Min vakre, bittelille gutt

Mor og barn et døgn etter det dramatiske keisersnittet. Foto: Privat

Å bli mor for første gang ble litt mer spennende enn jeg hadde planlagt... Rundt uke 12, når svangerskapskvalmen begynner å avta for de fleste, slo den til for fullt hos meg. Jeg var i elendig form og i uke 16 var jeg inne på sykehuset til ultralyd. Jeg veide da bare 49 kilo, fordelt på 170 cm. Men alt var bra med barnet, så jeg fikk dra hjem igjen med et par pakker kvalmedempende piller.

Sendt i ambulanse

På ultralyden i uke 28 var alt var helt i orden. Men uken etter begynte jeg å lekke fostervann. Jeg skjønte ikke at det var fostervann, fordi det var veldig lite de første dagene. Men en morgen var det såpass mye at jeg begynte å lure litt, og min samboer fikk overtalt meg til en tur på sykehuset. Jeg var da i svangerskapsuke 30. Etter en kjapp undersøkelse der konklusjonen var ”sikker vannavgang” lå jeg plutselig i en ambulanse på vei til et større sykehus med kompetanse på små premature. Jeg var fullstendig i sjokk og så redd at hele kroppen ristet.

En uke i sykehussenga

På sykehuset ble det mange undersøkelser, riedempende medisiner og antibiotika for å forhindre infeksjon. Utpå ettermiddagen ble jeg tildelt et rom, og fikk beskjed om at sengen skulle være mitt oppholdssted, liggende så flatt som mulig. Eneste unntak var toalettbesøk. Tiden gikk sakte, det var mye blodprøver, sprøyter og piller, men med bøker, PC og besøk av samboeren min hver kveld, så gikk nå dagene. Det ble avgjort at hvis ingenting inntraff i mellomtiden, ville fødselen bli startet så fort jeg nådde uke 34. Jeg nådde aldri uke 34... 

Den morgenen jeg våkna og hadde 31 fullgåtte uker av svangerskapet bak meg var jeg veldig fornøyd. Hver fullgåtte uke var en milepæl. Jeg leste i svangerskapsboken om hvor stor min lille gutt nå skulle være, og om alt han kunne klare på dette stadiet. Etter hvert begynte jeg å få litt vondt i magen, og det ble fort verre. Jeg dro i snora og sa til sykepleieren som dukket opp at jeg trodde jeg hadde rier igjen. Hun gikk for å hente CTG, og da hun kom tilbake hadde jeg så vondt at jeg lå sammenkrøpet med øynene lukket og bare ynket meg. Hun spurte om jeg kanskje ville legge meg til å sove litt heller, men jeg brølte: "Jeg skal ikke sove!" og da forsvant hun fort og kom tilbake med en lege. Legen bare kjente litt på magen min, og så gikk alt i rasende fart.

Vi må legge deg i narkose

De trillet sengen avgårde, og da de støtte den mot dørkarmen på vei ut gjorde det så vondt at jeg vrælte. Legen sa: ”Gjør det SÅ vondt?” og så begynte de å løpe med sengen bortover korridoren. Snart var jeg inne i et rom der det var masse folk, og det ble gjort noen kjappe, vonde undersøkelser og lagt inn veneflon. Noen fortalte meg at barnet måtte ut NÅ, og at det kom til å bli gjort et keisersnitt med en gang. Øyeblikket etter ble jeg løftet over på operasjonsbordet, fikk spinalbedøvelse, ble lagt ned og fikk spørsmål: ”Kjenner du dette?” Jeg hadde tenkt å si nei, men det rakk jeg ikke før jeg hørte lyden av skalpellen. Etter litt romstering i magen sa den ene legen: ”Jeg tror vi skal legge deg i narkose.” Jeg protesterte, fordi jeg hadde hørt at narkose ikke var bra for barnet. Legene så på hverandre og hadde en kort, taus ”samtale”, før den ene henvendte seg til meg igjen og sa bestemt: ”Vi må legge deg i narkose.” Før jeg i det hele tatt rakk å tenke en tanke rundt dette kom det en maske over ansiktet mitt og alt ble svart.

Det aller første bildet, tatt av pappa, mens mamma fortsatt lå i narkose. Hånedn til pappa viser hvor liten gutten var. Foto: Privat

Fikk se bilder av sønnen

Noen timer senere våknet jeg litt etter litt, lå og svevde inn og ut av søvnen, ble vekket av en pleier som spurte om jeg hadde vondt. Husker at jeg svarte ja, selv om jeg ikke var helt sikker på om jeg hadde vondt eller ei. Da gav hun meg mer smertestillende. Samboeren min satt ved sengen min, og gav meg vann på en liten ”q-tip svamp” og jeg lå og babla om en tannbørste… Da jeg virkelig begynte å komme til meg selv, etter fem – seks timer, fikk jeg se bilder av min bittelille sønn. Han lå med c-pap og slanger og ledninger overalt. Jeg var nummen av narkose og smertestillende og stilte ikke så mange spørsmål.

Det minste barnet jeg noen gang har sett! 

Nesten 8 ½ time gikk fra han ble født og til jeg fikk møte min vakre, lille gutt. En jordmor og samboeren min trillet sengen min ned på nyfødt intensiv. Han var så liten, det minste barnet jeg noen gang hadde sett. Alt utstyret han hadde på seg fikk ham til å se så skjør ut, så jeg turte nesten ikke ta på ham. Sykepleieren løftet ham opp på brystet mitt, og jeg la hånden forsiktig over den smale ryggen hans og la dynen min over oss begge. Tårene bare rant.

Dagen etter var jeg litt mer mottakelig for informasjon og fikk vite at den lille gutten vår veide 1530 gram og var 41 cm lang. Han hadde skreket spontant etter fødsel og hadde en apgar score på 8-9-10. Han hadde blodforgiftning, men responderte bra på behandlingen.

Legenes raske reaksjon reddet sønnen min

Jeg fikk også forklaring på det veldig akutte keisersnittet. Jeg hadde hatt feber og frostrier (noe jeg ikke husker) så legen mistenkte en infeksjon, og en veldig stram livmor tydet på at morkaken var i ferd med å løsne. Begge deler viste seg å stemme, jeg hadde livmorbetennelse som antakelig var grunnen til at gutten vår ble født med blodforgiftning. Og morkaken var fullstendig løsnet, da småen ble tatt ut kom morkaken sammen med ham. Det vil si at oksygentilførselen hans ble kuttet rett før han ble reddet ut av magen min. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva resultatet hadde vært om ikke legene hadde reagert så raskt...

Mor og barn - friskere for hver dag

De første dagene fikk vi ikke vært så mye sammen, jeg var veldig dårlig av livmorbetennelsen, og ble trillet ned på nyfødt intensiv noen timer hver dag, først i seng og etterhvert i rullestol. Den første dagen jeg selv klarte å gå de to korridorene ned til intensiven føltes som en stor seier, selv om beina skalv og jeg støttet meg inntil veggen hele veien. Inne på avdelingen satt jeg i en lenestol med den nydelige, lille gutten min på brystet, time etter time, dag etter dag. Han ble friskere for hver dag som gikk, og da han var 10 dager gammel ble vi overført til det lokale sykehuset. Lillegutt i ambulanse og vi etter i bil. Dette var under svineinfluensaepidemien høsten 2009, så selv om vi nå var i hjembyen fikk ikke besteforeldre og annen familie lov å besøke.

Takknemlig

Vi tilbrakte en måned på sykehus før vi en vakker desemberdag fikk lov å ta ham med oss hjem, og endelig få vist ham frem til familien. For hver dag som går blir vi mer og mer glad i ham, og mer og mer takknemlige til jordmor og leger som reddet livet til den høyt elskede gutten vår.

Renate