"Så forsvinner jeg ut av tid og rom, alle lyder forsvinner"

Foto: Shutterstock

Det er høst 2008. Jeg er høygravid og har termin i oktober. Nøyaktig ni måneder og en dag etter bryllupsdagen vår…. Svangerskapet har gått greit hvis en ser bort fra bekkenløsning og migrene som ikke slapp taket under svangerskapet. Jeg har presset meg hardt for å gjøre en god jobb de siste ukene før permisjon da arbeidsgiver har lite forståelse for tilrettelegging av arbeidet for gravide kvinner. Graviditet er ingen sykdom (noe jeg selvsagt er enig i) er gjennomgangstonen, og sykefravær blir uglesett. Men med en kronisk sykdom som migrene er, sier det seg selv at en ikke kan møte på jobb hver dag når en ikke kan ta migrenemedisin.

Jordmor blir stille

Uansett, permisjon ble det, noe som var godt for en diger og svært sliten kropp. Helga en drøy uke før termin hovner jeg voldsomt opp, særlig i føttene. Mannen min vil gjerne kontakte lege, men jeg overbeviser han om at dette er helt normalt. Dessuten skal jeg til kontroll hos jordmor mandag, en uke før termin. Mandagen kommer, mannen min reiser på jobb og jeg kjører ned til helsestasjonen. Jordmor blir noe betenkt over føttene mine som knapt har plass i skoa, hun blir enda mer betenkt når hun tester urinprøven og etter at blodtrykket er målt blir hun stille. Jeg får beskjed om å ringe noen som kan kjøre meg på sykehuset for jeg har alvorlig svangerskapsforgiftning. Selv insisterer jeg på å kjøre selv, men med et skyhøyt blodtrykk kommer ikke det på tale.

Jeg blir innlagt og tirsdag settes fødselen i gang. Det er ingen som snakker om svangerskapsforgiftning og mulige komplikasjoner, annet enn at blodtrykk måles jevnlig og babyen overvåkes.Sent tirsdag kveld får mannen min beskjed om å reise hjem, det blir ingen fødsel i natt. Bare en halvtime senere starter riene, tett og intenst, ingen pauser i mellom. Jordmor vil gi noe riedempende, slik at jeg får hvile til natta. Men vannet går og babyen vår vil ut. Dette skjer rundt midnatt. I all hast blir jeg kjørt inn på fødestua, fra nå av er alt svart, jeg klarer ikke å holde øynene oppe. Det er bare masse lyder, stemmer og de vannvittige smertene av riene som kommer og kommer uten stopp.

Denne historien ble "Ukens historie" Forfatteren av denne ukes historie får illy collection espressokopper fra William Kentridge. Flere historier søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Forsvinner ut av tid og rom

Kroppen er så sliten, dette er ikke meg, eller er det det? Jeg vil at alt skal være over og bare komme hjem. Litt før kl 03 kommer sønnen vår. Det blir en svært rask fødsel for en førstegangsfødende, akkurat som om kroppen min vil ha han ut. Men jeg klarer ikke å se på gutten vår! Jeg vil se han, kjenne han, være lykkelig…. Det eneste jeg husker er klasket av noe varmt, vått og tungt som blir lagt på kroppen min. Jeg prøver å legge handa over babyen min, prøver å åpne øynene. Jeg hører mannen min prate, men han er så uendelig fjern. Så forsvinner jeg ut av tid og rom, alle lyder forsvinner, alt blir borte.

Jeg våkner i en døs onsdag kveld på intensiven, alt er grønt, jeg ser mannen min langt borte. Natt til torsdag begynner jeg å våkne opp, torsdag får jeg se sønnen vår for første gang. Fredag ettermiddag kommer jeg tilbake på fødeavdelingen. Det er bare så vanskelig. Jeg unner ingen å våkne opp på et sykehus, ikke ane hva som har skjedd, være koblet til masse maskiner, ikke kunne gå og bare se bekymrede mennesker.;

Eklampsi

Rett etter fødsel fikk jeg eklampsi, fødselskramper. Svangerskapsforgiftning heter på fagspråket pre-eklampsi (før-kramper). Eklampsi er en svært sjelden tilstand. Dette kan være dødelig både for mor og barn. Heldigvis for meg skjedde dette etter fødsel og på sykehuset. Hvis dette hadde skjedd hjemme eller for noen tiår siden, ville jeg ikke ha overlevd. Det sammenlignes med å bli kjørt over av toget, noe som sier sitt. Alle kroppens muskler trekker seg sammen i kramper, noe som fører til at hjernen får redusert blodtilførsel. Jeg fikk to små hjerneblødninger nær syn og hukommelse, men heldigvis ingen alvorlige, varige mén.  Verst var det for mannen min som den natta var i himmel og helvete på en og samme tid. Han klarer ikke å forklare følelsen. På en side skulle han glede seg over vår nyfødte sønn, samtidig som han ikke visste om jeg ville overleve eller være hjerneskadet hvis jeg våknet opp igjen.

Kunne fortsatt skrive navnet mitt...

For meg var det tøffeste å ikke være i lag med gutten min de første timene og dagene i livet hans. Og ikke minst det å ikke ha sett han når han ble lagt på brystet mitt første gang. Det ble noen tøffe dager på sykehuset samtidig som det var så mye å glede seg over. Små ting som en før tok som en selvfølge var ikke lenger selvsagt. Min første dusj ble tirsdag nesten en uke etter fødsel, det var bare helt fantastisk! Rennende vann fikk en helt ny betydning etter mange dager i senga. Mannen min var så glad da jeg fortsatt kunne skrive navnet mitt og at jeg husket hvem jeg var….  Jeg fikk god tid til å kose og bli kjent med sønnen min selv om det var tøft å bare ligge i senga og ikke være med på stellerommet eller sitte i ammekroken sammen med de andre nybakte mødrene. Morsfølelsen kom og gikk, det skal jeg innrømme. Det at jeg ikke fikk sett sønnen min ved fødsel, men først når han var nesten to døgn, var og er fortsatt tøft å forholde seg til.

Alt i alt fikk jeg uansett god oppfølgning på sykehuset, til tider litt for god. Sykehuset hadde ikke hatt en ”eklampsi-pasient” før, så alle var opptatt av framgang og tilbakeskritt. Til og med legen fra intensivavdelingen kom på besøk for å høre hvordan det gikk. Det var da jeg begynte å skjønne hvor alvorlig alt hadde vært. Og hvor heldig jeg hadde vært. Målet mitt var å reise hjem så snart jeg kunne gå igjen. Det ble litt over to uker på sykehuset og flagget var hengt ut hjemme den dagen sønnen vår og jeg kom hjem. Det var ingen selvfølge.

Helse foran jobb

Nå er sønnen vår tre år og jeg venter mitt andre barn. Jeg visste ikke om kroppen min var klar for nok et svangerskap og vi har ikke brukt noe prevensjon siste årene. Derfor var overraskelsen stor da graviditetstesten viste positiv nå i sommer. Det er svært liten sjanse for at jeg får eklampsi igjen, men sjansen for å få det sist var også svært liten. Derfor er det ingen trøst. På en side vil jeg oppleve en ”helt vanlig fødsel” for å kunne stelle med babyen fra dens første leveminutt. På en annen side vil kanskje keisersnitt være det beste alternativet, selv om det også er skremmende. Mannen min er klar på at han ikke er psykisk sterk nok til å være med på en fødsel til. Kanskje får jeg ikke noe valg. Jeg får uansett god oppfølgning med kontroller på sykehuset hver fjerde uke og fastlegen hver fjerde uke, slik at det blir kontroll hver 14.dag. En ting er helt sikkert, denne gangen vil jeg ikke slite meg totalt ut i jobben underveis. Jeg vet selvsagt ikke om det var medvirkende årsak til det som skjedde. Uansett; helse først. Noe som er vanskelig da jeg oppdaget at jeg var gravid dagen før jeg begynte i ny jobb. Det sier seg selv når en kaster opp i tre måneder og har minst ett migreneanfall i uka, at sykefraværet raskt blir høyt. Det er da vondt og igjen ”bli kalt inn på teppet” og få høre at graviditet er ingen sykdom og husk på at du bør skjerpe deg for å få gode referanser. Jeg lurer på hvem som tjener på å presse arbeidstakere på jobb…

Nå skal jeg lytte til kroppen min. Jobb er jobb, de får jeg håpe det er flere av. Livet er en dyrebar gave og det kommer ikke i reprise. Og som gravid har en ett ekstra liv å passe på…

Les en annen historie om eklampsi: Fikk svangerskapskramper