Ventet ni år på å bli gravid!

I ni år hadde vi forsøkt å bli gravide. Disse årene hadde vi gjennomgått mange, mange spontanaborter, missed abort og mislykkede forsøk på å unnfange et barn sammen. Til slutt fikk vi beskjed av sykehuset at nå var det kun prøverør som var muligheten. 

Slo fra oss tanken om et felles barn

Vi har begge barn fra før, jeg en sønn på 12 år og min mann har to tenåringer. Vi slo fra oss tanken om et felles barn, og ville heller nyte resten av ungdomstiden til de tre andre barna. 

Fem måneder etterpå var en liten spire på vei…

Overraskelsen var stor. Dette hadde vi ikke planlagt! 

Hvordan vil dette gå?  

Jeg fikk kjapt time til ultralyd, da var jeg seks uker på vei. Vi fikk beskjed om at vi måtte forberede oss på at vi nok ikke kunne se noe enda, men jammen så vi en liten klump med dunkende hjerte. Det er den peneste klumpen på fire millimeter jeg noen gang har sett!

Bekymringen var stor – jeg hadde jo opplevd så mange spontanaborter at jeg nesten ikke klarte å glede meg over det lille livet. Jeg fikk østrogen tilskudd, som jeg skulle gå på til uke 12. 

I uke ni skulle vi på ny ultralyd. Jeg grudde meg veldig og var redd for at hjertet hadde stoppet og at det ikke var noe liv. Men nei - nå kunne vi se en liten reke, men fortsatt bankende hjerte!

Da vi igjen skulle til ultralyd i uke 11 var jeg så slått ut av kvalme at jeg egentlig ikke hadde krefter til å være nervøs. Og denne gangen kunne vi gledelig nok se en bitteliten minibaby på skjermen!

Spent på ungdommenes reaksjon  

Samme dagen fortalte vi de andre barna at de skulle få en liten søster eller bror. Vi var sykt nervøse. Vi ante ikke hvordan de ville reagere på det i det hele tatt, hvordan ville ungdommene reagere på å få en liten baby i  hus? Men vi hadde ikke trengt å bekymre oss. Jubelen var enorm! Alle var i ekstase!  

Denne historien ble "Ukens historie" Forfatteren av denne ukes historie får kullsyremaskinen Aqvia Balance. Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Endelig var dagen kommet 

Etter et langt og komplisert svangerskap, med falske rier i uke 30, bekkenløsning, utallige ultralyder, høyt blodtrykk og så videre - endelig var dagen kommet! 

To dager på overtid våknet jeg om morenen hadde den berømmelige slimproppen gått. Jeg skjønte nå at ting var i ferd med å skje. Det var slik fødselen til den eldste sønnen min startet også.

Jeg fortalte mannen min hva som var i ferd med å skje. Vi var veldig spente, men det var veldig rolig i magen. Litt kynnere, men ikke noe særlig action....

Litt ut på formiddagen reiste mannen på spinning. Jeg hadde nå litt mer kynnere, men jeg var ikke veldig stressa for at han dro på trening. Jeg følte meg veldig trygg på at det ikke ville skje noe på en stund enda. En time senere kom han hjem, spiste litt og dro på butikken. Mens han var på butikken, da begynte det plutselig å øke på! Jeg var alene hjemme, sønnen min var hos en kamerat og barnepass var i boks. Og godt var det...

Ble bedt om å komme med en gang til fødeavdelingen 

Jeg begynte jeg å bli ganske stressa, og ringte mannen for å høre om han var langt unna. Han var ikke det og kom hjem rett etterpå. Han pakket ut varene, mens jeg tok meg en dusj. Følte meg ganske varm og håpet at det ville lette litt på smertene også.

Noen timer senere renner det litt fostervann. Jeg ringer føden og får beskjed om at vi må komme inn med en gang. Siden dette er mitt andre barn, var de redd det skulle åpne seg plutselig veldig fort.

Kl 16.00 ankom vi fødeavdelingen og ble tatt i mot av en veldig hyggelig, godt voksen, jordmor som kom fra Sverige. Jeg ble koblet til CTG maskinen som måler hjertefrekvensen til babyen, rieaktivitet og bevegelser (jeg får en knapp jeg skal trykke på hver gang jeg merker spark).

Noe var galt... 

Skulle egentlig bare ligge med den i 30 min, men måtte ligge med den i en time, da det var veldig lite bevegelser. Fikk servert masse sterk saft og mat for å få litt liv i mini, men det var ikke noe særlig liv. 

Nå begynte også riene å ta seg opp veldig! Ble sjekket av jordmor, som mente vannet hadde gått og at det var misfarget. Legen kom for å ta ultralyd. Vannavgang ble bekreftet, og også det at vannet var sterkt misfarget, Legen prøvde å dytte til babyen med ultralydapparatet, men fikk ikke noe reaksjon.

Mens riene tok seg opp, fikk jeg lystgass. Det var ikke veldig smertelindrende, men det hjalp litt og jeg hadde veldig fokus på å puste i den maska.

Kl 19.00 hadde det åpnet seg litt til, men det ble registret for lite fosterbevegelser, så jeg fikk enliter med glukose intravenøst for å se om det fikk fart på babyen.

Hastekeisersnitt 

En time senere ble jeg sjekket igjen. Fremgangen var ikke som ønsket. En lege ble tilkalt. Det hadde vært vaktskifte, så nå kom en ny lege. Jordmor fortalte om hele forløpet, men hun og legen ble ikke helt enige om hvor alvorlig det var med babyen, og overlegen ble tilkalt. Jordmor gikk igjennom på nytt med han hele forløpet, og mens de sto og snakket kom det en ny alarm.

Legen fortalte at babyen reagerte negativt på riene og ble veldig stressa. De hadde egentlig håpet at det skulle åpne seg fort hos meg, men det gikk litt for sakte, så de ville ta hastekeisersnitt. Jeg har hatt skikkelig angst for at det skulle bli det. Syntes hele den prosessen med bedøvelse i ryggen og kutte opp magen i så mange lag høres veldig skummel ut. Men hvis de mente det var best for babyen, så måtte vi jo det.... 

Omtrent samtidig som jeg ga mitt samtykke ble rommet fylt opp med folk. Aner ikke hvor de kom fra, men alle sammen hadde forskjellige oppgaver. Noen ordnet en seng, noen satte kateter på meg.... Mannen min fikk beskjed om at han måtte bare henge seg på, og så løp de avgårde med senga nedover gangen. Utenfor rommet ble jeg møtt av en anestesisykepleier som fortalte meg hva de skulle gjøre når vi kom inn på operasjonsstua, og at mannen min skulle få klær og måtte vente utenfor til jeg var ferdig bedøvd. 

Først var det noen som skulle sette veneflon i armen min, men brukte ganske lang tid på å få det til, for årene forsvant hver gang hun prøvde. Jordmor sto foran meg hele tiden og snakket med meg for å få meg rolig. Jeg var kjempe redd og klarte ikke stoppe å gråte... 

Når veneflonen var på plass, fikk jeg spinalbedøvelse. Det var to stikk i ryggen og så var jeg bedøvd fra under brystene og ned. Så fikk mannen min komme inn. Det var en skikkelig merkelig og ubehagelig følelse når de skar meg opp. Jeg kjente ikke smerte, men kjente at de romsterte inni meg. Når de skulle dra babyen ut, var det noen som presset hardt øverst på magen min. 

Klokka 21.24 kjente jeg at trykket lettet og hørte et vakkert skrik! Jordmor og den nybakte faren løp da ut med babyen til legen før jeg fikk se den. Siden fostervannet var så misfarget var det viktig å få sjekket allmenntilstanden raskt. Jeg var litt roligere nå, men maste om og om igjen: «Ble det ble jente? Til slutt gikk anestesi sykepleieren ut og kunne bekrefte at Ja, det var en jente! Vi hadde fått en jente!

Etter cirka 15 min kom mannen min inn med henne så jeg fikk se på henne i 2 min før de måtte til legen igjen.

Ensomme timer - hvor er babyen min? 

Kl 22.00 ble jeg fraktet til postoperativ. Der måtte jeg være til bedøvelsen gikk ut. Fikk igjen følelsen litt etter litt. Først tærne, så anklene. Jeg fikk smertestillende i store doser, men jeg fikk ikke sove. Jeg frøs og frøs. Sykepleieren kom først med en ekstra dyne, så en varmedyne som var koblet til en maskin som blåste varm luft inni dyna. Den var innstilt på 43 grader, og da fikk jeg varmen i meg litt etter litt. 

Følte meg utrolig ensom, og savnet både mann og baby veldig. Sykepleieren lovte å ringe for å høre om hva som skjedde og om de kunne komme snart.

Kl 23.30 fikk jeg beskjed om at nå var de snart på vei ned til meg. Da ble jeg flyttet inn på et nytt rom hvor jeg var helt alene, for at vi skulle få fred. Jeg ble vasket og stelt og fylt på med mer smertestillende.

Mirakeljenta vår! 

En halvtime sener kom de endelig! Legen hadde overvåket datteren vår hele tiden. Både på grunn av misfarget fostervann og fordi navlestrengen var helt gul og inntørket. Den hadde sluttet å fungere på slutten, så de var redd for at hun hadde fått litt lite oksygen. Hendene hennes hadde også veldig slapp hud. Det var et tegn på at hun hadde tæret på underhudsfettet og at hun da hadde fått litt lite næring den siste tiden. Men mirakeljenta slo til igjen og overrasket alle! Hun var veldig frisk og våken. Hadde 100% på oksygenmetningen hele tiden, og alle prøver var fine.

Rett etterpå ble vi flyttet opp til barsel. Vi fikk litt tid sammen mannen min dro hjem.

Jeg lå hele natten og holdt henne i hånda og kunne ikke slutte å se på henne. Endelig var hun her!!