Adferdsvansker hos skolebarn

Et sted mellom to til fire prosent av alle barn har det som defineres som alvorlig atferdsvansker. Atferdsvansker er en samlebetegnelse på en vedvarende atferd som avviker fra det man normalt kan forvente av et barn på samme alderstrinn. Atferdsvansker knyttes opp mot både det emosjonelle og det sosiale, og det viser seg ofte tydelig i en skolehverdag der det stilles strenge krav til å tilpasse seg de regler og normer som forventes der.

Kjennetegn
Barn som har denne forstyrrelsen viser en unaturlig sterk opposisjon hjemme, på skolen og andre steder de ferdes, og de kommer ofte i konflikt med sine omgivelser. Videre fokuseres det på at disse barna og ungdommene ofte er kontaktsvake og selvsentrerte, med lav selvfølelse og en avvisende holdning til voksne. Tilstanden skaper vansker for barnet selv og for samfunnet, blant annet ved at dette er atferdstrekk som kan disponere for kriminalitet og rusmisbruk i ungdomsalder, og som kan vedvare som en asosial personlighetsforstyrrelse i voksen alder.
Utvikling av atferdsproblemer er tydelig relatert til en mangelfull struktur og mangel på personlig støtte og stabilitet i hjem, barnehage og skole. I dette bildet inngår mangel på konstruktive mestringserfaringer og på trofaste og gode støttespillere i oppvekstmiljøet.

Problemadferd som overlevelsesstrategi?
Det er utrolig viktig å gi disse barna relevante og gode imitasjonsmodeller og hjelp til å tolke personlig disharmoni, stress og ubehagelige følelser på en positiv måte. Det essensielle er tiltroen til egne muligheter og evne til å fungere på en selvstendig måte.

Det er også viktig å ha en forståelse av hvorfor barn handler som de gjør. Det innebærer blant annet å se at problematferd i noen tilfeller kan være en formålstjenlig strategi. Det en lærer for eksempel kan oppfatte som problematferd, kan være rasjonelle handlinger for å komme unna nederlagsopplevelser og for å oppnå status blant jevnaldrende. De sosialt usikre kan for eksempel bråke for å vise at de tør å utfordre lærerens autoritet. Dette viser at det er nødvendig å kjenne barnets tanker og følelser for å kunne oppnå den tilliten som muliggjør at påvirkninger kan medføre endringer i deres handlingsmønster.

Hvordan skal man hjelpe barna?
Dersom man har en omfattende fokusering på et barns negative atferd, så kan det medføre at barnet stemples som avvikende. Et barn som stemples på en slik måte, vil få en oppfatning og et bilde av seg selv som i stor grad er påvirket av andres tilbakemeldinger. Det er derfor kjempeviktig å være bevisst på hvordan man håndterer barn med en utfordrende atferd. Det skal nemlig veldig mye til for barnet å bryte med de negative forventningene som lett kan oppstå, og har en voksen en negativ holdning til barnet, så ser og kopierer andre barn denne holdningen også, og barnet med problematferden vil få enda større problemer med å komme ut av det negative mønsteret.
Voksnes negative oppmerksomhet på enkeltbarn kan også legitimere andre barns mobbing, og man kan se at barn med atferdsproblemer ofte blir syndebukker når konflikter oppstår, fordi de allerede er stemplet som uro-makere, mens de som kanskje startet konflikten går fri, fordi den voksne ikke har negativ oppmerksomhet på dem fra før.

Barn med atferdsvansker har ofte store problemer fra før, så vi som er voksne ansvarlige mennesker må ta vårt ansvar og ikke lage enda flere problemer for disse barna!