Vi kalles menneskehandlere!

- Vi kjemper en kamp for rettighetene til vårt eget barn! Illustrasjonsfoto: Shutterstock ©

Inne på flighten var det mye folk og støy. Middagen var servert, skjermen foran meg flimret mens min datter sov seg gjennom enda en episode av en eller annen tegnefilm. Vi var spente og litt urolige. Mye kunne jo ha skjedd siden sist vi hadde kontakt med Mary. Surrogaten på den andre siden av Atlanteren.

Hun som ringte og sa at "nå skjer det noe, dere må komme". Det kunne være falsk alarm, men det kunne like godt være barnet vårt som var på vei ut i verden. Vår lille datter, et nurk, en velsignelse.

Dramatisk fødsel - ingen muligheter til å få flere barn

I kofferten var tøy pakket sirlig ned, vasket med babyvennlig vaskemiddel. Tankene gikk tilbake til vårt første barn kom til verden. En dramatisk hendelse som kunne endt mer brutalt enn det gjorde. Jeg våknet opp i live, med en frisk og fin datter, men uten noen mulighet for å få flere barn. Et ønske og en drøm som var sterk og levende for både min mann og meg.

Søkte andre muligheter

Jeg var sterk, jeg klarte meg, vi lette etter andre muligheter. Adopsjon, fosterhjem, flotte alternativer, men ikke mer enn det. Så fikk vi vite om en annen familie som hadde gått heller utradisjonelle veier for å øke barneflokken. Vi gikk etter. Lette etter de rette spørsmålene, lette etter svarene, var dette bra? Var dette lov? Hvordan kunne noen gjøre noe slikt som å føde et barn for andre? Vi fant svarene, og etter lang tid satt vi endelig på flyet atter en gang. Vi hadde tatt turen tre ganger før, en lang reise. Mye tid til å tenke. Når vi skulle hjem ville vi ha med et lite nurk. Blikket vandret fram i kabinen, dit hvor de med babyer satt med en liten babyseng som var fast på veggen foran en. Tanken var uvirkelig, men sterk. Jeg skulle bli mor igjen.

Følelsene i rommet var ubeskrivelig vakre

Endelig gikk vi inn for landing, sjekket mailen før vi kom gjennom passkontrollen, ingen nye av interesse. Neste flight var kortere, vi var plutselig fremme. Fant leiligheten vi skulle bo i, fikk lagt barnet og sjekket skypen, ikke noe hadde skjedd, vi skulle snakkes dagen etterpå.

En hel uke fikk vi sammen før noe skjedde. I mellomtiden hadde vi fått bestemor og bestefar bort, barnevakt og spente, glade på våre vegne. Alle fikk treffes, hele familier skapte usynlige bånd, dette var vi sammen om. Men så kom dagen da vi skulle bli foreldre. Års planlegging ga resultater da vi fikk overvære en helt normal fødsel. Ingen smertelindring, ingen dramatikk, bare naturlighet og en følelse av at slik skulle det være. Vi fikk tid etterpå sammen, Mary og vi, dette var stort, og følelsene i rommet var ubeskrivelig vakre. Vi snakket og lo, beundret den lille, fikk satt ord på opplevelsen og følelser. Da Mary holdt nurket hun hadde båret på var det godt og ekte, og igjen fikk jeg kjenne på følelsen av at dette var rett.

Sterke bånd

Vi hadde fire flotte uker i fødelandet til nurket vårt. Vi var sammen med Mary så ofte vi kunne, vi spiste hos hennes mor, vi fikk ta del i hennes datters skolearbeid. Vi gråt oss gjennom alt det som snart skulle ta slutt, vi la planer, vi ble som  søstre hun og jeg.  Hvem skulle trodd det? Hvem hadde ant at dette skulle føre oss så nært hverandre? Vi var ganske like til sinns, hun en smule mer strukturert enn meg, jeg en smule flinkere til å lage mat. Men vi lo, skravlet og kjente på savnet før vi skiltes. Planene om snarlig gjensyn ble lagt, men snarlig kan også ta en stund. Savnet tok jeg med meg hjem, hun er i tankene mine hver dag. Vi snakker sammen så ofte vi kan, skyper og melder, vi er fortsatt nære.

Hjemme startet kampen 

Vel hjemme startet kampen for å bli anerkjent som mamma og pappa også i Norge. Loven sier nemlig det at det er den som føder som er mor. Dermed spiller det ingen rolle om man har en rettslig dom med seg fra USA på at vi er foreldre, det spiller ingen rolle om vi har brukt egne gener eller donor - og det spiller ingen rolle hvilket land man har valgt for å få barnet. Staten sier at jeg må stebarnsadoptere min egen datter. Hvordan det skal foregå er enda ikke helt avklart. Det kommer stadig nye direktiver fra de som bestemmer, noe som skaper rom for at de som skal vurdere kan bruke egne meninger og prinsipper i vurderingen.

Skikket som mor?

Jeg vet ikke hva mine eventuelle tidligere forhold skal ha å si for om jeg er skikket som mor, men det er gjerne spørsmål som stilles i intervjusituasjoner med barnevernet. De som skal vurdere skikkethet og omsorgsevner for oss som ikke kan føde våre barn selv, men som velger denne utveien. Det  betyr for eksempel at selv om jeg hadde hatt rett på fødselspenger og permisjon ved en vanlig fødsel, så får jeg det ikke slik det er nå. Jeg har tatt ulønnet permisjon fra jobben, og økonomien er heller stram for tiden. Mannen hadde nok hatt rett på det, men siden han driver sin egen bedrift og arbeidsplass, så kan han ikke ta fri så lenge som et år.

Kalles forbrytere og menneskehandlere - men jeg er bare en mamma

Vi er fortsatt ikke i mål. Vi kalles både forbrytere og menneskehandlere, jeg har to titler som mor, sosial mor og uekte mor. Begge uttrykkene sier ikke noe om hvem jeg er for barna våre, for dem er jeg jo bare mamma! Jeg har stor respekt for at det ikke nødvendigvis er så lett å finne ut av problematikken for de politikerne som skal det. Jeg har også forståelse for at mange finner dette problematisk og rart. Det jeg synes er meget vanskelig er at mange gjør seg opp meninger basert på overskrifter i VG, ikke forskning og fakta. For skal man se på forskning, så er ikke våre barn ute å kjøre, og har bedre muligheter for å greie seg i samfunnet enn mange andre barn. Jeg både tror at mener at det finnes måter å løse sakene på uten noen store problemer, det er nok heller viljen det skorter på. Så mens mine medsøstre har trilleturer og barseltreff på agendaen, bruker jeg alt overskudd på å kjempe kampen for at min datter og andres fødte og ufødte barn født av surrogat, skal få både en mamma og en pappa - eller to pappaer.

Min datter - Ønsket og villet av mange! 

På veggen ved sengen til vår yngste datter henger et bilde av mamma, pappa og henne, og et av henne og Mary. Hun skal vokse opp med historien sin, vi trenger ikke å holde noe hemmelig. Hun er ønsket og villet av så mange!

Livet er mangfoldig, det vet vi alt om. Men man kan snu traumer til muligheter, sorg til glede og forbitrelse til takknemlighet for at man fikk muligheten. Vi ville ikke vært alt foruten, for vi har lært og erfart, og det har gjort oss til bedre mennesker.