Bryst er best - med noe protest?

Foto: Istockphoto ©

Brystmelk er fysiologisk best for spedbarn, det er de fleste jordmødre og leger - og mange mødre - enige om. Men kanskje det er på tide at mødre selv kjenner på hva som er best for dem, spør Cathrine. Amming var ikke det eneste og beste alternativ for henne. Les hennes historie her.

Klart det er noe helt spesielt å amme barnet sitt. Den nærheten og takknemligheten over livet, som en liten ammestund kan gi, er det lite som kan matche. Personlig er jeg først og fremst veldig fascinert over hvordan alt dette med melk, produksjon, sugerefleks hos babyen og så videre, henger sammen. Ja, det er tilrettelagt at kvinner skal amme, men det betyr ikke at alle kan, vil eller bør amme.

Jeg var innom en barneutstyrsbutikk her en dag, og la tilfeldigvis merke til boka Flaskemating. Det føltes som om kroppen min slapp et lettet, uhørt, sukk. De siste månedene har nemlig vært et rent amme-helvete hjemme hos oss. Bare boktittelen fikk meg til å tenke. Og kanskje åpne øynene?

Da lillegutt kom til verden var jeg fast bestemt på å klare ammingen denne gang. Førstemann vokste opp på morsmelkerstatning etterfulgt av tre uker med amming, pumping, hormonspray, blødende brystvorter og både melke- og tåresprut.

Klok av skade, hadde jeg med meg ferdig steriliserte ammeskjold og en magisk brystvortesalve på barselavdelingen. Planen var å smøre som pokker og ikke gi meg. Da jordmor spurte meg på svangerskapskontrollen angående ammingen jeg nå hadde i vente, smilte jeg og sa stålsikkert: “Ja, hvis melkespruten står, skal jeg nok amme.”
Hva er det som feiler meg, liksom? “Hvis melkespruten står?!” Selvfølgelig står ikke spruten av seg selv, man må jobbe for den biten - og det gjør vondt som …. !
 
Jada, så der lå jeg i senga med en liten bolle på over fire kilo ved siden av meg, som skulle gape som om han skulle spise en hamburger, klar til å ta tak mens jeg lukket øynene og bet tenna sammen.

Første døgnet på barsel pugget jeg som en gal i ammebrosjyrer og bøker - her skulle det nok kunnskap inn for å få mest mulig morsmelk inn i den ungen. Og vellykket ble det. Ukene hjemme gikk fint - jeg ammet og sov, ammet og sov hele dagen og natten. Jeg var et vrak, men utrolig glad for at ammingen gikk som det suste.

På 3-månederskontroll av gutten viste det seg imidlertid at ammingen ikke gikk som det suste likevel. Der stod en forventningsfull mamma med blå poser under øynene og genseren på vrangen, og tittet på vekten som kun viste 5 gram mer enn veiingen for to uker siden. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor han ikke hadde gått opp mer, siden han tross alt var sulten hver andre time. Fortsatt.

Konklusjonen til helsesøsteren var at han rett og slett ikke fikk i seg den fete melken som kommer sist i måltidet. “En utålmodig gutt dette her, altså?” sa hun og så spørrende på meg.
“Eh...”
Og så var vi i gang! Etter anbefaling fra helsesøsteren skulle jeg nå legge han til så mye han ville - og jeg klarte - i løpet av ett måltid - og étt bryst.
Og vips! Der kan man trygt si at mine godt herdete brystvorter, var såre og vonde igjen i løpet av de to neste dagene. Gutten kavet og sprelte ved puppen og rev og slet i brystvorten min. På ett måltid kunne jeg koble ham på syv ganger på den ene siden, fordi “han burde få i seg den fete melken” for å legge godt nok på seg.

Etter to uker slik var jeg en zombie, uten mål og mening. Jeg kunne hatt etter-rier uten å ha kjent dem. Men vekten på helsestasjonen viste veldig lite endring. Var alt strevet verdt det? Ja, visst! Amme skulle jeg, for enhver pris.
Det neste jeg gjorde var å kjøpe en ny amme-BH til 500 kroner. Skulle det streves ved ammestundene, skulle jeg da føle meg litt fresh i kampens hete!
 
Fire uker senere, litt grøt-tilvenning og bare i overkant av 200 gram tyngre, får gutten nå ett stykk morsmelkerstatnings-måltid som byttes ut med ett stykk bryst-måltid.
“En kravstor gutt dette her, altså?”
“Hm...”

Amming fremstilles ofte også som “det enkleste” og “det mest praktiske”, men som jeg og sikkert mange andre gjør, er å ta ammingen litt for gitt. Det har aldri slått meg at en baby kan spise fra meg - mitt bryst - “som en hamburger”, så hardt, kjapt og brutalt, at han er møkk lei før de virkelige godsakene kommer...

For meg var det faktisk en selvfølge at han fikk det han trengte nettopp fordi jeg ammet. fordi det er faktisk det vi leser og blir fortalt rundt omkring. Det eneste som er en selvfølge nå er at jeg må sitte å pumpe meg i en halvtime hver kveld for å unngå brystspreng og holde produksjonen ájour.

Her er det ikke så mye fokus på hva som faktisk ER best av bryst eller flaske, lenger. Så lenge barnet er fornøyd og mammen kan kjenne på andre følelser enn tristhet og mislykkhet, roper jeg hurra for begge deler!

Om forfatteren: Cathrine Lyngbø jobber som freelancejournalist i Norsk Ukeblad og er hobbyskribent på si. Cathrine er samboer og tobarnsmamma, og deler sine personlige erfaringer innenfor innenfor graviditet, fødsel, mammarollen og familieliv.

Les flere saker av Cathrine:
- Offentlig amming - en ekstremsport!

Foto: Illustrasjonsfoto fra Istockphoto. Bildet har ingen tilknytning til personer i teksten.