Min historie: Gravid med spiseforstyrrelse

Foto: Shutterstock.com ©

Å være gravid var for meg en ambivalent affære. På ene siden så var jeg overlykkelig over barnet som vokste inni meg, men på den andre siden var jeg helt på bånn. Jeg slet med en spiseforstyrrelse, uten at jeg vedkjente meg den, og måtte derfor slite meg igjennom alt på egenhånd.

Jeg har nemlig en overspisingslidelse. Dette handler hovedsakelig om at jeg enten er verdens «flinkeste» slanker med minimumsbudsjett på kalorier og mye trening, eller at jeg hiver innpå med godsaker i matorgier når kroppen min er fullstendig utsultet eller følelser blir uutholdelige.

Løy om vekta 

Da jeg ble gravid var jeg på et punkt der jeg akkurat hadde vært inne i en overspisingsperiode, og plutselig veide 10 kg mer enn det jeg hadde lyst til. Det som vanligvis ville være mitt neste steg var å slanke bort disse på litt over en måned, men nå var jeg plutselig gravid og kunne ikke slanke meg. Derfor ble målet mitt å ikke gå opp så mye i løpet av svangerskapet ved å spise riktig og trene. Det jeg ikke hadde regnet med var slitenheten og hormonene som herjet kroppen i de første månedene. Trening og riktig mat var byttet ut med sofasliting og trøstemat. Da jeg hadde min første kontroll hadde jeg allerede gått opp 3 kg. Dette sendte meg rett til bunns og inn i en ny overspisingsperiode som varte hele svangerskapet. Og med dette fulgte løgner. Mange løgner.

Som sagt hadde jeg allerede gått opp 3 kg siden jeg fant ut at jeg var gravid, men dette ville jeg ikke  fortelle til noen. Så da legen min spurte om startvekten min, spyttet jeg ut min første løgn til omverden. Jeg sa at jeg ikke hadde gått opp noe, og den vekten jeg nå lå på ble satt opp i skjemaet. Løgnene fortsatte. Venner, familie og min kjære ble fortalt at jeg var mye kvalm og hadde vondt i ryggen. Joda, litt kvalm var jeg og av og til ble jeg sliten i ryggen, men ikke så mye at det hindret meg på noen måte.

Satt hjemme, spiste og så på TV

Denne historien ble "Ukens historie" Forfatteren av denne ukes historie får to valgfrie sportstopper fra Underverker.no Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Jeg måtte bare ha en unnskyldning for hvorfor jeg ikke var på skolen slik at jeg kunne sitte hjemme og spise, og ikke minst glemme vonde følelser og tanker med meningsløse tv-serier. Vekten på skjemaet kunne jeg fortsette  å manipulere ved at jeg gikk opp på vekten i hjørnet av rommet på legekontoret mens legen satt ved skrivebordet, og bare sa tallet. Han sjekket aldri, så jeg sa alltid et tall som var litt lavere enn det faktisk var. Hos jordmor kom vi etterhvert til temaet om rare matlyster og søtsug, og hun lurte på om jeg kjente noe slikt. Jeg, smilende og blid, sier at «joda, litt søtsug har jeg, så det blir vel kanskje en bolle eller sjokolade ekstra innimellom». Jordmor smilte tilbake og sa at det var helt normalt. Det viktige var å ikke la den ekstra sjokoladen komme på toppen av all den vanlige maten, pluss tre boller og 2 sjokolader. Hun sa dette som en vits og lo godt. Hun skulle bare visst hvor nærme sannheten hun var. Det var nok den gangen jeg var nærmest å fortelle sannheten, men det var rett og slett for skummelt, og ikke minst skamfullt, å innrømme at jeg kanskje ikke hadde et helt normalt forhold til mat. Så spillet for omgivelsene fortsatte.

Klarte ikke å stoppe

Når følelsene og tankene slapp igjennom matdøsen og dårlige tv-programmer ble jeg lamslått. Jeg ville jo bare det beste for barnet mitt i magen, meg visste at det jeg gjorde mot kroppen min og ham kunne være skadelig. Likevel klarte jeg ikke å stoppe. Jeg følte meg som verdens mest horrible menneske. Klarte jeg ikke å sette barnet mitt foran meg selv? Og jeg skulle bli mor? Disse følelsene var selvfølgelig en del av ond sirkel. Disse ble etterfulgt av mer mat. Og vips, der var skammen og de depressive tankene tilbake igjen.

Hele svangerskapet fulgte i samme tralten, og til slutt hadde jeg gått opp 17 kg på papiret og ikke mindre enn 26 kg i virkeligheten. Jeg var stor som en hval, med høyt blodtrykk og en stor baby i magen. Fødselen ble vanskelig, og endte med blodtrykksmedisin, epidural og tangforløsning. Slutten på denne overspisingsperioden kom i det min lille gutt ble undersøkt av legen på sykehuset og ble erklært frisk og fin. Endelig kunne jeg legge til side skammen og bare nyte det lille, friske barnet jeg hadde i armene. Han var frisk og fin, og jeg hadde ikke skadet ham.

Problemene fortsatte. Fikk omsider hjelp.

Etter dette har jeg hatt to enorme vektoppganger- og nedganger. Først 1,5 år etter sønnen ble født innså jeg at dette var et virkelig problem. Jeg ringte i tårer til både fastlege og studentpsykolog, og kom raskt til seksjon for spiseforstyrrelser og fikk en plass i behandlingsprogrammet der. Nå, ett år etter, føler jeg meg mye friskere og har ting mer under kontroll. Jeg har lært verktøy for å forstå atferdsmønstre og følelser, og ikke minst jobber jeg med å tilgi meg selv for alt jeg har dårlig samvittighet for i den vanskelige perioden i livet mitt. Jeg forstår nå at jeg har vært alvorlig syk, og som man sier på engelsk, prøver å «cut myself some slack».

Redd for nye tilbakefall

Jeg trengte hjelp for å komme igjennom dette. Nå ser jeg lysere på fremtiden, men grugleder meg til neste graviditet. Jeg er redd for at jeg skal få tilbakefall med alt en graviditet fører med seg, og ikke minst alle de vonde følelsene jeg bærer med meg, men jeg tror faktisk at det skal bra. Jeg er på et annet sted i livet mitt, og har verktøy til å hjelpe meg, så jeg vil faktisk si at jeg gleder meg mest. Jeg må i hvert fall jobbe med meg selv for å tenke sånn. Det viktigste jeg tror kan gjøre neste gang blir å ikke vikle meg inn i et nett av løgner, men heller være ærlig fra første stund. Bare på den måten kan jeg få hjelp om jeg kjenner at jeg nærmer meg et stup.