Bestilte keisersnitt, men er glad for at skjebnen ville noe annet

Da Sveinung kom til verden 5. februar 2006

Gjennom hele svangerskapet var jeg engstelig for at noe skulle gå galt, jeg var så lykkelig for å være gravid at jeg nesten ikke turte å tenke på at det hele ville være perfekt og at alt ville gå bra. Så jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt, og etter mange prøver og ultralyder fikk jeg datoen: 7. februar 2006. Jeg slappet endelig av, og fnøs av alle skrekkhistorier jeg ble servert av andre mødre som hadde hatt harde og lange fødsler. Min ville være over på en time, og ville så og si være smertefri. Jeg ville få det tøft senere ble jeg fortalt, men var så sikker på at da ville jeg være så glad for at det hele var over at det ville jeg takle helt fint.

Så da, lørdagskvelden kom, jeg lagde pizza til min kjære og vi satt og så på ishockey på engelsk tv. Jeg begynte å rydde unna maten og satte i gang et bad til hendene til samboeren. Han er elektriker og blir ofte tørr og sår på fingrene og jeg har alltid pleiet dem med disse badene. Dessuten var det "siste" gang på en stund vi ville ha tid til disse kosestundene.
Da kjente jeg plutselig at magen "knøt" seg. Tenkte at det var en sterk kynner som kom, jeg hadde tross alt vært i garasjen på dagen og ryddet litt. Så kom det en til, og enda en, og samboeren min tok tiden i mellom. Det var 2 minutter. Men jeg tenkte at det skulle være vondere enn det jeg hadde, og satte i gang med hendene hans. Jeg kom til langefingeren på den ene hånden så sa han at vi fikk bare kjøre på sykehuset og se. Var det ikke noe kunne vi jo bare kjøre hjem igjen og sove ut resten av helgen.

Vi satte oss i bilen, det tar 10 minutter å kjøre til sykehuset. Jeg ringte opp dit og sa hvordan jeg hadde det, men også at jeg ikke helt visste siden jeg aldri hadde gjort dette før. Nå var riene ganske vonde, og snøen lavet ned i store flak.

På sykehuset ble jeg tatt imot og de sjekket åpning med en gang. Det var 4cm allerede! Det kom en haug med leger og jordmødre og alle skulle forklare meg at det ikke var mulig med keisersnitt siden det var så sent på kvelden. Jeg fikk lettere panikk, jeg var blitt lovet keisersnitt, og det gjorde stadig vondere. Det kom endelig en lege for å sette epidural, men jeg skulle egentlig ikke fått det heller, siden det var sent og det var kommet inn en dame som skulle ha tvillinger rett før meg. Men jeg fikk satt den, etter mye om og men, jeg vred meg i smerter og det tok en stund før den var satt. Etter at den var på plass kom plutselig min søster, hennes samboer og mine foreldre. Samboeren min hadde ringt og sagt hva som foregikk, og de hadde ikke tenkt på annet enn å komme seg av gårde. Siden jeg nettopp hadde kommet inn så rigget de seg til med kaffe. Jeg hadde det fint, lekte med lystgassen, pratet med jordmora og merket nesten ikke riene, men jeg så de på skjermen. Plutselig midt i en setning fikk jeg presset frem: Jeg må på do.....

"Neida, det er bare på tide å presse nå" sa jordmora. Og etter tre press, 7 minutter senere holdt jeg min lille Sveinung på magen, stolt nybakt pappa ved min side. Familien min kom inn etter 20 minutter, etter at jeg var sydd og hadde fått byttet klær og alle skulle holde og se. Jeg har aldri vært så stolt, lille gutten min kom i uke 38, helt av seg selv, på sin egen dag enn den vi hadde bestilt, og veide 2965 g, var 48 cm lang og hadde hodeomkrets på 33 cm. En liten krabat.

Senere fikk jeg vite at epiduralen ble satt når jeg hadde 9 cm åpning, at det var derfor det var vanskelig og at fra første ri til fødsel hadde det tatt 3 timer. Epiduralen hadde sinket fødselen med en time.

Nå er lille Sveinug blitt stor, han er snart 5 måneder gammel, ler og koser seg med grøt. Sover hele natten, og veier nesten 7000g og er 63cm lang.