…

På KK ble jeg innlagt med utslag + 2 på urinen og for høyt blodtrykk. En kvinnelig lege kom for å ta UL og stripping, og jeg fikk beskjeden ”nå kommer du ikke ut herfra før det har blitt to av deg!”. Jeg skulle settes i gang dagen etter. Altså: inn på firemannsrom på OBS posten for gravide. Visittid 17-20 for mannen min, og det ble STRENGT overholdt!

Dagen etter kom legevisitt, og de satte inn en modningstablett uten noe mer om og men. ”Nå må du ligge helt i ro i to timer!”, men jeg hadde jo ikke fått gått på toalettet engang… ”du får heller gi beskjed hvis du skal ha bekken!”

Jeg fikk gode rier, så de ville ikke gi meg flere tabletter (egentlig 3 om dagen). Jordmor trodde jeg kom til å gå i fødsel den natten, så vi forberedte oss på det… Men riene stoppet opp. Jeg hadde en god 7 i modning, men måtte ha 8 for å settes i gang. Ny tablett morgenen etter, med beskjed om at jeg ville bli sendt rett på føden etterpå. Men da var det en ny jordmor på jobb, og hun mente vi skulle vente på at fødselen startet naturlig. Fikk klyster, men riene stoppet igjen.

Jeg ble psykisk sliten av at alle jordmor mente forskjellige ting, og det var tungt å være på sykehus med mannen min hos meg bare 3 timer hver dag… Vi hadde i det minste sett frem til å være sammen om dette. Vi forberedte oss stadig på fødselen og visste ikke om han skulle reise hjem om kvelden eller hva vi skulle gjøre…(har 40 min reisetid). Jeg hadde 9 forskjellige jordmødre i løpet av de tre-fire dagene jeg lå på obs-posten…. Og alle hadde tydeligvis helt forskjellig oppfatning av hva som skulle skje med meg.

På legevisitten om morgenen lørdag 28.mai hadde de klar enda en modningspille… Da ble jeg litt fortvilet, for jeg visste det hadde vært ferdig modent det siste døgnet. Dessuten trodde de jeg hadde fått 5 tabletter, men jeg hedde bare fått 2… Kommunikasjon??! Legen (mannlig for første gang) så at jeg hadde mye vann i kroppen, var hoven i øynene og alt. Jeg hadde 3 cm åpning, og han sa jeg skulle sendes på føden og ta vannet for å sette fødselen i gang. Jeg spurte jordmor om jeg skulle ringe mannen min da, men hun bare fnyste. ”Neeeida, han DETTER jo ikkje ut!”.

De tok vannet på obs-posten klokken 1050. Det var misfarget (grønt). Jeg var alene på firemannsrommet da, så mannen min fikk heldigvis være der sammen med meg når han kom. Ble trillet inn på føden 1150, og ble tatt imot av en veldig grei jordmor. Hadde regelmessige rier med 10 min mellom. Mannen min fikk seg en luftepause mens jeg fikk klyster. Kl 14.40 satte de drypp, men da hadde det vært vaktskifte.… Og jeg likte ikke den nye jordmoren i det hele tatt! Hun slengte så mange kommentarer, for eksempel:

• ”Ka skal vi gjøre med deg då ??!!”
• ”Ja, du har no litt sjøl og ja! (kjente på magen, syntes den var så stor.)
• ”Ja, har de tatt vatnet på deg? Koffor det??!!”
• ”No må du jobbe med holdningen din, for dette er bare maserier. De gjør ingenting for deg. Dette kommer til å ta mange timer enda!”
• ”Skal du på do no igjen??!!”
• ”No skrur eg opp altså, så no går det bare ein vei med deg!”

Jeg fikk umiddelbart vonde og svært tette rier etter dryppet, men jordmor sa at det bare var maserier. Hun bestemte at de skulle sette epidural så jeg kunne slappe av litt, for det kom jo til å ta lang tid dette. Jeg ble så utslitt av de riene som i følge henne ikke var vonde i det hele tatt. Jeg var ganske fortvilet og følte meg skikkelig pysete. Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle overleve fødselen hvis dette bare var mase-rier, og de virkelige smertene fremdeles var i vente… Jeg tror ikke det var så kjekt for mannen min heller, for selv om jeg ikke hadde noe smertestillende så var jeg helt borte-vekk pga smertene. Han fikk ikke kontakt når han snakket til meg. Klokken 16 undersøkte jordmor meg, 4 cm åpning. Gutten lå sånn i press at han hadde fått fødselsbyll eller hva de kaller det. Han ble koblet til STAN maskin.

Jeg måtte nesten tvinge jordmor til å undersøke meg etter en stund, og da hadde jeg 7 cm åpning. Da skjønte hun vel kanskje at jeg faktisk hadde vondt. Hun kom seg i alle fall litt etter det. 17.20 satte anestesilege epidural, da ble mannen min sendt ut. Den luftepausen trengte han nok. De sa det kom til å gjøre vondt når de satte den, og jeg hadde jo hørt mye fra før. Men det var bare helt ubetydelig i forhold til riene. Venstre fot ble helt lammet, men smertene i ryggen var fantastisk mye bedre. Han sa klart og tydelig at det ikke hjalp når jeg skulle trykke ut, for det var kun smertene i ryggen det tok. Men det gjorde innen verdens ting for meg, nå var det bare så fantastisk å kunne prate litt igjen.

Det var et styr å flytte meg over i fødeseng, siden foten var lammet og jeg var ganske så tung… Lege ble tilkalt og tok over fødselen. Det var flere folk inne, de var bekymret fordi babyen ikke lå helt som han skulle. Jeg ble lagt på siden for at han skulle rotere seg, men det hjalp visst ikke. Men ut skulle han uansett…. Jeg presset som en helt, synes jeg... Og det var vondt. Jeg kjente at de klippet, og kjente godt at jeg revnet.

Hodet kom fort og fint, men skuldrene satt fast. Det ble litt dramatikk da…. Det stod masse folk og styrte på, og eg hørte på stemmen til mannen min at han var redd. Heldigvis var han så lur å legge kluten over øynene mine så jeg ikke skulle se alt som skjedde, og kunne konsentrere meg om å bare presse. Men jeg hørte legene og jordmor stresset, og hørte mannen min var veldig redd. Det var ekkelt. Hyperventilerte litt, men klarte å konsentrere meg om pusting og pressing.

Legen roterte skuldrene til babyen, og jeg fikk presset han ut. Når han kom, snittet de bare navlestrengen og løp avgårde med han. Ikke en lyd fra sønnen vår... Etter en (for oss ekstremt lang..) stund skrek han, og litt etter holdt de han opp foran oss så vi fikk se. Hodet var veldig avlangt og han var kjempeblå. Han veide 4530 og var 54 cm hørte jeg de sa. 37 cm i hodet. Det tok en god stund før jeg fikk han på magen, men det var veldig godt når han endelig var på plass… Masse svart hår og helt mørke øyne.

Mannen ble sendt ut for å ringe til folk mens jeg ble sydd. Det var skikkelig vondt. Jordmoren ville ikke sy fordi riften var så stygg. Jeg er glad legen sydde, for det ble lite problemer etterpå. Hun var flink. De ville ikke si hvor mye de hadde sydd når jeg spurte, men jeg har lest i journalen at riften jeg fikk i tillegg til klipping var over 5 cm og ble sydd i tre lag. Da jeg spurte jordmor hvor lang tid fødselen hadde tatt, fikk jeg heller ikke noe klart svar. Jeg hadde visst gått i fødsel ca 1530. Og 1828 var gutten født, etter bare 18 min pressrier, selv om han satt fast… En rask førstegangsfødsel! Alle sa det ville gå så lang tid, men så ble selve fødselen unnagjort på omtrent 3 timer…

Vi fikk være på fødestuen en stund, fikk hjelp til amming. Men etter en stund måtte vi flyttes til et annet rom, skulle bare vente til noen hadde tid til å kjøre meg opp på barsel. Men ingen kom, og ca 23 måtte jeg be mannen min hente noen så jeg kunne få litt hjelp til å gå på toelettet og få ut epidural-ledningene.

Svangerskapsforgiftningen satt lenge i kroppen, så jeg var ikke i noe særlig form. De tok mange prøver av sønnen vår, han hadde fått plexus-skade under fødselen og hadde vannlunge. (hørte bare barnelegen sa til en student ”plexus-skade”. Ingen fortalte oss hva det var. Fikk også beskjed at alle de ekstra prøvene var helt fine, men leste senere i journalen at han hadde vannlunge….) Etter alle fødsler med plexus-skade eller andre komplikasjoner, skal man visst få snakke gjennom fødselen med jordmor som var tilstede. Jeg fikk bare en kjapp utreise-samtale med en tilfeldig jordmor på vakt som sjekket stingene, og sa om fødselen ”han ble jo litt påvirka på slutten”. Jeg hadde overhodet ingen oversikt før jeg fikk journalen min. Der kunne eg lese at hjertelyden hadde vært faretruende lav de siste 10 minuttene…

Så jeg hadde et trasig opphold på obs-posten og var litt uheldig med fødselsjordmor. Sønnen vår fikk en tøff start på livet, og la på seg altfor lite i begynnelsen så vi måtte inn på helsestasjonen hver uke for veiing.. Men nå får han pupp og erstatning og grøt, og vokser som bare det. Vi har det bra hele familien, og det var uten tvil verdt alt sammen. ….men det er ikke helt utenkelig at Daniel blir enebarn!

23-år gammel mamma