Fødte på badet - helt alene!

Her er min utrolige fødselshistorie fra da jeg ble min egen jordmor hjemme på badet – helt alene.

På overtid

En uke etter termindato var jeg på overtidskontroll på sykehuset. Dro dit med åpent sinn, selv om man får tilbud om igangsettelse etter en uke,  ville jeg ikke bestemme meg for noe før jeg hadde snakket med fagfolk. Etter ctg-registrering, ultralydundersøkelse og legesjekk, ble det slått fast at alt var modent (2 cm) og at fødselen mest sannsynlig ville starte av seg selv innen få dager.

Dra hjem og slapp av!

I 22-tiden på kvelden begynte riene å ta seg litt opp. Jeg tok tiden på de, men de var ikke regelmessige. De varte mellom 30-50 sekunder, men tiden mellom var veldig varierende. Natten kom og jeg prøvde å sove, men synes takene i magen var såpass vonde at ingenting hjalp. Nå kom riene også oftere, så jeg ringte sykehuset og fikk beskjed om å komme nedover. Jordmoren der ville ikke ta en ny CTG-registrering. Jeg aner ikke hvorfor. Hun målte bare fosterlyd under en rie, og sa at alt var som det skulle være, men at jeg fortsatt bare hadde to centimeter åpning, så i følge “tommelfingerregelen” ville det ta tre timer til før jeg kunne regne med å være i fødsel, med 4 centimeter åpning.

Jeg fikk tilbud om å bli igjen og gå i gangene for å se om riene tok seg opp, eller som hun sa: “Dra hjem, få deg litt mat, en dusj og prøve å slappe av”. Selvsagt valgte jeg å dra hjem, det hørtes jo himmelsk ut. Men det ble ikke akkurat slik…

LES OGSÅ: Da Øystein ble jordfar

Dro hjem

Vel hjemme klarte jeg ikke å spise noe særlig, og det var i alle fall ikke godt å ligge! Jeg fikk overtalt pappaen til å sove, for jeg mente at det var viktigere at han var uthvilt til fødselen enn at han holdt meg med selskap under riene, så slik ble det.

Jeg vekslet mellom å løpe rundt i leiligheten, ligge på sofaen med en søkkvåt håndduk for å avkjøle meg litt mellom slagene. Jeg synes ikke riene tok seg opp noe særlig før i halv 6 tiden. Da gikk vannet. Det føltes som om det smalt til, og riene ble veldig intense. Men jeg ville ikke ha enda en bomtur til sykehuset, jeg husker jo de sa at «Dette vil det ta laaang tid», så jeg forberedte meg på at det ville bli verre, og at dette ikke var noe å klage for enda!

Kroppen tok over styringa

Minuttene gikk, og riene var vonde! Så kom plutselig pressriene! Jeg skjønte vel ikke helt hva som skjedde før hodet kom, men da var det ingen vei tilbake! Jeg prøvde å rope på pappaen men det var ikke så enkelt… Til slutt ga jeg opp og valgte heller å fokuserte på å få ut babyen slik at hun var trygg i alle fall. Kroppen tok over styringa og pressa helt automatisk. Jeg hadde ikke sjans å holde igjen. Jeg fikk en veldig rar følelse, og det gikk opp for meg der og da at jeg kom til å føde babyen min helt alene, men da var det for sent å gjøre noe annet enn å få henne trygt ut.

Hadde navlestrengen rundt hodet

Jeg satt faktisk på do da jeg fødte og fikk god hjelp fra tyngdekraften. Jeg tok rundt hodet på babyen og dro hun ut mens jeg presset på, ville jo ikke at hun skulle komme ned i do! Hun hadde navlestrengen rundt hodet og gråt ikke. Jeg har sett mange fødsler tidligere, og sett at de kan suge ut fostervann fra babyens nese og munn, så det gjorde jeg. Da kom gråten også!

Vekket barnefar: "Hun har kommet!" 

Jeg satt i sjokk en stund før jeg tok med meg babyen på armen og gikk inn og  vekket den nybakte pappaen, åpner døren til soverommet og sier “Hun har kommet” før jeg gikk like fort ut igjen. Tenk for en scene han våknet opp til!  Han ringte umiddelbart fødeavdelingen og en ambulanse kom på 10 minutter. Pappaen fikk klipt navlestrengen hjemme før vi dro nedover på sykehuset igjen.

Et tegn på at jeg var lettere i sjokk: Rett før vi skulle dra med ambulansen sprang jeg inn på badet å hentet brunkrem og perleøredobber, fikk ikke akkurat bruk for det, men tenkte der og da at det sikkert var lurt – Mobil og kamera ble lagt igjen hjemme!

Det er ikke mulig! 

Skal si personalet på sykehuset var lange i maska da jeg ble trillet inn med babyen i armene! Jeg møtte jo de samme folkene som var der på natta. De så på oss med store øyne og sa ”Det er ikke mulig!” Men joda! Jenta vår kom i rekordfart. Det ble fullt inne på fødestua vår og alle ville vite hvordan dette hadde skjedd. Der og da husket jeg ingenting, men etter noen dager begynte bitene å falle på plass.

Kunne ikke hatt en bedre fødsel!

Jeg kunne egentlig ikke hatt en bedre fødsel! Det er faktisk godt å tenke på at pappaen og jeg var de aller første som så henne og fikk holde henne. Jeg tenker fortsatt mye på det som skjedde i ettertid og hva om noe hadde gått galt! Hadde tenkt mye på fødsel på forhånd, og sett for meg mange fødselsscener, men aldri denne! Det ble ikke noen form for smertelindring her, men det gikk over all forventning. Gruer meg ikke til neste fødsel heller.

Ta ting som det kommer og hør på råd fra de på sykehuset. Men fremfor alt – Stol på hva kroppen din sier! Hadde jeg gjort det, hadde det nok blitt sykehusfødsel på meg også!

LES OGSÅ: Samboeren tok i mot barnet mitt 

Skrevet av: Stine Lervik 
Foto: Privat
Les bloggen hennes: http://stinelervik.blogspot.com